hits

Neeras Demoner (korthistorie)

Hei igjen alle sammen. Sist la jeg ut min aller første korthistorie, og jeg er veldig glad for at så mange tok seg tid til å lese. Her kommer korthistorie nr 2, og jeg håper dere liker denne også. :-)

Denne korthistorien ble noe spesiell. Den ble jeg faktisk såppas fornøyd med, at jeg har bestemt meg for å legge den til som et eget kapittel i den engelske versjonen av "Et fjell av flammer", og alle fremtidige utgaver av boken. Allikevel fungerer den fint som en kort liten historie, så alle får lese den gratis her. Historien finner sted like før Neera møter Thoke, og detaljerer hva som skjedde med hennes gamle stamme. 

 

Neeras Demoner

 

Neera føler seg alltid så ensom, selv i en stamme på over hundre mennesker. De har vandret langt fra sine jaktmarker i sør og øst. Det var høvdingen, Saal, som beordret forflytningen for mange år tilbake. Han mente at områdene de bodde i var for overbefolket, og at de trengte nye, ferske landskap å bevege seg i. Neera ønsket aldri å dra. Hun likte slettene og varmen der hjemme. Fjellene her oppe i nord er for mørke og triste. Det blir for lite farger, synes hun. Da er det bedre nede i skogen, der det i det minste vokser blomster og gress.

Stammen har slått leir ved foten av et fjell. Av gammel vane har de trukket et stykke inn i bjørkeskogen, noe Neera setter stor pris på. De er vant til å bo lenge ved leirene sine, og pleide å veksle på bare noen få i løpet av et år. Her er forholdene annerledes, og man må forflytte seg oftere for å finne byttedyr. Saal har bestemt at de bare skal være her til frosten kommer, så vil de vandre sørover igjen. Det er ingen grunn til at de skal snø ned her oppe. Kulde er ingen av dem godt vandt med.

Neera sitter bøyd over en liten bekk. Hun vasker fjeset sitt med det kalde vannet. Brune øyne møter henne i den forvridde refleksjonen av seg selv. Solen står høyt på himmelen og varmer nakken hennes. Kanskje er ikke dette stedet så ille allikevel, tenker hun. Hun kan kjenne det lange, mørke håret sitt ligge i floker. Hun må be sin mor om hjelp til å stelle det.

Moren og faren er det eneste Neera har av nær familie. Hennes eldre bror dro avgårde for å etablere sin egen stamme, men ble raskt drept av en utfordrer til hans rolle som høvding. Hun hadde også noen yngre søsken, som alle også nå ligger i jorden. To døde før de ble gamle nok til å forme ord og en ble offer for kuldesyken.

På vei tilbake til lavvoen hennes mor og far er i ferd med å sette opp, passerer hun høvdingen, Saal, og stammens nye nordboer. Han kom inn i stammen for bare noen dager siden. Den nordlige er blek i huden, og skjegget sitter tykt og sort i fjeset hans. Hår har han derimot nesten ikke over ørene. Mannen virker panisk, men høvdingen, Saal, virker ikke å dele det samme kroppspråket.

«Vi må dra herfra, det er ikke trygt!» bønnfaller mannen. Han går ned på kne og griper Saals høyre bein. Høvdingen vrir seg fri og brummer sint som en bjørn.

«Demoner finnes ikke, gale mann,» sier han med sin dype røst. Høvdingen er som de fleste andre høvdinger den største og sterkeste i stammen. Med et tynt, mørkt skjegg hengende fra hake og bart, ser han ganske skummel ut synes Neera.

«De gjør det, du må høre!» jamrer nordboeren. «De kommer om natten, og ingen er trygge. Jeg har sett leirplasser fulle av lik og blod, der det var liv og glede dagen før. Noen sier de kom ut av sprekker i fjellet, ut av selve underverdenen, for å fortære vår verden!» mannen er på gråten, og kryper sakte nærmere høvdingen, som trekker seg unna.

Neera kan se tvilen i høvdingens øyne idet han vurderer nordboerens ord. Kan gudene ha sendt demoner mot stammen deres. Er dette straff for å ha vandret for langt mot nord? Neera grøsser med tanken.

«Disse demonene, hvordan så de ut?» spør Saal.

«De bærer knapt skinnfeller på kroppen, men er tegnet i sorte striper av kull. De kan ikke stoppes, for de kan ikke drepes. Hver dag vandrer de lengre ut fra fjellene på jakt etter blod. Det spiller ingen rolle om det er mennesker eller dyr, de ser ikke forskjell på oss. Alt de vil er å drepe. Jeg ber deg, dra sørover, nå!» mannen blir liggende på magen, hikstende etter pusten. Saal brummer igjen, denne gangen mer undrende i lyden.

«Mange bruker kull som krigsmaling, det er ingenting vi ikke kan overvinne,» sier han. Brått setter nordboeren seg opp, og begynner å le en nervøs latter. Neera ser på ham, og tar seg selv i å bikke hodet til siden mens hun stirrer.

«Krigsmaling?» mannen spytter mens han ler. «Det er ikke krigsmaling, det er slik demonene er skapt,» mannen reiser seg, og Neera innser han er like høy som Saal, kanskje også like kraftig. «Demonene er en ting, men de er ikke det verste. I rekkene har de et beist som sies å drepe menn med bare blikket. Drønningene i jorden beistet lager med hvert skritt kan få en manns blod til å koke. Den er nesten to mann høy, har kropp som et menneske, men hodet er det som skremmer vettet av hvem som helst. Elgens gevir ruver høyt i luften, for mannen er en slags syk krysning mellom menneske og dyr. Han snøfter og stamper som en elg, men beveger seg som en mann,»

Flere fra stammen har kommet til for å høre på mannens fortelling. Neera kan kjenne frysningene gå nedover ryggen idet hun ser for seg beistet. Hun ser til side og oppdager sin far og mor i omfavnelse, tydelig livredde.

«Dere trodde kanskje dette var nok til å miste søvn i natt, men dere har enda ikke hørt det verste. Dere har enda ikke hørt om høvdingen,» fortsetter mannen. Saal snøfter, og spytter på bakken. «Høvdingen vil få selv deres mektige leder til å føle seg svak,» mannen trekker seg vist vekk fra Saal mens han snakker. «Demonenes høvding er det verste underverdenen noen gang har spyttet ut. Ser du ham i skogen ville du ikke trodd det, men mannen er sterkere enn hundre mann lagt sammen. Det sies at han kan rive en mann i to, og at beistet sover ved føttene hans om natten. Selv udyret er redd for sin mester. En høvding i nærheten skal å stilt seg opp i mot ham, men demonen skal ha slått hull rett igjennom brystet hans. Snu nå om dere vil leve, for demonene kommer om natten, og solen vil også i kveld gå ned,»

Neera hører summingen av over hundre stemmer prate samtidig. Nordboeren forlater stedet, og begynner å pakke sakene sine i en pulk. Det kan virke som at alle andre er fryst til stedet, og selv høvdingen har ikke rørt seg.

«I morgen vil vi finne ut sannheten i det du sier,» kommer det fra Saal. Han går bort til nordboeren og griper tak i ham. «Frem til da, blir vi her,»

Folkemengden begynner å løses opp og folk trekker inn i de nylig oppsatte lavvoene sine. De er strødd omkring på en åpen flate. Neera teller over femti stykker der hun vandrer i mellom dem. Fjellet stiger opp i nord og vest, mens skogen ligger tykk i sør og øst. Himmelretning er noe Teego lærte sin datter tidlig. Om dagen benyttes solen, og om natten, stjernene. Neera vet alltid hvor hjem ligger bare ved å se opp.

Neera går bort til sin far og mor, som er i sving med å tette de siste hullene i lavvoen. Trestokker bikkes opp mot hverandre, knytes sammen og dekkes i dyreskinn. Det hele er mye vanskeligere enn det ser ut for, tenker hun. Faren har de siste årene mast om at hun må finne seg en mann. Teego, som de andre kaller ham, er ingen stor og skremmende mann som visse andre. Han er tynn, og på mange måter ganske skral. Ulikt mange andre av mennene i stammen, er ikke Teego jeger. Han er sanker, og bedriver dagene med å finne nøtter, bær, sopp og andre ting han kan finne i nærområdet. Dette gjør han sammen med sin kvinne, Seeraba, Neeras mor. De fleste fedre ville funnet en mann til datteren sin på dette tidspunktet, Neera er tross alt tjue somre allerede, men Teego er ikke som de fleste fedre. Selv om han ikke tvinger henne, passer han på å nevne det så ofte som mulig.

«Skal du ikke finne deg en mann snart?» spør han under nesten hvert måltid. Seeraba ler like godt hver gang. Neera synes ikke det er spesielt morsomt.

For et par somre siden ble Neera spurt om hun ville bli en av høvdingen, Saal, sine kvinner. Høvdingen hadde nok med de fem han allerede hadde tenkte hun, men kort tid etter fant han allikevel sin sjette. Saal ville vært et lurt valg, men han er ikke noe for Neera. Uansett er han for gammel for henne, da han har levd nesten dobbelt så lenge. Han var høvding allerede under hennes fødsel, så Neera liker ikke tanken.

En dag vil hun finne den rette, den hun vil ha. Inntil den dagen er det ikke annet å gjøre enn å vente. Neera bestemmer seg for å hjelpe til med lavvoen. Ikke lenge etter at hun kommer i arbeid hører hun sin far begynne å mumle, noe han ofte gjør når han grubler på hva han skal si.

«Du så den nye mannen som ble tatt inn i går? Det kunne kanskje være noe?» sier Teego. Seeraba kjekler som vanlig av mannens gjentatte forsøk på å finne datteren en mann.

«Ja, jeg så ham, og hørte ham» sier Neera. «Men nei, jeg er ikke interessert i en skjeggete nordboer,»

«De er store og skjeggete disse nordboerne,» kommer det fra Seeraba.

«Heh, ja er nå det så ille da?» undrer Teego. Han drar seg i det lille han har av skjeggvekst under haken.

Bart og hakeskjegg er noe alle i stammen fra sør-øst har. Noen har noen tuster ved kjevene også, men ingen ser ut som de fra nord. De Neera har møtt har alle hatt tykke manker som dekker nesten hele fjeset. Neera vet ikke helt hva hun syns om det, men mener de kunne pyntet litt på det, kuttet bort litt eller noe. Kanskje kunne de lagd fletter eller knuter i det. Neera har sett det før ikke langt herfra. En stamme de møtte lignet litt på de her i nord, men flettet og knøt opp både hår og skjegg. De møtte også en stamme som hadde brent inn tegninger i fjeset og kroppen. Ikke vet hun hvordan de fikk det til. Verden er full av alle slags mennesker, det skal være sikkert. Kanskje finner hun en dag en som passer henne.

«Tror dere han snakket sant?» undrer Neera.

«Nei, det tror jeg ikke,» svarer Teego.

«Vel, man vet aldri med guder og demoner,» protesterer Seeraba.

Seeraba er på mange måter blitt lik hennes mann etter alle årene de har delt. Hun er mager og skral på samme måte, men er mer full av liv og glede. Idet lavvoen står klar ser de at solen har passert sitt midterste punkt, og det er tid for å tilbe gudene.

«Hva slags gud ønsker du å be til i dag?» spør Seeraba, som hun alltid gjør.

«I dag ber jeg til Deb, guden av vind og varme. Jeg ber om en varm sommer,» svarer Neera. Hun har alltid likt gudene i luften og stjernene best. Løgnen kom overraskende lett denne gangen. Riktig nok skal hun be til Deb, men ikke om varme. Deb kan også bringe magiske hendelser med vinden, og Neera ber i dag om at noe spennende skal skje. De siste dagene har vært lange, og Neera håper at noe skal kunne få høvdingen Saal til å snu, og vende tilbake til slettene hjemme. Kanskje kan Deb overbevise ham om at demonene er virkelige, og skremme han vekk herfra.

«Jeg ber til guden Tib, mester av skog og dyr. La oss håpet dette snakket om demoner ikke er sant,» sier Seeraba. «Jeg håper også han holder ulv og løve unna oss,»

Ofte ber moren til en gud om beskyttelse. Etter å ha mistet så mange barn, er det vel ikke så rart, tenker Neera. Faren ber alltid til en slags kjærlighetsgud, og ikke rart er det heller.

«Jeg ber til Gob, guden som bringer mennesker sammen,» sier Teego. Seeraba ler igjen av sin mann, men han bryr seg ikke.

Sammen går de bort til bekken og vasker rene noen nøtter og dyrebein. Videre inn i skogen graver de det hele ned, før de stille ber gudene om å oppfylle deres ønsker. Neera tror fullt og helt på at gudene er i stand til det meste. Mange ganger har de oppfylt ønskene hennes. Det hele kommer derimot alltid med et krav. Jo større ønsket er, jo mer tar gudene i betaling. Etter Neera oppdaget dette har hun sluttet å be om store ting. Gudene er kanskje mektige, men de er også like så, om ikke mer, urettferdige. Noen hater gudene for deres ulykke, men Neera bærer ingen nag. Uten gudene ville verden vært et trist sted å leve i, føler hun.

Idet solen er i ferd med å gå ned bak fjellene i vest er summingen i leiren fremdeles gående. Ingen har glemt, eller blitt ferdig med å diskutere det nordboeren fortalte. De aller fleste virker å være redde, mens andre forsøker å snakke det hele vekk.

Neera stiger inn i lavvoen der hennes far og mor sitter. Skinnfeller har blitt lagt ut innerst i lavvoen. Der vil de alle tre sove i natt, som de alltid gjør. De sitter der og slapper av, uten å gjøre noe, eller å ytre et eneste ord. Neera klarer ikke å holde stillheten.

«Tror dere det kan være dødsguden, Shib?» undrer hun.

«Du mener demonhøvdingen?» svarer moren etter å ha tenkt seg om en stund.

«Demoner er jo onde guder sies det,» sier Neera.

«Nei, dette er gudene i fjellet, ikke en av våre,» sier faren bestemt.

«Hva heter dødsguden i fjellet da?» spør Neera. Hun vet at det er andre guder oppe i fjellene, enn det er i skogen. De er ofte veldig like de hun kjenner, men bærer andre navn.

«Jeg er ikke sikker,» svarer Teego og Seeraba i kor.

Neera titter ut av lavvoen, og innser at solen har gått ned. Om ikke lenge vil det være mørkt i skogen. Hun blir sittende med sin mor og far i stillhet. Alt som høres er summingen fra leiren og lyden fra at noen er i ferd med å gjøre opp et bål. Lavvoen deres ligger helt i ytterkanten av leiren. Åpningen i lavvoen er pekt ut mot skogen, og Neera kan se langt inn i mellom de lyse bjørkene.

«Kanskje nordboeren vet?» kommer det plutselig fra Teego.

Ja kanskje det, tenker Neera. Hun stiger ut av lavvoen til Seerabas latter. Om hun bare kunne finne nordboeren, så vet han sikkert hva slags guder de har oppe i fjellene. Hun vandrer i mellom lavvoene, og hører knitringen fra det nytente leirbålet. Der ser hun høvdingen, Saal, sitte på en stor stein mens han tilsynelatende grubler på noe. Neera kommer omsider dit hun sist så nordboeren, men han er ikke der. Det kan virke som om han har pakket sakene sine og dratt. Hvis Saal finner ut av dette, så er det ille ute med ham.

Neera går igjennom leiren og grubler på gudene. Kanskje er det slettes ikke forskjellige guder, bare de samme som blir kalt noe annet. Hun innser plutselig at hun har stanset og latt tankene sine løpe løpsk. To små barn på ikke mer enn tre somre står og stirrer på henne. Neera fniser, og skjønner hun må ha stått der en stund, helt i sine egne tanker. Hun skremmer barna unna med en lite vræl. De små ler høyt idet de løper til sine foreldre.

Neera smiler og vender mot lavvoen der sine foreldre nok fortsatt sitter. Inne i skogen får hun øye på nordboeren, som er i ferd med å snike seg unna. Han drar pulken sin bak seg i gresset, og holder seg lavt mot bakken. Hun skynder seg etter, men sørger for at ingen ser henne. På vei mot mannen ser hun nå at han er vel fødd, ja på kanten til å kalles feit. Ikke mange ganger i sitt liv har hun sett et menneske så rundt og klumpete. Denne mannens gamle stamme må ha vært svært dyktige jegere, men han kan ikke ha deltatt i noen jakt selv slik han ser ut.

Hun kommer opp bak ham, og han skvetter til i det han oppdager henne. Det kan virke som at han var på vei rundt skogen, og opp mot fjellet i nord.

«Hvor er du på vei?» spør hun allikevel.

«Eh, jeg må vekk herfra. Høvdingen deres hører ikke på fornuft, så jeg stikker,» forteller mannen.

«Kan du svare på et spørsmål først?» spør Neera, mens hun griper tak i armen hans.

«Nei, jeg må gå,» sier mannen og river seg løs.

«Vent,» Neera griper tak i ham igjen. Hun har mange ganger blitt fortalt at hun er en vakker kvinne, men har aldri benyttet seg av det, slik som noen av kvinnene stammen har møtt på sine reiser. De bytter ofte seg selv mot beskyttelse fra en mann. Denne gangen er Neera desperat, hun må få vite om gudene i fjellet. Hun slipper taket i ham og trekker seg tilbake. «Vær så snill?» spør hun mens hun forsøker å gjøre seg så tiltrekkende som mulig. Hun vet ikke helt om hun gjør det riktig, men det får være det samme. Mannen smiler, så noe må hun ha fått til. Han tar et skritt i mot henne, men hun trekker seg like langt tilbake.

«Hva lurer du på?» spør han. Neera kan se lysten i øynene hans. Det har vært varmt de siste dagene, så Neera er lett kledd. Noen skinnfeller over bryst, hofter og føtter er det eneste hun har på. Hun føler seg naken når hun ser øynene hans bevege seg over kroppen hennes. I det øyeblikket angrer hun seg, og tar enda et skritt tilbake. Allikevel ønsker hun svar.

«Hva heter dødsguden i fjellene?» spør hun med bristende stemme.

«Kom hit så skal jeg fortelle deg,» sier mannen.

Neera ser mannen nærme seg, og får lyst til å skrike. Akkurat idet hun er i ferd med å slippe det løs, hører hun en annen kvinnes skrik fra inne i leiren. Neera snur seg mot lyden. Skrikene følges av flere skrik og brøl. Hun forsøker å løpe mot leiren, men blir holdt igjen av nordboeren. Hun kan kjenne lukten av svette omfavne henne i det hendene hans låser henne fast. Mannens stank er til å brekke seg av. I det flakkende lyset fra leirbålet ser hun skyggene komme ned fra fjellet. De løper inn i leiren, og Neera kan kjenne igjen hylene fra døende mennesker.

«Se nå, kanskje får du øye på dødsguden selv,» hvisker mannen. Ordene frigir en råtten lukt fra mannens munn. «Som han pleier å si; det beste byttet er et livredd et,»

Neera kan ikke se det, men hun er overbevist om at mannen smiler. Hun kan se sin mor og far komme løpende ut av lavvoen. Foran dem står en mann tegnet over hele kroppen i sorte striper av kull. Teego og Seeraba blir stående frosset foran ham. Neera forsøker å skrike, men mannens hånd dekker raskt munnen hennes. Akkurat da kan hun kjenne drønningene. Det kjennes ut som om jorden rister. Like ved ser hun det; beistet. Om Neera hadde stått på sine egne skuldre, så ville hun ikke nådd opp til de enorme gevirene. Elgens sorte øyne ser døde og forlatte ut. I hendene holder han en stor klubbe med bein og skarpe steiner stikkende ut av enden. Med ett langt og tungt sveip, slår han Teego og Seeraba mange skritt bortover lyng og gress. Slaget må ha knust hvert et bein i de skrale kroppene deres.

Nå slipper Neera ut et skrik selv nordboerens hånd ikke klarer å holde inne. Beistet vender seg sakte mot henne, før han igjen vender om og stamper inn i leiren med klubben svingende rundt seg. Hun kan se kropper flyve rundt omkring. Noen treffer trær, andre knuser lavvoer i det de lander. En av demonene i sorte striper løper rundt med en fakkel, og tenner på de gjenværende lavvoene.

«Nå skal du bli med meg hjem, kanskje vil beistet også ha sin tur med deg,» hvisker nordboeren.

Neera løfter beina, og lar seg falle til bakken. Mannen rekker ikke å reagere, og mister grepet om henne. Hun vender om og sender en neve hardt inn i mannens skritt. Han krymper sammen, og hun griper steindolken han har festet til hoften. Med all sin kraft sender hun den dypt inn i mannens hals gjentatte ganger.

Hun sitter over den døde og blodige nordboeren, idet hun igjen kjenner drønnene i bakken. Raskt legger hun seg ned, og drar den store livløse kroppen over seg. Hun kjenner beistet gå tungt forbi. Skrikene i leiren forsvinner, men Neera blir liggende.

Solen er i ferd med å stå opp før Neera tør å røre på seg. Hun dytter den illeluktende døde mannen av seg og kommer seg på beina. Forsiktig går hun inn til den ruinerte leiren, og betrakter demonenes herjinger. Alt er knust eller brent. Likene ligger spredt omkring. Dette var ingen demoner, bare herjere, tenker Neera. Hun får øye på høvdingen, Saal, som ligger død ved det som i går var leirbålet. Med tårer i øynene betrakter hun ødeleggelsene. Etter hvert innser hun at blant alle de døde, er ingen av dem barn. Brått treffer blikket hennes Teego og Seeraba. De ligger i omfavnelse i blant knekte greiner og skinnfellene som utgjorde lavvoen deres. Neera kjenner på de kalde kroppene deres, og bryter ut i gråt.

Neera rekker kun å begrave sin far og mor før ulvene kommer. Hun flykter vestover langs fjellene, vekk fra ulvene. Med seg tok hun pulken nordboeren hadde pakket. I dagesvis vandrer Neera alene i skogen. Alt hun ønsker er å dra hjem, men vet at det er langt dit, og at hun sannsynligvis vil sulte alene.

Hun vandrer lenge uten mat, og uten drikke, før hun en dag kommer over en grunn, men bred bekk. Vannet gir henne en glede hun så sårt trenger. Med begge hender begynner hun å samle vann, før hun til slutt setter hele fjeset ned i bekken, og super til seg så mye hun klarer. Etter å ha slukket tørsten får hun øye på noe lenger nede i bekken. Det kan se ut som et villsvin har dødd her. Nysgjerrig går hun bort, og innser raskt at dette slettes ikke er noe villsvin, men en mann. Han er stor, blå og kald. Hun kan se størknet blod på skinnfellene som ikke har ligget i vannet. Mannen har bitemerker over hele kroppen, og Neera tror at mannen må ha blitt overfalt av ulver. Hun tenker at siden hun aldri fikk begravd resten av sine egne, kan hun begrave denne.

Etter noe hardt arbeid får hun dratt den livløse kroppen til en hule i nærheten. Her vil ikke åtseletere komme til ham. Hun legger ham ned, og bestemmer seg for å tenne et bål for kvelden, og heller begrave mannen i morgen tidlig. Etter å ha fått varmet opp hulen, hører hun noen merkelige lyder et sted i nærheten. Hun går ut, men innser at lydene kommer fra inne i hulen. Det kan høres ut som jamring. Med et gisp innser hun at den døde mannen er i livet. Hurtig drar hun ham nærmere bålet, og løper ut for å hente vann til ham.

Med en skinnpose full av vann, tømmer hun det forsiktig ned i munnviken hans. Han drikker opp, men rører ikke på seg. Neera steller med mannen i fire hele dager. Hun har lagt mannen på en myk skinnfell slik at han slipper å ligge på den kalde fuktige jorden i hulen. Det tok ikke lang tid før hun innså at dette ikke var noen vanlig mann. Sårene hans har på mirakuløst vis leget seg. Kan gudene ha sendt ned en av sine egne som betaling for alle livene herjerne tok?

Igjen har hun vært nede i bekken for å hente vann, men denne gangen blir hun møtt av mannen, som sitter oppreist inne i hulen. Han er også en nordboer, men han er ung og kjekk, ulikt de andre nordboerne hun har møtt. Synet av ham tvinger frem et smil om munnen hennes. Hun forsøker å snakke til ham, men han virker ikke å forstå. Hun vifter med armene, og peker mens hun prater, men det nytter ikke.

«Neera,» sier hun til slutt, mens hun peker på seg selv.

«Thoke,» svarer mannen.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

forfatterfatter

forfatterfatter

29, Melhus

Marius Thue. Gift med Inger Lise og far til Oliver og Sarah. Forfatter av boken "LEGENDEN OM THOKE: ET FJELL AV FLAMMER" og forhåpentligvis flere i fremtiden.

Kategorier

Arkiv