hits

Min lille Oliver i barnehagen

Hei igjen :-)

Siden jeg har fått så mange snille lesere her inne, har jeg bestemt meg for å skrive litt oftere. målet er å legge ut et innlegg minimum hver søndag. Håper dere liker dagens :-)

 

For et par uker siden begynte min sønn Oliver i barnehagen. I tillegg til forfatterjobben kjører jeg en nattlig avisrute for Adresseavisen, og min kone har den senere tiden jobbet som hjemmehjelp. Dette betyr at jeg kommer hjem sånn omtrent i samme tid som min kone drar på jobb. Så vi møtes i ytterdøra på morgenen med en high five kan man si, og lykke til/takk for jobben.

Å levere Oliver i barnehagen, var i den første uka min jobb. I begynnelsen var det greit. Jeg kom dit, lekte litt med han til han følte seg trygg, og trøtt som jeg var, dro jeg hjem for og sove. Døgnrytmen min er ikke helt den samme som de fleste, kan man si. Den lille gutten brydde seg ikke det minste om at jeg dro. Han lekte jo seg med alle de nye lekene!

Et par dager etter luktet han lunta. «Hver gang vi drar hit, drar jo du i fra meg», så jeg for meg at han tenkte.

Noen dager senere parkerte jeg bilen ved barnehagen. I det jeg skulle slippe gutten ut av bilstolen, så jeg et surere fjes enn jeg noen gang har lagt mine øyne på. Underleppa lå så langt mot haka som han kunne få til. Øynene blunket i en langsom men hard takt. Han knep dem igjen så hardt som mulig, og holdt dem der så lenge han kunne. Det var ingen lyd, men misnøyen var klar. Dette gjentok seg et par ganger.

Bamsen hans, en løvebamse på størrelse med han selv, ble ikke så vidt sluppet fra grepet. Løven hadde en lyseblå strikket drakt på, en drakt Oliver selv hadde brukt som spedbarn. Den luktet nok betryggende. Den ville han nok aldri sluppet uten å strigråte. Både bamsen og smokken satt som støpt i gutten.

Det finnes ingenting verre enn det lille barnets smil, i det du slipper han ned på gulvet i barnehagen. Uviten som han er med tanke på det som skal skje. Man hater seg selv for at man må dra. Man tenker hvor glad barnet hadde vært om man bare hadde vært hjemme. Men barnet har jo godt av å være i barnehagen. Barnet trenger å sosialisere. Det gjorde jo jeg også i samme alder! Men som forelder får man en slags ubegrunnet irritasjon mot seg selv.

Det gikk bedre etterhvert, men pappahjerte blir like knust hver gang jeg må dra. I det dette innlegget blir skrevet synes Oliver det er morro å dra i barnehagen :-)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

forfatterfatter

forfatterfatter

29, Melhus

Marius Thue. Gift med Inger Lise og far til Oliver og Sarah. Forfatter av boken "LEGENDEN OM THOKE: ET FJELL AV FLAMMER" og forhåpentligvis flere i fremtiden.

Kategorier

Arkiv