hits

Jakten på den fortapte sønn (Korthistorie)

Reklame | Marius Thue

Hei alle sammen. Nå skal jeg prøve noe jeg ikke har gjort før. Jeg har skrevet noen korte historier som jeg i utgangspunktet bare skulle bruke som skrivetrening. En av dem har jeg nå skrevet ferdig, og tenker at jeg kan dele med alle her. Disse korthistoriene vil sjelden være spesielt lange. Denne ligger bare på 2964 ord og er en selvstående historie. Gi meg gjerne en tilbakemelding om hva du synes. Hvis dette er noe mange ønsker å lese, så vil jeg legge ut flere. Gi lyd om dere liker innholdet :-)

Obs! Historien er satt 17 år etter det nest siste kapitlet i boken "Et fjell av flammer", så noen spoilers er det her. Hvis du heller ønsker å lese boken først, kan du gå til http://legendenomthoke.no Der ligger prologen og de 6 første kapitlene helt gratis. Boken kan bestilles direkte via vår nettbutikk :-)

 

Jakten på den fortapte sønn

 

Solen skinner over fjelltoppene der tre menn vandrer igjennom skogen på leting etter spor. De sjekker alle trestammer og store steiner.

«Her er det,» forteller Serk mens han peker på en trestamme. Terot går rundt på andre siden og tar på stammen. Skjært inn i treet er tre streker ved siden av hverandre. De strekker seg nedover og er på lengde med Terots forarm. Det er også risset inn et dypt kutt rundt strekene.

«Dette er ferskt, vi er nære,» bemerker Terot mens han ser opp på den noe høyere Serk.

«Ikke mer enn et par dager unna vil jeg tro,» sier Serk. Han drar sitt halvlange brune hår bakover. Bak dem kommer den siste av de tre mennene. Han er noe mørkere i huden, og har kullsort langt hår, med tynne skjeggstubber strødd omkring i fjeset.

«Fant dere noe?» undrer han.

«Herjerne er i nærheten,» forteller Serk. «Merket deres er risset inn her på denne stammen,» Han peker, og mannen ser på merkene i treet.

«Poga, dra til leiren og varsle Gerak, jeg og Serk speider litt lengre i forveien. Vi legger igjen spor som dere kan følge til oss,» kommanderer Terot. Poga nikker, før han løper avgårde, ivrig som bare han kan være. Poga er yngre enn Terot og Serk, men allikevel en voksen mann. Serk og Terot føler seg ofte som gamle menn i nærheten av ham, noe de i sannhet har blitt, men det liker de ikke å innrømme.

Poga løper inn i leiren, og roper etter høvdingen for full hals. Solen er i ferd med å gå ned bak havet. Leiren er stor og full av liv. De har vært på dette stedet, like ved havet, lenge nå, og området bærer sine spor av dem. Lyngen er tråkket ned selv et stykke utenfor lavvoene, og trær har blitt hugget ned langt inn mot skogen.

Gerak kommer stampende ut av lavvoen sin. Høvdingen er større enn noen andre i stammen. Han ruver over Poga, som selv ikke er av de minste.

«Store høvding!» Poga går ned på ett kne. Ordene gjør at andre i leiren også kommer bort. Stammen har de siste årene vokst seg stor, med nesten to hundre medlemmer.

«Snakk, og reis deg gutt,» brummer Gerak. Høvdingen har de senere årene mistet mye hår, og er i ferd med å bli grå i det tynne håret han har igjen ved ørene. Det gjør han derimot ikke noe mindre skremmende. De tykke skinnfellene fra de mange bjørnene han har drept dekker han fra topp til tå, og får den store høvdingen til å se ut som en.

«De, de fant,» Poga sliter med å få frem ordene. Høvdingen knurrer utålmodig med sin dype røst. «Terot og Serk fant herjernes merke ikke mer enn en halv dag herfra,»

Gerak legger en hånd på Pogas skulder, mens han stirrer intenst inn i øynene hans. «Denne gangen skal vi ikke miste dem,» Helt siden stammen oppdaget at herjerne hadde samlet seg etter at landsbyen deres falt, har Gerak ledet sine jegere mot dem. I snart sytten somre og vintre har Gerak, Terot og Serk vært på hælene til de som ofte kalles «demonene i fjellet». Ikke før de blir fjernet for godt vil Gerak og de andre finne roen.

Poga reiser seg og går inn i lavvoen sin. Der tar han av seg de tynne skinnfellene av diverse byttedyr som dekker overkroppen hans, og de han har knytt fast for å dekke overarmene. En rekke arr kommer til syne, et minne om alle kampene han har kjempet mot herjerne.

«Er det sant?» en lys stemme kan høres bak ham. Hans kvinne, Suvini, har kommet inn uten at han merket det. Tankene hans må ha vært et annet sted, men han kan ikke huske hvor.

«Ja,» svarer han, før han omfavner henne. «Denne gangen vil vi få ham tilbake, jeg kan føle det,»

Utenfor kan de høre at stammen er i ferd med å samle seg rundt leirbålet. De stiger ut idet solen forsvinner helt bak havet. Flammene står høyt fra leirbålet i kveld.

«Hør alle!» roper Janeg den Eldre. Selv stående på en trestubbe når hans lange hvite hår nesten helt ned til bakken. Han har knytt det opp i nakken og på flere steder nedover, som gjør at det henger smalt bak ryggen hans. «Gudene har nok en gang vist meg veien. Den store stjernen blinket mot nord, og der har speiderne våre funnet merkene etter herjerne. Nå kan Suvinis sønn endelig hentes hjem. De fleste stammer løper fra demonene i fjellet, og bare vi er sterke nok til å jakte dem ned!»

Den eldres' ord blir møtt av jubelbrøl fra folket. Han stiger ned fra stubben mens han stør seg på kjeppen sin. Høvdingen tar hans plass, og skuer utover de mange ansiktene i mengden.

«Denne gangen vil vi ikke feile. Alle kampklare menn som kvinner vandrer ut ved soloppgang. Terot og Serk vil ha funnet herjernes leir innen vi møter dem,» Høvdingen vender seg mot Suvini og Poga. «Sønnen din vil endelig komme hjem,» sier han så mykt som han kan få til.

Morgenen etter har over femti kampklare stammefolk begynt vandringen mot stedet Poga sist så Terot og Serk. Gerak går ved siden av Poga, som får ham til å føle seg usikker. Det er som om beina hans ikke lystrer slik de skal med høvdingen så nær ham.

«Jeg vet at Rhoki ikke var din av blod, men jeg vet du ser på ham som din sønn,» sier Gerak. «Husk han har vært fra oss i nesten seks somre nå, det er ikke sikkert han er den samme,»

«Så lenge han fortsatt er i livet skal vi si oss lykkelige,» svarer Poga. Rhoki ble tatt av herjerne bare elleve somre gammel, og stammen har siden forsøkt å få ham tilbake. For to vintre siden kom de svært nære. Stammen angrep herjernes leir, men Rhoki ble dratt vekk like foran øynene på Poga.

«Vi klarte det nesten sist, men denne gang skal vi ikke begå samme feil. Vi angriper med full kraft, og fra alle sider,» fortsetter Gerak.

«Han vil være like gammel som det jeg var da Suvini la ham i armene mine og sa han var min. Jeg visste allerede da at det egentlig ikke var sant, men allikevel følte jeg en fars kjærlighet til gutten,» forteller Poga, han kan kjenne en klump i halsen bygge seg opp, men han kan ikke gråte foran høvdingen. Han svelger dypt før han fortsetter. «Jeg tilga Suvini samtidig som hun fortalte meg det. At herjerne skulle få nyss i hvem hans far egentlig var kunne vi aldri engang ha fryktet,»

Kort tid etter at Thoke, deres forrige høvding dro ut for å jakte ned de siste av herjerne, viste Suvini seg å være med barn. Kvelden før det store slaget om fjellet, hadde Suvini tatt hans sønn, Rhekir inn i lavvoen sin. Hun fortalte Poga at Rhekir skulle bli hennes mann og ikke ham selv, men Rhekir kom aldri tilbake fra herjernes landsby. Poga bestemte seg da for å tilgi Suvinis valg, og oppdra Rhoki ved hennes side. Den store høvdingen Thoke hadde gudenes styrke, noe Rhekir aldri arvet. Da Thoke for mange år siden dro for å finne sin gamle familie, var det uten den viten at Rhoki var hans sønns sønn. Så snart Poga la sine øyne på barnet, tok han med seg Suvini og dro for å finne en ny stamme. Han ville beskytte barnet om herjernes høvding, Dorkas, kom tilbake for å hevne seg på Thoke. Da Dorkas forsvant, og Thoke dro sørover, bestemte Poga allikevel seg for å dra tilbake til Gerak og de andre.

Gerak gjenkjente Rhokis trekk umiddelbart. Poga prøvde å skjære av Rhokis lyse hår, men kunne ikke gjøre noe med de isblå øynene. Selv med fire sønner av eget blod, erklærte Gerak Rhoki som sin arving allerede i en alder av ni. «Den sterkeste må lede,» hadde han sagt. «Den store Thoke sitt blod renner i denne guttens årer, og gir ham gudenes styrke,» hadde Janeg den Eldre fortalt etter at Suvinis hemmelighet hadde blitt avslørt. Dette skulle derimot vise seg å være usant. Rhoki viste aldri noen stor styrke, og viste seg heller som en av de svakere guttene i samme alder.

Gerak og Janeg holdt seg allikevel til sitt valg, da de så på gutten som et minne om den store høvdingen de alle håpte at en dag skulle returnere.

Poga viser Gerak treet med merket. Høvdingen ser seg rundt, og finner et nytt tre med to streker på kryss av hverandre skjært inn i stammen. Dette er hans bror Terots tegn. Ved siden av har han risset inn en slags pil som peker opp mot fjellet. Vel ute av skogen finner de noen mellomstore steiner, også lagt som en pil for å vise hvilken retning de har tatt.

Poga og Gerak kommer til toppen av fjellet, og derfra kan de se en liten leirplass nede i en smal dal. Dette må være siste rest av herjerne, de aller siste overlevende fra demonen Dorkas' gamle stamme. En ring av lavvoer omkranser et stort, flatt område med en kampestein i midten.

«Der, det må være dem,» sier Poga mens han peker på leiren.

Gerak begynner brått å løpe. Den tunge kroppen stamper ned fjellsiden, men ikke i retning av leiren. Poga ser høvdingen løpe i retning av Terot, som ligger skadd inntil en bergvegg. Terot hoster blod, og virker å ha blitt stukket i magen.

«Bror, snakk til meg,» sier Gerak, mens han bøyer seg ned for å se på skadene. Terot peker ned fjellsiden.

«Ta dem, bror. For far,» presser Terot ut før han hoster blod en siste gang, og glir inn i dødsriket. Poga ser ned i retningen Terot pekte, og ser Serk ligge blodig og forslått langt der nede, også han har tydelig forlatt denne verden. Rundt dem ligger åtte livløse menn. Overkroppen deres er tegnet i sorte kullstriper, blandet med flekker av blod.

«De levde lange og gode liv,» sier Gorm, en av Geraks sønner. Poga kan ikke se forskjell på dem, de ser samtlige ut som en ung Gerak i hans øyne. «De tok i det minste med seg noen til dødsriket,»

«Hver og en av herjerne skal dele den skjebnen, gi ordre om å omringe landsbyen,» kommanderer Gerak. En av hans betrodde løper ned fra fjelltoppen og mot resten av stammen. Poga blir stående alene med høvdingen, og kan for første gang se en tåre forlate øyekroken hans. Poga får frysninger når han tenker på hva Gerak vil gjøre med herjerne etter dette. Nå har de tatt bestefaren Sernak, faren Garnek, og hans bror. Herjernes gamle høvding, Dorkas, besatte likt Thoke gudenes styrke, men Poga er usikker på om selv han kunne stanset Gerak nå.

Solen står lavt i dalsiden idet stammen kommer seg i posisjon. Gerak setter i et voldsomt brøl, før de løper inn mot landsbyen. Poga ser sine stammefolk komme skrikende inn mellom lavvoene, men han ser ingen herjere. Innenfor lavvoene er det omtrent tjue skritt inn til en mannshøy kampestein. Der oppe står en mann og en kvinne, eller i Pogas øyne, en gutt og en jente.

«Rhoki, er det deg?» spør han. Han kan kjenne brystet fylles med glede, men det kan virke som at sønnen ikke deler følelsene. Noe er alvorlig galt her, Poga kan kjenne det i luften.

«Rhoki, kom til meg,» kommer det fra Suvini, som går ut i mellom lavvoene og kampesteinen.

«Du løy til meg,» sier Rhoki stramt. Han virker å ha lagt på seg mye muskler siden sist Poga så ham, og vokst til å bli nesten like høy som Gerak. Det lyse håret ligger ned over skuldrene, og noen skjeggstubber ligger spredt på haken hans. Poga kan se mye av Rhekir i ham, og kanskje enda mer av Thoke.

«Jeg ville du skulle vokse opp med en far,» forklarer Suvini.

«Rhoki var arving av den store Thoke, sønn av Rhekir,» sier jenta ved Rhokis side. «Han skulle være høvding av alt øye kan se, ikke bli en simpel sanker som faren du ga ham,» Jenta er også lys i håret, så blondt at det er på kanten til å være hvitt. Øynene hennes glitrer som is i dagens siste sollys. Poga ser forvirret på Suvini, og så på Gerak.

«Hvem er du?» brummer Gerak.

«Se på den,» sier jenta med et smil. «Ser ut som en bjørn, og høres ut som en også. Lurer på hva de spiser for å bli så svære der oppe i nord,»

«Dette er min kvinne, Kolima, og jeg er hennes mann,» forklarer Rhoki.

«Kolima, datter av den mektige Dorkas,» kunngjør Kolima.

Poga ser rundt på sine medkrigere, og oppfatter et snev av tvil i øynene deres. Gerak virker også å ha oppfattet det. De slipper grepene på spydene sine, og slipper flintdolken på enden ned mot bakken.

«En av mange altså,» sier Gerak. «Vi har satt spydene våre i mange av Dorkas' avkom,»

«Ingen var som meg!» skriker Kolima. «Min far hadde mange barn, det er sies, men min mor dro fra ham før han engang visste hun bar på meg. Hadde han bare sett meg..»

En grein knekker bak Poga, inne i skogen et sted. Han snur seg og ser rett på en herjer, tegnet i de sorte stripene. Et ufrivillig gisp går igjennom ham, idet han innser at de er omringet.

«Mor, kom til meg,» kommanderer Rhoki. «Poga..» begynner han. Poga snur seg rundt og ser på sønnen sin. Aldri før har han hørt sin sønn si det navnet. «Dra din vei, og du vil ikke bli skadet,» fortsetter Rhoki.

«Nå!» skriker Kolima.

Et hav av herjere fosser inn fra alle kanter. Gerak og de andre må snu seg helt rundt for å stanse angrepet. En etter en setter Gerak spydet sitt mot de innkommende herjerne. I øyekroken får han øye på Rhoki og Kolima. De holder en gråtende Suvini i mellom seg. Der får Gerak øyne på det; både Rhoki og Kolima har flekker av blod strødd på skinnfellene sine.

«Du drepte Terot og Serk!» brøler Gerak mot Rhoki. Han griper tak og løfter en herjer over hodet, og kaster han inn i mengden, før han løper mot kampesteinen. Poga føler drønnene av hvert skritt Gerak tar i bakken. Med spydet fast i begge hender stikker Gerak mot Rhoki. Kolima tar Suvini fast, og dytter henne foran. Geraks spyd går rett igjennom Suvini, som slipper ut et lite klynk. Han slipper raskt spydet, idet han innser hva som har skjedd.

Rhoki snur seg mot Kolima og dytter henne av kampesteinen med et brøl. Hun lander tungt på den nedtrykte jorden under, like foran føttene til Poga. Med tårer i øynene, og et sinne i ferd med å bryte ut av brystet hans, setter Poga spydet sitt i magen til Kolima.

Det kaotiske slaget som foregår rundt dem virker å være flere hav unna. Gerak, Rhoki og Poga blir stående frosset mens de to kvinnene hyler i møtet med døden. Gerak reagerer først, og kaster seg over Rhoki. De faller i bakken med et drønn. Gerak får enkelt overtaket, og setter seg over Rhokis buk.

«Du skulle være min arving, men nå skal du dø!» brøler Gerak. Han løfter begge hender over hodet. Poga strekker seg ut for å stanse han, men trekker hendene til seg i siste liten. Geraks never treffer Rhokis fjes gjentatte ganger, helt til det blonde håret farges rødt, og de isblå øynene forsvinner helt bak et grusomt rødt syn som får Poga til å se vekk.

Poga og Gerak sitter bak kampesteinen, og innser at kampen rundt dem har endt. Døde ligger strødd omkring, og ikke en lyd kan høres.

«Skal vi jage etter dem?» undrer Garg, en annen av Geraks fire sønner.

«Hva?» spør Gerak måpende. «Hva skjedde?»

«De hadde overtaket på oss, men plutselig løp de sin vei,» forklarer Gorm. Eller var det også Garg? Eller kanskje en av de andre sønnene til Gerak? Poga kan ikke se forskjellen.

«Vi har det vi trenger, hørte jeg en av dem si før de dro,» forklarer en av sønnene.

«La oss gravlegge de døde,» kommanderer Gerak.

Det tar hele natten, og langt ut på neste dag, og enda er ikke Geraks menn ferdig med å gravlegge de falne. De har spart Kolima, Rhoki og Suvini til slutt. Poga forsøker å dekke til flengen i skinnfellen der Suvini ble spiddet. Der får han øye på strekkmerkene hun pådrog seg mens hun bar på gutten som ligger død ved hennes side. Kolima ble spiddet på omtrent samme sted, innser han. Siden det var han som endte livet hennes, føler han seg pliktig til å dekke over hennes sår også. Han drar skinnfellen ved magen hennes mot midten, idet han oppdager merkene. Også hun bærer like strekkmerker som Suvini. Poga ser opp, og rett på Gerak, som står over han og ser ned på Kolimas buk.

«Så snart vi er ferdige her finner vi igjen spydene våre. Vi jager videre!» brøler Gerak.

På en fjelltopp ikke langt unna får Poga øye på en mann. Han er tykk, rufsete og grå. Han støtter seg på et krokete spyd men en hånd, og holder noe i den andre armen.

Mannen går bak fjelltoppen idet han ser på den gamle leiren sin for siste gang. Selv om de mistet mange liv, og sin høvding og høvdinginne, kjenner han et skjevt smil bre seg fra kinn til kinn. I venstre arm ser han ned på det lille barnet. Med høyre hånd lar han barnet gripe pekefingeren sin. En sviende smerte skyter opp armen hans som en pil, og han drar brått fingeren til seg. I den nå skjeve fingeren kjenner han hjertet sitt banke. Mannen ser på den brukne fingeren sin og smiler enda bredere.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

forfatterfatter

forfatterfatter

29, Melhus

Marius Thue. Gift med Inger Lise og far til Oliver og Sarah. Forfatter av boken "LEGENDEN OM THOKE: ET FJELL AV FLAMMER" og forhåpentligvis flere i fremtiden.

Kategorier

Arkiv