hits

Ormen i fjellet (korthistorie)

Her kommer som lovet den nye korthistorien, oppfølger eller fortsettelse til "Jakten på den fortapte sønn". Som skrevet i forrige innlegg er mine korthistorier noe jeg bruker som skrivetrening. De har ikke nødvendigvis noen slags fast struktur eller sjanger. Historiene er noe jeg skriver for moro skyld når jeg har tid og føler meg spesielt inspirert innenfor det jeg skriver om. Tekstene er ikke redigert på noen annen måte enn at jeg ser over de et par ganger for å luke ut eventuelle pinlige skrivefeil, men utenom det får dere tekstene i rå form. Som regel bruker jeg alt fra 4-10 timer på fortellingene, og de er som regel skrevet i en eneste sammenhengende skriveøkt. Om du enda ikke har lest "Jakten på den fortapte sønn", eller vil ha en oppfrisker så lenker jeg den under her. Del gjerne dette innlegget om du tror dette kan være av interesse for noen du kjenner :-)

http://forfatterfatter.blogg.no/1524402929_jakten_p_den_fortapte_snn_korthistorie.html

 

Ormen i fjellet

Sporene ligger tykke og dype i snøen. De siste restene av dem som av noen kalles «demonene i fjellet», eller av andre, «herjerne», har nylig passert forbi den dype kløften. Gerak står på et kne. Den snart seksti år gamle høvdingen har gjort det til sitt livs oppgave å drepe hver og en av de sortstripede villmennene han ser på som pest og skadedyr.

«De er på vei mot isbreen,» kommenterer Gerak.

Gerak har med seg sine tre sønner han i sin visdom har kalt Gorm, Garg og Gerot. Den eldste av hans totalt fire sønner, Gornak, har tatt over som høvding av stammen mens de er borte. Med dem er også Poga, som blir nærmest en dverg å regne blant de store nordboerne. Alle av Geraks sønner ser helt like ut i Pogas øyne. De er mer enn et hodet høyere enn ham selv og er kraftige som bjørner. De har alle et halvlangt lysebrunt hår med et stort skjegg som får de til å se ut akkurat slik den nå gråhårede Gerak pleide.

Selv er Poga spinkel og kommer fra et land lengre mot øst, der de er noe mørkere i huden. Han har lenge vært Geraks mest betrodde mann i kampen mot herjerne. Poga har med årene utviklet overlegne evner til å orientere seg i et hvert landskap. Ved å studere stjernene, månen og solens bevegelser vet han alltid hvor han befinner seg. Nattehimmelen kan han bedre enn noen andre. Utallige netter har Poga stirret opp mot stjernene og lært seg mønstrene de danner.

«Hva tror du Poga?» spør Gerak etter en lang stillhet.

«Det er ingenting å se oppe på isbreen. Jeg antar de tenker å krysse,» svarer Poga. De fire store nordboerne nikker i enighet.

De har alle utrustet seg med sine fineste spyd, dolker og økser. Poga bærer pil og bue i tillegg, noe de andre ikke er spesielt hendige med. «Når man er bygd for nærkamp er det best å holde seg til det,» pleier Gerak å si. Uten et ord begynner Gerak å ta seg opp mot isbreen. De andre følger etter, også de i stillhet.

På den andre siden av isbreen har herjerne tatt seg opp en bratt, nærmest utilkommelig del av et fjell. De fem vandrerne holder avstand, men forsøker å holde herjerne innen synsvidde.

«Se, de har satt opp leir ved den hulen,» bemerker Gorm.

«Hva er det de driver med?» undrer Garg.

«De er gale,» kommer det fra Gerot.

Poga ser på de tre høvdingesønnene i forvirring. Fra sin posisjon bak dem kunne han ikke engang gjette hvem som sa hva. Blikket hans glir så over til herjerne oppe på fjellsiden. Det er ikke mye til leir de har satt opp. Det flate partiet utenfor hulen gir ikke plass til mer enn to små lavvoer.

«Vi venter her til natten faller,» sier Gerak. «Det er ikke mer enn tolv av dem, men vi må nok ta de mens de er splittet. Noen må nok sove inne i hulen i natt. Vi slår til mot de i lavvoene først.»

Natten faller over de snødekte fjellene. Månen er full og lyser opp det hvite og sorte landskapet. Stjernene er fremme i all sin prakt og danner et bildet Poga kjenner utenat. Stjernene ligger ved hverandre slik de alltid har gjort, et bildet Poga kan utenat.

Gerak, Gorm, Garg, Gerot og Poga har tatt seg til en skrent like over hulen. Snøen ligger i flekker over utallige sorte, skarpe steiner. Med forsiktige steg sørger de for å ikke sende noen av de nedover fjellsiden.

Med noen få håndsignaler får Gerak sine sønner til å angripe. Gerak og Gerot løper mot den nærmeste lavvoen med flintøksene sine høyt hevet. Gorm og Garg løper mot den andre på samme måte. Poga står over hulen med buen sin spent, ventende på om noen skal komme løpende ut.

Gerak slår hull i skinnene som omkranser lavvoen og tar seg inn. Han fyller lungene med luft og er i ferd med å brøle mens han svinger øksen sin. Ikke mer enn et tungt puff kommer ut av den gamle høvdingen. Lavvoen er tom. Han løper ut for å hjelpe Gorm og Garg, men også de kommer tomhendte ut av den andre lavvoen. De utveksler noen forvirrede blikk før de raskt står skuler til skulder, klar til å ta i mot de som nå må komme løpende ut av hulen.

Poga holder buen sin spendt. Det føles som om halve natten glir forbi, men ingen kommer ut. Med slitne hender må Poga til slutt slakke buen sin igjen. Han ser forvirret bort på Gerak som ser like forvirret ut tilbake.

Forsiktig tar Gerak noen skritt fremover. Han signaliserer med en hånd at guttene skal bli stående. Det er mørkt i hulen og den ser ut til å gå dypt. Ingen fakler eller bål er tent der inne. Idet Gerak står med ett bein inn i hulen kan han høre en lav summing.

«Hva er det?» undrer Gorm

«Ser du noe?» spør Garg.

«Svar da!» utbryter Gerot.

«Ti stille!» brummer Gerak mens han ser stramt tilbake på sine sønner. «Hører du det der?» Han ser opp på Poga.

«Nei?» Poga tar seg ned til Gerak og lytter. Lyden er ulikt noe Poga noen gang har hørt før. Han legger en hånd på innsiden av hulen og kjenner en svak vibrasjon. Det er som om fjellet har våknet til liv. Før han vet ordet av det står de andre like ved siden av han.

«Vepsebol her oppe?» undrer Gorm.

«Idiot, det er ikke mulig,» sier Garg.

«Det er bare en lyd også, ikke flere,» kommenterer Gerot. «Lyden er dypere, som en gedigen humle eller noe.»

Gerak tar ett skritt tilbake og uten et ord er han i ferd med å gå opp til der Poga sto med buen sin. De andre følger på. Sammen setter de seg ned og skuer over den lille leirplassen.

«De må være der inne fremdeles, når de kommer ut så tar vi dem,» sier Gerak.

Natt blir til morgen, morgen blir til dag, dag blir til kveld som igjen blir til natt. Poga forundrer seg til stadighet over hvor lite kommunikasjon som utveksles blant de store nordboerne. Hele døgnet har de sittet der, uten å drikke, spise eller prate. Øynene har vært festet på bakken foran huleåpningen hele tiden. Brått reiser Gerak seg.

«Det er ikke til å forstå,» sier han.

«Jeg er sulten,» kommer det fra Garg.

De går ned til leiren og begynner å lete etter mat inne i lavvoene. De finner kjøtt, bær og nøtter. Nok til alle. Gerak står undrende foran hulen.

«Lyden er vekk,» sier Poga. Han står inne ved hulen og kjenner på veggen. Vibreringen er også borte.

«De må være der inne,» sier Gerak. «Kom nå,» Han tar et par skritt inn i hulen, men ser ingenting der inne.

Poga går forbi de tre brødrene som sitter og spiser livlig. Han tar seg inn i en av lavvoene og lager en fakkel av det han kan finne. Idet han får fyr slipper brødrene maten sin og følger han inn i hulen.

Gerak går som vanlig fremst. Han ser bedre i hulen nå, men berget er fortsatt svært mørkt og han sliter med å finne fotfestet på det ujevne underlaget. Det er trangt i hulen og med tanke på mennenes størrelse kan de for det meste ikke gå med mer enn en mann i bredden.

Med høyre hånd strykende langs veggen tar Gerak seg innover. Poga kommer like bak med fakkelen. Det tar ikke lang tid før det svake månelyset fra utgangen forsvinner bak dem og bare den kalde, våte hulen gjenstår.

Gerak forventer enten å se en åpning til den andre siden, eller en stor grotte rundt enhver sving. I stedet går han rett på en vegg. Han faller bakover mens han holder seg til nesen. Gorm slipper ut et fnis. Garg og Gerot klarer med sin ytterste innsats å holde seg.

Poga ser ikke hva som var så morsomt og hjelper Gerak opp på beina. Han rister tankene på plass igjen, men kjenner at underlaget ble enda mer ujevnt nå.

«Vi må ha gått feil, se etter en annen hulegang,» sier han under hånden sin.

«Det er ingen andre huleganger,» sier Poga.

En stillhet legger seg i hulen. Det er nesten så Poga kan høre nordboerne tenke.

«Det må være en vei videre, de kan ikke bare ha forduftet,» fastslår Gerak.

«Man skulle tro det.» Poga holder fakkelen sin opp mot veggen Gerak gikk på. I hjørnet, gående nedover, bort og rundt ser Poga en utstikkende del av berget. Det ser ut som om en stor orm har satt seg fast i fjellet, med bare halve kroppen stikkende ut. Den kveiler seg i en sirkel rundt huleveggene, opp i taket og ned i bakken til den sluker sin egen hale. Det er mønstre skjært inn i den, gående på kryss og tvers langs hele ormen. De kan minne om vevene i en kurv, eller slik en vanskelig knute ligger før den blir strammet. Poga lyser langs hele for å vise de andre.

De ser på hverandre i forundring, men ingen sier noe på en lang stund. Fakkelen er i ferd med å brenne ned.

«Vi må ut herfra,» kommanderer Gerak.

Etter å ha kommet ut tar de plass i en av lavvoene. Garg, Gorm og Gerot har alle sovnet. Poga tenker at snorkingen deres kan høres helt til den andre siden av fjellet.

«De kan ikke bare ha forduftet,» gjentar Gerak.

Idet solen er i ferd med å krype opp over horisonten klarer ikke Poga å holde øynene åpne lenger. De tre brødrene ligger nærmest oppå hverandre og snorker, men Poga er for trøtt til å bry seg mye lengre.

Poga våkner av at solen skinner inn igjennom hullet Gerak skar i lavvoen da han trodde han angrep. Han setter seg opp og ser at de tre brødrene igjen sitter og spiser. Poga går ut og ser at solen står på sitt høyeste. Det er sommer nede i dalene, men her oppe blir det sjeldent skikkelig varmt.

Gerak står foran hulen. Øynene hans er låst inn mot mørket. Poga går forsiktig frem og stiller seg til ved siden av ham.

«Hva tror du?» spør Poga etter en lengre stillhet.

«De har forduftet,» svarer Gerak. «De satte opp leir for så å forlate den. Det lå mat nok til neste fullmåne inne i lavvoene. De tok det ikke med seg. De gikk inn i hulen og forduftet.»

«Tror du de skar ut mønstrene inne ved huleveggen?»

«Det er ikke til å forstå,» er alt høvdingen klarer å svare.

Poga trekker seg tilbake. Gerak drar ikke blikket vekk fra huleinngangen et eneste øyeblikk. Poga går opp mot fjelltoppen like ved. Der oppe fra har han utsikt til den enorme fjellheimen rundt dem. Han ser ingen tegn til herjerne noe sted. Han vet at Gerak nok vil holde seg her til de går tom for mat, og kanskje lengre.

Poga tenker på hva slags guder som kan ha forårsaket dette. Han er ikke i tvil om at det må være noe guddommelig på gang. Tolv menn forsvant i en hule midt i natten. Mønstrene på slangen i veggene helt der inne. Poga undrer seg på hva det hele kan bety. Herjerne må ha visst hva de gikk til, så mye forventer i hvertfall Poga. Gudene der han kommer fra er ikke veldig annerledes enn de her i Norden. De har kanskje forskjellige navn, men legendene kan brukes til mange på samme tid.

Det var en gang en sønn av gudene blant dem. Gerak og Poga er de eneste av de voksne i stammen som enda lever fra da Thoke var deres høvding. Gornak og Gorm var bare barn da Thoke dro. Garg og Gerot var enda ikke kommet til verden. «Thoke den Store» har nå blitt mer som en legende å regne. En historie som foreldre forteller barna sine om før leggetid. Halvparten av det de forteller er ikke sant engang. Poga strekker ut beina og kjenner at alderen også er i ferd med å sette seg i ham. Thoke derimot virket ikke å eldes. Gudenes blod rant i årene hans. Han var et levende bevis på gudenes mektighet.

Dagene går og månen har igjen kommet tilbake for fullt, forsvunnet igjen og på ny kommet til rette. Poga ser at den ikke er helt full, men lyser godt, det gjør den.

Gerak sitter foran hulen også denne natten. Etter noe overtaling fra sine tre sønner har han vært innom lavvoen for å sove innimellom, men kun med ordre om at alle tre måtte holde vakt i hans sted.

Maten er i ferd med å gå tom og Poga har vært ute på jakt. Han kommer tomhendt tilbake til den lille leiren. Brødrene syter og klager idet de ser at Poga fremdeles har alle pilene sine med seg. De setter seg ned ved det tente leirbålet og sukker synkront.

«Ikke noe vilt?» spør Gerak uten å dra blikket vekk fra hulen.

«Nei,» svarer Poga. Flere ganger har Poga ønsket å overtale Gerak til å dra tilbake mot stammen deres, men han har ikke klart å få opp motet. «Herjerne vil aldri komme tilbake, gudene har tatt dem med til sitt riket, til sin verden,» ville han ha sagt. Til gudenes verden har de tatt med seg Pogas barnebarn. Ikke hans av blod, men hans av kjærligheten han hadde til barnets bestemor, og barnets far. Kanskje er det derfor han enda ikke har forsøkt å overtale Gerak, innser han.

Poga går til hulen og legger en hånd på innsiden av veggen. Berget er kaldt og fuktig mot håndflaten hans. Månen henger høyt på den stjerneklare nattehimmelen. Han ser opp, så ned på Gerak. De må dra, dette nytter ikke. En gang må de gi slipp. Gerak på sitt hat og Poga på sin sorg. De kommer ikke tilbake.

Idet Poga endelig får samlet motet til å snakke, kjenner han en svak vibrasjon i håndflåten. Fjellet begynner å komme til liv igjen. Så kommer summingen av den store humlen fra dypt inne i hulen. Poga ser på Gerak med store øyne.

Den gamle høvdingen spretter på beina og løper mot hulen. Han får et vridd utrykk i ansiktet idet han står ved siden av Poga. Gorm, Garg og Gerot kommer løpende mot dem. Alle har tent fakler fra leirbålet. Poga er raskt ute med å gjøre det samme.

Gerak er igjen først inne i hulen, også denne gangen uten fakkel. De tar seg igjennom den kronglete hulegangen. Varmen fra de fire faklene merkes godt inne i hulen. Gerak stryker høyre hånd langs veggen mens han går, og om ikke lenge forsvinner lyset fra månen og leirbålet utenfor. Summingen blir sterkere og høyere jo lengre de går.

Poga snubler over noe, men klarer å holde seg på beina. Han ser ned og på halv-slangen med mønstrene ligge rolig i mellom føttene sine. Han ser opp og rundt seg der slangen har kveilet seg rundt berget. Han ser så på Gerak som står noen skritt lengre inne. Alt Poga ser er høvdingens store, grønne øyne. Gerak og Poga står der bergveggen en gang var. En stillhet ville igjen lagt seg i hulen, men denne gangen summer den mønstrede slangen høyt.

Uten et ord fortsetter Gerak ferden igjennom hulen. Poga og de tre brødrene følger usikkert bak. Aldri før har de vært så usikre på å følge den gamle høvdingen.

Summingen blir lavere i det de går inn mot den ukjente delen av hulen. Hulen er fortsatt kronglete og mørk. Gerak glir høyre hånd langs veggen mens han går.

Brått stanser summingen helt. Samtlige snur seg bakover dit de kom fra. Av en eller annen grunn begynner de å løpe tilbake. Fakler flyr rundt om i hulen i det Gorm smeller inn i huleveggen, tett fulgt av alle de andre. Bannskap ringer i veggene mens mennene alle faller over ende. To av faklene slukkes og heldigvis tok ingen av dyreskinnene de bærer på kroppen fyr.

Poga plukker opp en fakkel og tenner på ny de to andre. Han holder fakkelen mot bergveggen og ser slangen ligge stille, kveilende rundt tak, bakke og vegger. De innser alle at det nå er bare en vei å gå.

De fortsetter innover hulen, men håper de er på vei ut. Det tar ikke lang tid før de får svaret. Månen skinner enda sterkere inn denne utgangen av hulen. Gerak er den første til å stige ut i natten, men han stanser og får de andre til å gå inn i hverandre. Forsiktig går Gerak ut og slipper de andre til. Poga ser på høvdingen som måper opp mot nattehimmelen.

Høyt der oppe ser Poga grunnene. Stjernene danner et bildet Poga ikke kjenner igjen. Ingen av stjernene ligger der de burde. Han innser at det ikke er månen som kaster sitt lys denne natten, for den er stor, mørk-grå og nesten usynlig mot natten. På himmelen lyser derimot en usedvanlig stor og sterk stjerne. Den henger mektig og lys-blå, nesten som en liten, men kald sol å regne.

Et grøss går igjennom Poga, for her vil de ikke vite hvor de må dra. Her vet de ikke hva slags monstre som kan lure bak enhver krok, for de har nå satt sine bein i gudenes verden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

forfatterfatter

forfatterfatter

29, Melhus

Marius Thue. Gift med Inger Lise og far til Oliver og Sarah. Forfatter av boken "LEGENDEN OM THOKE: ET FJELL AV FLAMMER" og forhåpentligvis flere i fremtiden.

Kategorier

Arkiv