hits

Om en, to, tre! (Korthistorie)

Jeg fortsetter med korthistoriene mine, men denne gangen prøver jeg på noe nytt. Denne gangen prøver jeg meg for første gang på krim. Dette er noe jeg må innrømme at er ganske langt utenfor min komfortsone, men jeg prøver allikevel. Jeg håper som vanlig at dere liker det jeg har skriblet ned. Passende nok er dette den 3' korthistorien jeg legger ut her på bloggen, og flere vil det komme fremover. Jeg setter stor pris på om dere liker/deler innlegget om dere blir førnøyde :-)

 

Om en, to, tre!

Ikke vet jeg hvordan det er å dø, men kanskje finner jeg det ut nå. De sier livet passerer i revy like før. Jeg har alltid syntes det høres så teit ut. Når jeg tenker revy så ser jeg for meg en gjeng middelaldrende kvinner som har dratt med seg mennene sine opp på en scene. Der gjør de alt de kan for å være morsom. Bare de middelaldrende kvinnene i salen som har dratt med seg mennene sine på revy synes det er gøy.

Jeg vil heller si at viktige deler av livet flyr forbi. Mye av det er fra barndommen. Så her ligger jeg midt ute på åkeren med et knivstikk rett inn i levra. Sola har stått opp, og det skal bli en nydelig dag, det sa de i hvertfall på værmeldinga i går. Kaldt er det allikevel. Det er vel mer kniven sin skyld og ikke julitemperaturen.

Det er liksom så stille ute, like før alle skal stå opp og dra på jobb. Sirenene synger i avstanden. De er på vei i det minste. Så hvordan havnet jeg i denne situasjonen? Vel det er litt komplisert.

Det hele startet i dagene før min mor brått gikk bort. Alt var som normalt egentlig. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra jobb. Etter sju års universitetsutdanning skulle man kanskje ikke tro at jeg endte opp bak kassa på Kiwi. De siste fem årene hadde jeg jaget drømmen som serietegner. Drømmen hadde alltid vært der, men jeg hadde aldri turt å ta steget helt ut. Kort tid i forveien hadde den lokale avisa begynt å trykke en av mine seriestriper på nest siste side. Det var stor feiring hjemme da. Både kona og datteren min ble begeistret. Den minste skjønte ikke mye av det. Hun var bare fire år på dette tidspunktet.

Tegneseriestripene omhandlet alltid en åtte år gammel gutt og hans tre bestevenner. De havnet ofte i trøbbel, og var inspirert fra min egen barndom. Fredrik var alltid den som holdt seg i bakgrunnen, og var aldri den som satte i gang ugagn. Ragnar var alltid hjernen bak det vi gjorde. Han fant på noe sprell, mens min jobb var å moderere det hele litt. Når Ragnar ville knuse en rute på skolen, så var det min jobb å fikse så vi knuste en rute på et forlatt gammelt bygg i stedet. Når han ønsket å putte stein i snøballene var det min jobb å ta de ut igjen. Uansett var det alltid Pål som endte med å utføre udåden, og han var alltid den som ble tatt for det også. Kort tid etter ville også Fredrik melde seg hos foreldrene, noe som gjorde at jeg og Ragnar også ble straffet av våre.

Som en 35 år gammel far følte jeg meg ikke spesielt vellykket. Fire dager i uka måtte jeg pine meg ned til Kiwi og trekke på meg mitt nesten ikke eksisterende, falske smil. Jobben var i grunn grei, men kundene var ikke akkurat de jeg likte best å omgås. Hver gang noen kom for å klage på tomatene fristet det mest å kaste de i ansiktet på vedkommende. Resten av dagene brukte jeg på å ferdigstille ukas seriestripe.

Det var mandag. Jeg hadde akkurat spist middag med familien min, før mitt daglige besøk til min mor sto for tur. Far hadde for kort tid siden blitt sendt på gamlehjem. Han var hele tolv år eldre enn min mor på 65. Merkelig nok var hun egentlig mer skral enn ham. Forskjellen var at hun klarte seg med et par daglige besøk av en sykepleier, mens han en dag var uheldig og datt på isen. Deretter ble han sittende i en stol for resten av livet.

Hver dag tuslet jeg bort til postkassen hennes. Denne dagen oppdaget jeg noe uvanlig. Navnet hennes, som jeg selv hadde skrevet på med svart tusj, var vekk. Ikke så mye som et lite merke gjenstod. Etter nærmere inspeksjon kom jeg frem til at gårsdagens regnskyll nok var ansvarlig. Jeg plukket med meg avisen hennes og gikk inn. Hun gledet seg alltid til å se den nye seriestripen min. Så snart jeg åpnet døren ble jeg møtt av lukten av nystekt vaffel. Samme rutine hver dag. Fortsatte det sånn måtte nok også jeg ha pleiehjelp. Sukkeret satt som limt på fortennene hver gang jeg dro derfra. Av en eller annen grunn klarte jeg bare ikke å si nei til henne. Hun ville blitt så lei seg. Hun var så ensom kunne hun fortelle. Passet på å si det hver dag gjorde hun også. Egentlig trivdes jeg i hennes selskap, men et par timer for dagen var absolutt mer enn nok. På vei hjem tok jeg med meg den svarte tusjpennen og skrev navnet hennes på kassen igjen.

Før jeg dro hjem tok jeg meg en rask joggetur. Vaflene måtte jo tross alt trimmes vekk. De neste par timene dedikerte jeg til datteren min før hun la seg. De to neste gikk til min kone. Deretter kalte senga på oss.

Dagen etter var igjen som vanlig. Jobbe, spise middag så dra til mor. I dag skulle jeg prøve å takke nei til de vaflene. Selv om jeg trente hver dag så var kiloene i ferd med å innhente meg. Først sto altså postkassen for tur. Idet jeg nærmet meg, oppdaget jeg igjen at noe var feil. Navnet hennes var igjen vasket vekk. Det regnet da ikke i går, gjorde det? Jeg hadde på meg samme dongeribukse som dagen før og tusjen lå fortsatt i lomma. Jeg skrev igjen navnet hennes på kassen. Sikkert noen rampestreker da, tenkte jeg.

På vei opp gårdsplassen til mor ble jeg møtt av en liten, blå Wolsvagen Golf. Bilmerker og modeller har jeg aldri vært god på, men denne var definitivt av den eldre sorten. Min mor satt som vanlig foran kjøkkenbordet. Vaflene sto klar.

«Hvem var det du hadde besøk av?» spurte jeg.

«Det var sykepleieren, han er her egentlig en liten tur om natten han der vet du, men han hadde visst forsovet seg eller noe,» fortalte hun med en munnfull vafle. Syltetøy og rømme drypper ned fra munnen hennes og ned på porselensfatet. «Det er jo han vennen din det vet du,» fortsatte hun.

En av mine beste venner, Fredrik, faktisk min forlover en gang i tiden, hadde visstnok tatt over nattskiftet her. Med jobb, kone, barn og tegneseriedrømmen, har det blitt lite tid til venner de siste årene. Jeg burde nok ringt ham en dag. Så vidt jeg visste, så satt Fredrik for det meste hjemme bak lukkede dører. Han hadde med årene blitt ganske så overvektig, i hvert fall i følge mors skravling. Fredrik hadde alltid vært en lojal og god venn. Det er synd at man glir i fra hverandre på denne måten.

Dagen etter var også helt lik de to forrige. Det var nok sånn de fleste dager så ut for min del dessverre. Jeg gikk igjen innom kassen og navnet til min mor var nok engang vasket vekk. For pokker også da! Tenkte jeg. Nå begynte jeg å bli irritert. Med stor skrift skrev jeg navnet hennes i blokkbokstaver over hele kassen. Fordømte rakkerunger.

Jeg fant frem nøkkelen til ytterdøren, og låste opp. Noe var galt. Det luktet ikke vafler. Jeg skyndte meg opp trappen og inn på stua, men mor var ikke der. Hun hadde aldri en eneste gang gått glipp av dette. Jeg tenkte å ringe henne opp, men så oppdaget jeg mobilen hennes ligge på stuebordet.

Mens jeg gikk rundt og ropte etter henne, ringte så min mobil. Det var fra sykehuset. Skulle det jeg fryktet mest ha skjedd? I den andre enden kunne derimot min mors stemme høres.

«Du er vel hos meg ja? Husk avisen, også la jeg igjen mobilen hjemme. Ta de begge med,» sa hun, akkurat som at dette var helt normalt. Tydeligvis hadde sykehuset glemt å gi meg beskjed. Mor hadde fått et illebefinnende og de følte det var tryggest å ha henne til observasjon i noen dager. Hun følte seg visstnok bedre etter å ha kommet frem dit.

På vei inn til sykehuset ringte mobilen min igjen. Pokker og, jeg klarte å glemme mobilen hennes. Noen ganger er jeg så jævla sløv.

«Jeg er på vei, men jeg klarte å glemme mobilen din. Snur nå,» sa jeg.

«Dette er fra sykehuset. Kunne du parkere bilen et lite øyeblikk?» spurte damen i den andre enden. Mor var allerede borte. Jeg stanset på parkeringsplassen utenfor Kiwi. Alt gikk rundt for meg. Plutselig sto min kone der. Hun gråt hun også.

 

Ganske nøyaktig tre måneder senere hadde jeg begynt å venne meg til at mor var borte. Legene sa at hun døde av hjertestans og at det var ingenting de kunne gjøre for å få det i gang igjen. Jeg savnet de daglige besøkene. I stedet dro jeg innom far på hjemmet, men bare for noen minutter om dagen. Far var ikke helt til stedet, så jeg gadd aldri å være der lenge. Dessuten luktet det trist der. Det er vanskelig å sette andre ord på den lukta.

Ingen hadde gjort noe med mors dødsbo enda. Broren min Karl hadde vært innom og ordnet noen småting bare. Jeg hadde enda ikke klart å dra tilbake dit.

Noen dager etter fortalte jeg om hendelsene med postkassen hennes. De fleste i min familie var enig i at dette var gjort av noen nabogutter. Familien til min kone var derimot overbevist om at noe overnaturlig var i sving.

«Noen advarte deg om det som skulle skje,» pleide svigermor å si. For å være ærlig syntes jeg også at dette var noe ekkelt. Hva om dette faktisk var en slags overnaturlig advarsel? Nei, dette var for sprøtt til å i det hele tatt vurdere.

I mellomtiden hadde seriestripen min begynt å fange oppmerksomhet. Nå skulle jeg skrive to striper i uka. En til mandag, og en til torsdag. Det betydde enda mer arbeid i helgene. Inspirasjon til nye historier hadde jeg masse av, da det var nok av minner å jobbe med fra barndommen. Vår kvartett begynte da Pål ankom det lille tettstedet vårt. Den endte også da samme gutt ble sendt vekk til en ny fosterfamilie. Pål var enkel å overtale til å utføre de fleste rampestreker, noe Ragnar alltid utnyttet seg av. Ragnar tenkte opp udåden og sendte Pål inn for å utføre det, og jeg må innrømme at jeg også benyttet meg av samme taktikk av og til.

Det siste året hadde jeg sett Pål titt og stadig i butikken. Han pleide alltid å kjøpe seg et par bokser øl. Vi hilset begge høflig hver gang og var akkurat på nippet til å skulle starte en samtale. Dessverre syntes nok vi begge at det var litt ubehagelig. For lang tid hadde gått. Min kone hadde sett mye til han. Hun jobbet på det lokale NAV-kontoret der Pål till stadighet var innom. Gjengen på kontoret ble ofte litt ustabil i knærne når han kom inn. Han var nesten to meter høy, skallet og hadde kroppen full av tatoveringer. Dagene gikk nok med på trening, og kveldene med drikking.

En dag etter å ha vært hos far på hjemmet, dro jeg på min daglige joggetur. På tur hjem til leiligheten vår som lå midt i sentrum av den lille bygda vi kalte hjem, bestemte jeg meg for å se om vi hadde fått noe post. Idet jeg griper tak i lokket får jeg øye på noe merkelig. Navnet til min kone var vekk. Det var blitt vasket vekk akkurat slik mor sitt hadde blitt.

Akkurat der og da følte jeg ikke noe annet enn forvirring. Hånden min lå lenge og hvilte på lokket mens øynene mine var brent fast i kassen. Kunne disse pøblene virkelig være så frekke? Tenk å komme hit og gjøre dette mot meg igjen.

Jeg begynte og tenke om det var noen ungdommer i nærheten som ønsket meg vondt, men ikke kjente jeg noen eller hadde pratet med noen heller. Senere på dagen skrev jeg navnet tilbake på kassen med tusjen min. Jeg bestemte meg for å ikke nevne det til min kone, da hun nok ville blitt svært bekymret. De siste dagene hadde hun gledet seg over et par sko hun hadde bestilt. I det minste hadde de kommet. Så jeg tenkte jeg heller skulle gjøre henne glad denne dagen, og finne en morsom måte å gi dem til henne på.

Neste dag gikk likt som alle andre. Vel nesten. Denne dagen orket jeg ikke lukta på hjemmet, og bestemte meg for å ta turen innom far senere. På tur tilbake fra joggeturen min gikk jeg igjen innom postkassen. Denne gangen var det jeg som ventet en leveranse. Noen nye fargeblyanter bestilt over nettet skulle være med på å heve kvaliteten på seriestripene mine.

Igjen, like før jeg når frem til kassen ser jeg at navnet til min kone var vasket vekk fra kassen. Denne gangen satt det et skikkelig støkk i meg. Jeg kunne kjenne et dypt trykk i brystet, og for et øyeblikk glemte jeg å puste. Hånden min fant raskt mobilen i lommen på hettegenseren min, og straks hadde jeg min kone på tråden.

«Hei vennen,» sa hun mykt.

«Navnet ditt er vasket vekk fra postkassen,» sa jeg, uten å hilse.

«Igjen?» spurte hun med hevet stemme. Ordene hennes fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min.

«Hva mener du med igjen?» jeg turte nesten ikke spørre.

«For et par dager siden skulle jeg sjekke om skoene mine hadde kommet, og da så jeg at navnet mitt var vekk. Jeg skrev det på igjen med den sorte tusjen din,» forklarte hun.

Da har det skjedd tre ganger, tenkte jeg. Med mor skjedde det også tre ganger, før... Plutselig gikk svigermors stemme igjennom hodet mitt. «Noen advarte deg om det som skulle skje,» sa hun.

«Hvor er du nå?» spurte jeg samtidig som jeg løp nedover gaten mot leilighetsbygget vårt. Et av hele 5 som eksisterte i bygda.

«Jeg kjører ut fra kontoret nå,» svarte min kone.

«Stopp nå! Ikke kjør inn på motorveien!» skrek jeg av full hals. Rett etterpå hørte jeg et høyt smell i den andre enden, før forbindelsen ble brutt.

I panisk tilstand hev jeg meg i den gamle reservebilen vår. En grønn Mazda fra 94'. Den gamle driten ville sjelden starte, men denne gangen malte den som en katt så snart jeg vred om nøkkelen. Den turte nok ikke annet. Kanskje husket den alle de gangene jeg slo dashbordet med full kraft.

Jeg var ved kontoret raskere enn alt som kan sies å være lovlig. Der ser jeg vår splitter nye Toyota et eller annet, jeg lærte meg aldri hva slags modell det var, stå i en grøft. Bilen hadde vært en gave fra mor, da hun aldri turte å sitte på i Mazdaen.

En liten blå golf passerte i det jeg skulle svinge av. Jeg forsøkte å hilse, siden dette var den samme bilen jeg møtte utenfor hos mor. Hadde jeg bare sett Fredrik bak frontruten hadde jeg nok reagert tidligere, men ruten var sotet ned noe fryktelig.

Toyotaen sto i grøfta ved akselerasjonsfeltet uten høyre fremhjul. Heldigvis rakk hun ikke å ta helt inn på motorveien. På gresset opp i skråningen satt min kone med hodet i hendene. Heldigvis ble hun ikke skadet. Jeg løp bort til henne og regnet kyss flere enn jeg kunne telle over henne.

Senere ble bilen tauet vekk. Han som kjørte bergingsbilen antydet at boltene måtte ha vært for dårlig strammet, men jeg bare visste at noen, eller noe hadde skrudd de løs. Samme dag dro jeg til lensmannen. Han noterte ned noen greier på et ark, men det virket ikke som han tok meg seriøst.

På vei hjem tok jeg ned postkassen vår. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg tenkte om det var en nødvendig rutine å fjerne navnene, så skulle de ikke få den gleden lengre.

 

Tre måneder senere hadde igjen seriestripen min økt i popularitet. Flere av landets største aviser hadde nå kommet med tilbud om å få serien på trykk hos seg. Alt jeg trengte å gjøre nå var å skrive en avtale med en av dem.

De nye fargestiftene hadde gjort susen. Min kones nye sko skulle det visst ha gått verre med. De hadde på et eller annet vis blitt ødelagt da dekket falt av bilen og den krasjet i grøfta. Skoene hadde ligget i forsetet da det hele skjedde. Min kone hadde umiddelbart bestilt nye.

Bilen sto enda på verkstedet, da vi enda ikke hadde råd til å fikse den. Med tanke på hvor raskt tegneserien min økte i etterspørsel, ville det nok ikke ta lang tid før vi fikk pengene inn.

Postkassen vår var oppe igjen, men jeg valgte å ikke skrive på navnet til min kone og datter. Nå skrev jeg kun leilighetsnummeret vårt med mitt navn under, og håpte det skulle holde pøblene, eller hva det nå enn var unna.

En dag, på vei til mitt daglige besøk hos far, ringte mobilen min. Oppringeren var en sjelden person å høre fra. Min bror Karl og jeg hadde lite med hverandre å gjøre, og pratet sjelden sammen.

«Fikk du avisen din i dag?» spurte han.

«Eh, hæ?» spørsmålet kom uforventet på.

«Dette er tredje dagen avisen min mangler, fikk du din?»

«Ja, jeg gjorde vel det,» Avisen fikk jeg gratis siden de begynte å trykke seriestripene mine.

«Kunne du sjekke postkassen min på vei til far?» spurte Karl. «Jeg må tilbake på jobb en tur, noe har visst skjedd,»

Far må ha fortalt ham om mine daglige besøk. Jeg tvilte på at noen andre kunne fortalt ham om det. Avisen kunne jeg selvsagt sjekke etter, da huset til min bror lå på veien til hjemmet. Karl var hele 10 år eldre enn meg, og var sjef for et slags byggefirma eller noe. Jeg hadde egentlig aldri satt meg inn i hva han gjorde. Han jobbet sammen med min gamle venn Ragnar, så mye visste jeg i hvertfall.

Vel frem åpnet jeg kassen, og så ingen avis. Ikke rart var det heller, det sto jo ikke noe navn på den. Med det samme tenkte jeg rett og slett ikke over det. Ikke vet hvorfor hjernen min ikke koblet inn skikkelig. Først når jeg tar opp mobilen og ringer går det opp for meg.

«Hei, du har jo ikke noe navn på...» sier jeg.

«Hva?» svarer Karl. «Nå igjen? Disse pøblene. Jeg skulle vridd hodet av dem,» Karl brummer som vanlig ut sine tomme trusler. Han hadde alltid hatt det i kjeften, men var i sannhet den minst farlige mannen jeg visste om.

«Hvor lenge siden skjedde dette?» spurte jeg.

«For noen dager siden. Jeg har prøvd å skrive på navnet igjen, men det vaskes alltid vekk. Sikkert de samme pøblene som du pratet om,» fortalte Karl.

Igjen glemte jeg å puste et øyeblikk.

«Hvor mange ganger har dette skjedd?» spurte jeg, men er i grunn redd for svaret.

«Dette vil være tredje gangen tror jeg. Fordømte pøbler. Jeg trodde virkelig avisen skulle komme i natt. Jeg kunne sverge på at avisbilen sto utenfor i natt mens jeg var oppe på do,» fortalte Karl videre.

«Så du noen?» undret jeg.

«Nei, bare den Golfen,»

«En liten blå en?» jeg oppdaget igjen at jeg av en eller annen grunn holdt pusten.

«Tror det ja, men nå må jeg dra, noe står på her,» sa Karl før han brått la på.

Jeg forsøkte umiddelbart å ringe ham opp igjen, men ingen svarte. Er det nå det skjer? Tenkte jeg. Det tok ikke lang tid før jeg var hjemme igjen og hentet Mazdaen. Igjen brøt jeg en mengde trafikkregler, denne gang på vei til min brors arbeidsplass. Far pratet om et nytt leilighetsbygg i neste bygd, og Karl ledet visst konstruksjonen.

Der ble jeg møtt av stengte porter, og avslåtte lys. Jeg tok meg inn bak sperringene, og vandret litt småfjernt rundt omkring. Her og der ropte jeg etter Karl, men ingen svarte. I en grøft ved et høyt stillas fant jeg ham, eller det som en gang var ham.

I følge lensmannen hadde han falt fra stillaset da hele området hadde opplevd en strømstans. Han måtte ha trådd feil og falt de 20 meterne rett ned, tilfeldigvis akkurat der grøften var på sitt dypeste. Selvsagt var det også lagt deler til stillaset der. Jeg visste at dette ikke var noen tilfeldighet, men det ville ikke lensmannen høre på. Jeg kunne kjenne frustrasjonen, og nå ville jeg komme til bunns i dette.

 

Tre måneder gikk, og jeg hadde ikke en eneste gang vært hos min far. Denne dagen var den første etter at Karl døde. I begravelsen møtte jeg den siste av de 3 vennene mine som inspirerte tegneserien min. Ragnar jobbet tett med Karl, og de skulle visst ha vært gode venner. Personlig hadde jeg og Ragnar mistet kontakten da min datter ble født. Plutselig sluttet Ragnar å komme på besøk, eller svare på mobilen. Jeg bestemte meg for å ikke bry meg om det, og kontaktet han ikke siden. Begravelsen var første gang jeg hadde møtt ham på lenge.

Jeg ringte til Fredrik angående den blå golfen hans, men det skulle vise seg at han slettes aldri hadde eid noen blå golf.

På vei til min far begynte jeg å tenke på dem alle tre. Ragnar, Fredrik og Pål var på mange måter grunnen til min suksess. Stripen min skulle nå i landets største avis, og et eget serieblad lå i kortene. Jeg burde vel fått takket dem på et vis, men jeg aner ikke hvordan. Tankene mine vandret så tilbake til den blå golfen. Den som har gjort alt dette må ha vært eieren av den golfen. Tre ganger har den dukket opp før eller etter noe har gått fryktelig galt.

Inne hos far luktet det så sørgelig som vanlig. Han begynte ikke å fortelle en lang historie fra da han var ung som vanlig, men satt der på en måte bare, uten et eneste ord. Derfor bestemte jeg meg for å fortelle en i stedet.

«Husker du da jeg, Fredrik, Ragnar og Pål fant den døde katten i containeren ved butikken?» spurte jeg i et håp om å få far i snakk. Han svarte aldri. «Noe hadde drept den, sikkert en hauk eller noe, også hadde noen funnet den og kastet den i containeren. Heldigvis var det en løskatt, og ikke noens eiendom,» fortsatte jeg. Det fikk far til å rynke på brynene litt i alle fall. «Husker du da den gamle skolen vår brant ned?» jeg bestemte meg for å prøve med en annen historie. «Vi kom syklende og så flammene stå høyt opp mot skyene,»

Far vendte rullestolen mot meg, og så sint ut. Han dyttet seg helt inntil meg, og grep hånden min.

«Du er syk gutt, du må finne tilbake til terapeuten din,» sa han. Han så sint ut, men stemmen hans var trist.

«Hva mener du?» jeg kunne ikke huske å ha vært til noen terapeut. Far ristet på hodet og sukket.

«Katten ble ikke drept av en hauk, det var du som drepte den, husker du ikke?» forteller han, nå med en tåre i øyekroken.

«Hva?» jeg trakk meg vekk fra ham. Dette stemmer jo ikke i det hele tatt.

«Katten vår Flekken, husker du ikke han? Han var lik den du har nå, Mons er det ikke? Du fant noen av mine barberblader og, vel...» fortalte far.

Jeg reiste meg brått i stolen, og gikk ut på gulvet. Fingrene mine gled igjennom håret mitt og jeg grep fast. Flekken? Hvorfor husker jeg ikke denne katten? Jeg ville da aldri gjort noe sånt. Mons ligger alltid ved siden av meg mens jeg tegner. Aldri kunne det falle meg inn å skade ham.

«Det er ikke sant,» sa jeg.

«Terapeuten sa at du ofte glemmer slike tunge ting,» fortalte far videre. «Slikt som den gangen du tente på skolen med deg selv inne. Terapeuten sa at du ønsket å ta ditt eget liv på grunn av det med katten. Heldigvis var Pål der og reddet deg ut,»

Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Aldri har vel jeg vært i en brann? Vi sto alle og så på brannen, det husker jeg, men at jeg tente på? Nei, det kan ikke stemme.

«Se på skulderen din,» sa far, mens han pekte på speilet på veggen.

Forsiktig dro jeg av meg genseren, og tok en titt. På skulderen hadde jeg et stort brannsår. Dette ga ingen mening, hvordan kunne jeg ha oversett dette i alle disse årene? Far svarte for meg, akkurat som at han visste hva jeg tenkte.

«Du ignorerte alltid såret ditt, og latet som at det ikke var der. Jeg pratet med din kone om det også, først da dere møttes. Hun var bekymret for at du nektet over å ha brent deg,» forteller han. «Du gjorde alt dette sønn, du trenger hjelp,»

«Nei, den blå golfen. Det var han som gjorde det,» sier jeg bestemt, før jeg tar på meg genseren igjen.

«Denne golfen igjen... Det var aldri noen blå golf gutt. Du så denne golfen overalt. Terapeuten sa det kom av traumet etter du fant faren til Ragnar etter selvmordet. Hjernen din taklet ikke alt som hadde skjedd, så du låste det hele vekk. Du trengte noen å skylde på, så du diktet bilen opp her og der. Etterpå ble du mer kreativ og diktet opp den hauken, og at alle dere guttene sto sammen og så skolen brenne ned. Dere hang aldri sammen etter den dagen, det må du vel huske,» fars stemme knakk flere ganger mens han pratet. Det kunne høres ut som det ble for mye for den gamle mannen. Jeg kunne derimot høre sannhet i stemmen hans. Han kan vel ikke ha diktet dette opp.

I all hast løp jeg ut døren. Bak meg hørtes lyden av at min far brast i gråt, men jeg kunne ikke stoppe. Jeg måtte hjem og se min kone og datter. Joggeturen ble denne gang til en real løpetur. Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på leilighetsbygget, og flammene som omringet det.

Heldigvis er min kone fortsatt på jobb, og min datter i barnehagen. Jeg løp opp gaten forbi postkassen. Der så jeg Mons, blodig og trødd ned i kassen. Leilighetsnummeret jeg skrev på hadde blitt vasket vekk. Kun mitt navn gjenstod. Jeg strakk ut en hånd for å sjekke om Mons levde, men jeg skjønte raskt at han hadde vært død lenge.

Brannvesenet klarte aldri å stanse brannen, og måtte bare kontrollere det hele mens bygget ble til aske. En person skal ha omkommet i brannen, en gammel mann jeg ikke kan sies å ha møtt før. Min kone og datter møtte meg hos Karls gamle hus. Hans enke tilbydde oss å bo der til vi fant noe nytt.

På kvelden, etter min kone og datter lå dypt i søvn, dro jeg for å sjekk om noen hadde fjernet Mons fra postkassen. Det hadde noen heldigvis gjort, men blodet lå fortsatt tykt utenpå den grønne kassen.

Nok en gang skulle jeg glemme å puste, denne gang så lenge at jeg måtte gispe etter den til slutt. Noen hadde vasket vekk mitt navn fra kassen. Blodet og de svarte tusjmerkene var vekk i en liten ren firkant. Det var alt jeg husket før jeg våknet i et mørkt rom, med en dundrende hodepine.

 

Plutselig var ikke rommet mørkt lengre, idet sekken som dekte hodet mitt ble revet av. Jeg var i ett stort, tomt, tilsynelatende uferdig rom. Treplater og malingspann var det første øynene mine la merke til.

Foran meg satt en mann krøket på en stol. Jeg kunne bare se ryggen hans, og den sorte genseren han hadde på. Han reiste seg og vendte mot meg. Ragnar smilte bredt, akkurat slik han pleide da vi var små. Først klarte jeg ikke å forstå noe. Jeg forsøkte å reise meg, men oppdaget raskt at jeg var bundet til stolen.

«Hva er dette?» undret jeg.

«Vel, dette er din straff,» sa Ragnar, fortsatt med smilet om munnen. «Du ødela alt. Din kone skulle dø på motorveien, hadde du ikke ringt henne så hadde det hele fungert fint. Datteren din ville klart seg, de moderne bilstolene er jo så sikre nå for tiden, håpte jeg da,» forteller han.

Det var på dette tidspunktet jeg oppdaget jaktkniven i Ragnars høyre hånd.

«Det var 3, det skulle alltid være 3 før det ble din tur. Men du hindret din kone fra å kjøre inn på motorveien. Hun bremset ned i stedet for å gasse på, og dermed... Bombe i skoene, kult triks hva?» Ragnar lo høyt, og ekkoet slo i tilbake fra de tomme veggene.

«Du drepte katten, og tente på skolen,» sa jeg lavt.

«Så må du ikke glemme kjære pappa i golfen sin,» minnet han meg på.

«Den blå golfen,» hvisket jeg, egentlig mest til meg selv. Plutselig kom det tilbake. En dag kom jeg syklende hjem til Ragnar. Garasjen var full av røyk, og Ragnars far satt i førersetet på den blå golfen sin. Selvmord sa de det var.

«Katten var en oppvarming, men telles like godt. Far ble nummer 2, og så skulle det bli deg. Men jeg var ung og ikke god nok til å planlegge. Sløydlæreren vår oppdaget meg med fyrstikkene, så jeg stakk han i begge beina men en kniv og løp min vei. Jeg innsåg at jeg med sløydlæreren ville ha drept fire og ikke tre. Derfor sendte jeg inn Pål og Fredrik også, så ville jeg fått to trilogier i stedet for en. Jeg fikk allikevel bare 1 trilogi, og det hele har plagd meg helt siden,»

«Så min mor,» begynte jeg.

«Gift,» bemerket Ragnar.

«Min kone,»

«Skulle kjøre av veien,»

«Så min bror,»

«Han «falt»,»

Ragnar ble stående og beundre kniven sin i noen sekunder. Brått kunne jeg kjenne en lukt jeg ikke la merke til tidligere. Det kunne minne om bensin, kanskje luktet det av Ragnar.

«Men den planen ødela du altså. Det skulle være min første menneskelige trilogi. En slags oppvarming før den jeg alltid ønsket, og den siste ingrediensen er på vei. Det med postkassene var inspirert, det må du innrømme, hæ?» Ragnar gikk til en dør i enden av det store rommet. Han dro inn en svartsekk, og la den foran meg. Den var tydeligvis svært tung, og virket å være teipet sammen av flere sekker.

«Her er Fredrik,» forteller han.

Lukten av død fikk meg til å kaste opp der og da. Hodet mitt begynte å snurre, og alt ble tåkete. Jeg klarte til slutt å komme til hektene, og av en eller annen grunn begynte jeg å telle. Fredrik var 1, jeg var 1 og det var en ingrediens til på vei som han sa. Da hadde jeg tallet 3, men Ragnar brydde seg også om katten, den måtte ha betydning. Også var det den gamle mannen som brant ihjel i leilighetsbygget mitt. Da sto jeg med tallet 5.

«Det går ikke opp,» sa jeg samtidig som jeg kjente et smil bred seg. Han sa det selv at han var dårlig til å planlegge.

«Jo visst gjør det det. Fredrik var slutten på min forrige trilogi,» forklarer Ragnar.

En bil kom kjørende utenfor, og stanset. Jeg kunne høre bildøren lukke seg, og selv grusen knase under føttene på personen som kom gående.

«Og der kommer Pål, starten på min aller siste og avsluttende trilogi. Og vi skal gå ut med et smell,» Ragnar smilte bredt, og løp til døren han hentet liket fra. Der kom han bærende på to store bensindunker, og begynte å tømme utover gulvet, og på veggene. Han fant en rull med grå teip, rev av en bit og dekte munnen min med den. Etterpå forsvant han bak meg, hvor vet jeg ikke. Brått kunne jeg kjenne et smertefullt stikk i siden. Kniven sin hadde han etterlatt inn mot leveren min. Jeg forsøkte å skrike, men særlig høyt ble det ikke under teipen.

Inn døren kom Pål løpende. Han måtte ha hørt meg. Det virket ikke som om han så Ragnar noe sted heller. Pål var svær, enda større enn jeg kunne huske. Om noen hadde sjans til å redde meg, så var det han.

«Kom nå kompis, vi må få deg ut,» sa han mens han knyttet meg løs. Fra døren han kom inn så jeg i øyekroken Ragnar komme gående med en lik kniv som den andre i hånden. Jeg skrek igjen så høyt jeg kunne, denne gang uten teipen rundt munnen, men lyden ble merkelig nok ganske lik.

Pål vendte om idet han fikk meg løs.

«Ragnar?» var alt han rakk å si før Ragnar kjørte kniven dypt inn i magen hans.

Jeg begynte å krype vekk, og kjente smaken av bensin mens jeg ålte meg bortover. Lyden av at Ragnar lo slo i veggene. Så hørte jeg klikket av en lighter som åpnet seg. Lyden var ikke til å ta feil av.

«Om en, to, tre!» hørte jeg Ragnar si under latteren.

Med mine siste krefter satt jeg i og løpte. Jeg kunne kjenne varmen i nakken i det jeg hoppet i mot vinduet. Med lukkede øyne ventet jeg på å treffe glasset som viste seg å ikke være der. Vinduet hadde ikke blitt satt inn enda.

Jeg gjorde en slags rull bortover grusen, som fikk kniven til å falle ut. Varmen bak meg fikk minnene til å strømme på. Minnene av brannen som nesten drepte meg for så mange år siden. Jeg satt der og skalv i varmen, helt til Pål og Fredrik dro meg ut.

Så sitter jeg plutselig her da, mens jeg hører sirenene komme nærmere. Ikke vet jeg hvordan det er å dø, men kanskje finner jeg det ut nå. Hvis ikke undres jeg om lensmannen tror på meg denne gangen.

Én kommentar

deveny

27.05.2018 kl.21:16

:)

Skriv en ny kommentar

forfatterfatter

forfatterfatter

29, Melhus

Marius Thue. Gift med Inger Lise og far til Oliver og Sarah. Forfatter av boken "LEGENDEN OM THOKE: ET FJELL AV FLAMMER" og forhåpentligvis flere i fremtiden.

Kategorier

Arkiv