hits

Tyrannen av Egypt (En liten smakebit av kapittel 1)

Her kommer som lovt den første delen av kapittel 1 i "Tyrannen av Egypt." Jeg minner om at dette fortsatt er en del av første utkast og kan fremdeles forandres noe (men ikke mye) før utgivelse. Godt Nyttår alle sammen!

 

Kapittel 1

En ensom mann vandrer i et hav av fjell. Solen hviler sine stråler på de mørke toppene som stikker majestetisk ut av det snøhvite landskapet. Vinden blåser kaldt og rolig langs den bratte fjellsiden.

Mannen dekker til ansiktet sitt med et tykt, grått ullskjerf. Kun mørkebrune øyne kan skimtes igjennom hans tettpakkede antrekk. Hvert steg koster store krefter, der føttene trår i gjennom den løse snøen. Mannen drar på en pulk lagd av tre og geiteskinn, festet med et tau rundt livet.

Skyene er i ferd med å stenge ut de siste gjenværende blå flekkene på himmelen. Den heldekte mannen kommer opp til et flatt parti ved en av de mange fjelltoppene. En hvil er på sitt sted før han begynner nedstigningen til den andre siden. Her er det ly for den verste vinden, og han kan ta av seg på hodet. Det sorte, krøllete håret kjennes godt når det slippes ut av det klamme ullplagget. Mannen er tynn, og har vandret her oppe i det som føles som en evighet. Den lysebrune huden ligger som limt på et skjelett.

Pulken er så lett som aldri før, det er ikke mye mat igjen der inne. Han løsner seg fra pulken, drar til side geiteskinnet, og ser på sitt magre matlager. En enkel brødskalk, og noen få tørre kjøttbiter.

Disse fjellene gir ikke noe til noen. Alt de gjør er å ta, og de feiler aldri i å heve prisen de har satt for å vandre forbi. Mannen må komme seg vekk herfra så fort som mulig. Døden kommer etter dem som oppholder seg i fjellene for lenge. Etter hans hukommelse trenger han bare å komme seg rett ned herfra, så treffer han etter hvert på en handelsvei. Der er det mulig å treffe folk som kan hjelpe han videre. Kanskje har de også en varm hytte for ham å hvile i.

Den magre mannen drar seg over barten. Den har vokst seg så lang at den ligger langt over leppene. Det er ubehagelig, og det klør. Upraktisk er det også, spesielt når man skal spise. Han forsøker å dra barten til hver side, og legge den unna munnen.

Brødskalken får vente. De siste kjøttbitene vil gi ham den nødvendige energien til å gå videre. Når seige og kalde kjøttbiter er som en drøm, vet man at man er sulten. Bitene går ned tørt og sakte. Han er tom for vin til å skylle kjøttet ned, eller vann for den del. Nede i dalen er det heldigvis alltids en bekk.

Skyene begynner å se truende ut, og vinden har begynt å øke i styrke. Været kan snu om få øyeblikk, så nå må han haste i vei og dra. Mannen begynner å surre hodet i det lange gråe ullskjerfet. Han knyter fast tauet til pulken rundt livet. Etter et par skritt strammes tauet helt ut. Mannen holder på å falle over ende da pulken ikke følger etter. Han rykker den til seg, og oppdager noe i snøen. Det er en spiss stein av noe slag, pulken må ha satt seg fast i den.

Han bøyer seg ned på kne for å ta en nærmere titt. Steinen ser veldig merkelig ut. Den virker å være menneskeskapt. Noen må ha mistet den her oppe. Plutselig husker han hvorfor han tok veien opp hit. Han kan høre gudinnen Isis hviske myke ord i vinden. «Grav på toppen av fjellet, der vil du finne stor rikdom.» Nei, det var ikke vinden, men et minne, tenker han. Med de tynne fingrene sine forsøker han uten hell å dra den opp, steinen virker å være festet fast i noe.

Med noen raske sveip i snøen dukker det opp mer. Det ser ut som et slags brunt dyreskinn. Kanskje har noen mistet pulken sin her oppe. I så fall er den helt sikkert verdifull. Skinnet ser derimot ikke helt nytt ut, men det kan fremdeles være så mangt der inne. Han har ikke god tid, så han begynner raskt å grave.

Etter å ha fått vekk litt snø, får han øye på noe rart. Det kan se ut som, jo, det er det; fingre! Mannen skvetter bakover. Dette er ingen pulk, det er en person. Han ser usikkert opp på de mørke skyene, men bestemmer seg for å grave videre. Hvem vet om denne personen hadde gull eller sølv med seg.

Ut av snøen kommer et mørkt langt hår frem. Mannen tar tak i det og trekker til. Hans spede kropp sliter med å rikke på liket. Det er tungt, og fullstendig dypfryst og stivt.

Etter noe graving får han endelig kroppen løs. Han snur den rundt og ser rett på et blekt fjes. Det er en mann med halvlangt skjegg knytt i en bunt, slikt som de seremonielle skjeggene kongene av Egypt knyter på seg. Ansiktet ser ikke veldig frosset ut, så han kan ikke ha ligget her lenge. Resten av kroppen er derimot stivfrossen, noe som gjør det umulig å finne noe av verdi. Om mannen hadde med seg noe verdifullt, ville det nok vært oppbevart innenfor de frosne klærne.

Er dette guden Osiris igjen stått opp fra dødsriket? Har hans kone Isis sendt mannen opp hit for å redde han ned? Eller er det bare en av urfolket som har frosset til døde? Intef slår seg til ro med det siste, for han tviler på at Osiris ville befinne seg begravd utenfor Egypts grenser, og dessuten ville han nok ikke hatt på seg slike klær.

Den døde mannen er godt kledd, så det er overraskende at han har omkommet her oppe. Mannen tenker at det ikke ville være umulig å dytte han ned fjellsiden, og tine ham opp lenger nede i skogen. Pulken er uansett tom, så han kan hive ham på den.

Denne planen er enklere tenkt enn gjort. Den stive livløse kroppen er utrolig tung, i det minste over det dobbelte av den tynne mannens egen vekt.

Sakte og forsiktig får han omsider liket oppe i pulken. Det tok på tiden, men han holdt i det minste på varmen underveis. Han drar den mot kanten, og dytter den nedover den bratte skrenten. Pulken sklir over lange avstander, mens mannen vandrer sakte etter i den dype snøen. Dette bør være verdt strevet.

Skyene har nå kvelt det siste av blått på himmelen. Mannen må dra med seg den frosne kroppen ned til skogen før natten faller.

Vel nede i skogen har mannen fått gjort opp ild. Her er det ingen snø å se. Det har ikke vært lett, men han har fått med seg pulken og den døde hele veien.

Natten ligger nå over den mørke skogen, men bålet lyser opp de tynne grantrærne. Noen skritt nedenfor kan lyden av en liten bekk høres. Den renner ned fra fjellene, som stiger bratt opp på hver side. Den frosne mannen ligger helt inne ved leirbålet, som nå har brent en stund.

Den tynne mannen setter seg på huk over liket, og begynner å rote rundt i de nå tinte skinnplaggene. En utmerket skapt steindolk finner han knytt ved likets hofte. Det var nok denne pulken hektet seg fast i. Den er mye finere enn den sløve kobberkniven han selv bærer på. Med et slepent kast slenger han den oppi pulken. Mannen humrer litt mens han knyter opp reimene oppe ved halsen på liket. Der får han øye på et smykke av noe som minner om ribbein knytt til en skinnreim. Det er ikke det han ønsket, men han har håpet oppe, dette kan fortsatt være en gullgruve.

Mannen ler lett i det han knyter opp reimene. En stemme fra fortiden hvisker at det finnes store skatter på fjelltoppen. Hvor han hørte det kan han ikke huske. Dette kan allikevel være noe stort.

Humringen stanser brått, og fjeset hans blir stivfrossent, slik liket var for kort tid siden. Livredd ser mannen ned, idet likets blå øyne åpner seg, og stirrer rett på ham!

Med voldsom kraft, blir mannen sparket gjennom luften. Han smeller inn i en trestamme over ti skritt lengre bort og blir slått bevisstløs.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

forfatterfatter

forfatterfatter

29, Melhus

Marius Thue. Gift med Inger Lise og far til Oliver og Sarah. Forfatter av boken "LEGENDEN OM THOKE: ET FJELL AV FLAMMER" og forhåpentligvis flere i fremtiden.

Kategorier

Arkiv