hits

Ormen i fjellet (korthistorie)

Her kommer som lovet den nye korthistorien, oppfølger eller fortsettelse til "Jakten på den fortapte sønn". Som skrevet i forrige innlegg er mine korthistorier noe jeg bruker som skrivetrening. De har ikke nødvendigvis noen slags fast struktur eller sjanger. Historiene er noe jeg skriver for moro skyld når jeg har tid og føler meg spesielt inspirert innenfor det jeg skriver om. Tekstene er ikke redigert på noen annen måte enn at jeg ser over de et par ganger for å luke ut eventuelle pinlige skrivefeil, men utenom det får dere tekstene i rå form. Som regel bruker jeg alt fra 4-10 timer på fortellingene, og de er som regel skrevet i en eneste sammenhengende skriveøkt. Om du enda ikke har lest "Jakten på den fortapte sønn", eller vil ha en oppfrisker så lenker jeg den under her. Del gjerne dette innlegget om du tror dette kan være av interesse for noen du kjenner :-)

http://forfatterfatter.blogg.no/1524402929_jakten_p_den_fortapte_snn_korthistorie.html

 

Ormen i fjellet

Sporene ligger tykke og dype i snøen. De siste restene av dem som av noen kalles «demonene i fjellet», eller av andre, «herjerne», har nylig passert forbi den dype kløften. Gerak står på et kne. Den snart seksti år gamle høvdingen har gjort det til sitt livs oppgave å drepe hver og en av de sortstripede villmennene han ser på som pest og skadedyr.

«De er på vei mot isbreen,» kommenterer Gerak.

Gerak har med seg sine tre sønner han i sin visdom har kalt Gorm, Garg og Gerot. Den eldste av hans totalt fire sønner, Gornak, har tatt over som høvding av stammen mens de er borte. Med dem er også Poga, som blir nærmest en dverg å regne blant de store nordboerne. Alle av Geraks sønner ser helt like ut i Pogas øyne. De er mer enn et hodet høyere enn ham selv og er kraftige som bjørner. De har alle et halvlangt lysebrunt hår med et stort skjegg som får de til å se ut akkurat slik den nå gråhårede Gerak pleide.

Selv er Poga spinkel og kommer fra et land lengre mot øst, der de er noe mørkere i huden. Han har lenge vært Geraks mest betrodde mann i kampen mot herjerne. Poga har med årene utviklet overlegne evner til å orientere seg i et hvert landskap. Ved å studere stjernene, månen og solens bevegelser vet han alltid hvor han befinner seg. Nattehimmelen kan han bedre enn noen andre. Utallige netter har Poga stirret opp mot stjernene og lært seg mønstrene de danner.

«Hva tror du Poga?» spør Gerak etter en lang stillhet.

«Det er ingenting å se oppe på isbreen. Jeg antar de tenker å krysse,» svarer Poga. De fire store nordboerne nikker i enighet.

De har alle utrustet seg med sine fineste spyd, dolker og økser. Poga bærer pil og bue i tillegg, noe de andre ikke er spesielt hendige med. «Når man er bygd for nærkamp er det best å holde seg til det,» pleier Gerak å si. Uten et ord begynner Gerak å ta seg opp mot isbreen. De andre følger etter, også de i stillhet.

På den andre siden av isbreen har herjerne tatt seg opp en bratt, nærmest utilkommelig del av et fjell. De fem vandrerne holder avstand, men forsøker å holde herjerne innen synsvidde.

«Se, de har satt opp leir ved den hulen,» bemerker Gorm.

«Hva er det de driver med?» undrer Garg.

«De er gale,» kommer det fra Gerot.

Poga ser på de tre høvdingesønnene i forvirring. Fra sin posisjon bak dem kunne han ikke engang gjette hvem som sa hva. Blikket hans glir så over til herjerne oppe på fjellsiden. Det er ikke mye til leir de har satt opp. Det flate partiet utenfor hulen gir ikke plass til mer enn to små lavvoer.

«Vi venter her til natten faller,» sier Gerak. «Det er ikke mer enn tolv av dem, men vi må nok ta de mens de er splittet. Noen må nok sove inne i hulen i natt. Vi slår til mot de i lavvoene først.»

Natten faller over de snødekte fjellene. Månen er full og lyser opp det hvite og sorte landskapet. Stjernene er fremme i all sin prakt og danner et bildet Poga kjenner utenat. Stjernene ligger ved hverandre slik de alltid har gjort, et bildet Poga kan utenat.

Gerak, Gorm, Garg, Gerot og Poga har tatt seg til en skrent like over hulen. Snøen ligger i flekker over utallige sorte, skarpe steiner. Med forsiktige steg sørger de for å ikke sende noen av de nedover fjellsiden.

Med noen få håndsignaler får Gerak sine sønner til å angripe. Gerak og Gerot løper mot den nærmeste lavvoen med flintøksene sine høyt hevet. Gorm og Garg løper mot den andre på samme måte. Poga står over hulen med buen sin spent, ventende på om noen skal komme løpende ut.

Gerak slår hull i skinnene som omkranser lavvoen og tar seg inn. Han fyller lungene med luft og er i ferd med å brøle mens han svinger øksen sin. Ikke mer enn et tungt puff kommer ut av den gamle høvdingen. Lavvoen er tom. Han løper ut for å hjelpe Gorm og Garg, men også de kommer tomhendte ut av den andre lavvoen. De utveksler noen forvirrede blikk før de raskt står skuler til skulder, klar til å ta i mot de som nå må komme løpende ut av hulen.

Poga holder buen sin spendt. Det føles som om halve natten glir forbi, men ingen kommer ut. Med slitne hender må Poga til slutt slakke buen sin igjen. Han ser forvirret bort på Gerak som ser like forvirret ut tilbake.

Forsiktig tar Gerak noen skritt fremover. Han signaliserer med en hånd at guttene skal bli stående. Det er mørkt i hulen og den ser ut til å gå dypt. Ingen fakler eller bål er tent der inne. Idet Gerak står med ett bein inn i hulen kan han høre en lav summing.

«Hva er det?» undrer Gorm

«Ser du noe?» spør Garg.

«Svar da!» utbryter Gerot.

«Ti stille!» brummer Gerak mens han ser stramt tilbake på sine sønner. «Hører du det der?» Han ser opp på Poga.

«Nei?» Poga tar seg ned til Gerak og lytter. Lyden er ulikt noe Poga noen gang har hørt før. Han legger en hånd på innsiden av hulen og kjenner en svak vibrasjon. Det er som om fjellet har våknet til liv. Før han vet ordet av det står de andre like ved siden av han.

«Vepsebol her oppe?» undrer Gorm.

«Idiot, det er ikke mulig,» sier Garg.

«Det er bare en lyd også, ikke flere,» kommenterer Gerot. «Lyden er dypere, som en gedigen humle eller noe.»

Gerak tar ett skritt tilbake og uten et ord er han i ferd med å gå opp til der Poga sto med buen sin. De andre følger på. Sammen setter de seg ned og skuer over den lille leirplassen.

«De må være der inne fremdeles, når de kommer ut så tar vi dem,» sier Gerak.

Natt blir til morgen, morgen blir til dag, dag blir til kveld som igjen blir til natt. Poga forundrer seg til stadighet over hvor lite kommunikasjon som utveksles blant de store nordboerne. Hele døgnet har de sittet der, uten å drikke, spise eller prate. Øynene har vært festet på bakken foran huleåpningen hele tiden. Brått reiser Gerak seg.

«Det er ikke til å forstå,» sier han.

«Jeg er sulten,» kommer det fra Garg.

De går ned til leiren og begynner å lete etter mat inne i lavvoene. De finner kjøtt, bær og nøtter. Nok til alle. Gerak står undrende foran hulen.

«Lyden er vekk,» sier Poga. Han står inne ved hulen og kjenner på veggen. Vibreringen er også borte.

«De må være der inne,» sier Gerak. «Kom nå,» Han tar et par skritt inn i hulen, men ser ingenting der inne.

Poga går forbi de tre brødrene som sitter og spiser livlig. Han tar seg inn i en av lavvoene og lager en fakkel av det han kan finne. Idet han får fyr slipper brødrene maten sin og følger han inn i hulen.

Gerak går som vanlig fremst. Han ser bedre i hulen nå, men berget er fortsatt svært mørkt og han sliter med å finne fotfestet på det ujevne underlaget. Det er trangt i hulen og med tanke på mennenes størrelse kan de for det meste ikke gå med mer enn en mann i bredden.

Med høyre hånd strykende langs veggen tar Gerak seg innover. Poga kommer like bak med fakkelen. Det tar ikke lang tid før det svake månelyset fra utgangen forsvinner bak dem og bare den kalde, våte hulen gjenstår.

Gerak forventer enten å se en åpning til den andre siden, eller en stor grotte rundt enhver sving. I stedet går han rett på en vegg. Han faller bakover mens han holder seg til nesen. Gorm slipper ut et fnis. Garg og Gerot klarer med sin ytterste innsats å holde seg.

Poga ser ikke hva som var så morsomt og hjelper Gerak opp på beina. Han rister tankene på plass igjen, men kjenner at underlaget ble enda mer ujevnt nå.

«Vi må ha gått feil, se etter en annen hulegang,» sier han under hånden sin.

«Det er ingen andre huleganger,» sier Poga.

En stillhet legger seg i hulen. Det er nesten så Poga kan høre nordboerne tenke.

«Det må være en vei videre, de kan ikke bare ha forduftet,» fastslår Gerak.

«Man skulle tro det.» Poga holder fakkelen sin opp mot veggen Gerak gikk på. I hjørnet, gående nedover, bort og rundt ser Poga en utstikkende del av berget. Det ser ut som om en stor orm har satt seg fast i fjellet, med bare halve kroppen stikkende ut. Den kveiler seg i en sirkel rundt huleveggene, opp i taket og ned i bakken til den sluker sin egen hale. Det er mønstre skjært inn i den, gående på kryss og tvers langs hele ormen. De kan minne om vevene i en kurv, eller slik en vanskelig knute ligger før den blir strammet. Poga lyser langs hele for å vise de andre.

De ser på hverandre i forundring, men ingen sier noe på en lang stund. Fakkelen er i ferd med å brenne ned.

«Vi må ut herfra,» kommanderer Gerak.

Etter å ha kommet ut tar de plass i en av lavvoene. Garg, Gorm og Gerot har alle sovnet. Poga tenker at snorkingen deres kan høres helt til den andre siden av fjellet.

«De kan ikke bare ha forduftet,» gjentar Gerak.

Idet solen er i ferd med å krype opp over horisonten klarer ikke Poga å holde øynene åpne lenger. De tre brødrene ligger nærmest oppå hverandre og snorker, men Poga er for trøtt til å bry seg mye lengre.

Poga våkner av at solen skinner inn igjennom hullet Gerak skar i lavvoen da han trodde han angrep. Han setter seg opp og ser at de tre brødrene igjen sitter og spiser. Poga går ut og ser at solen står på sitt høyeste. Det er sommer nede i dalene, men her oppe blir det sjeldent skikkelig varmt.

Gerak står foran hulen. Øynene hans er låst inn mot mørket. Poga går forsiktig frem og stiller seg til ved siden av ham.

«Hva tror du?» spør Poga etter en lengre stillhet.

«De har forduftet,» svarer Gerak. «De satte opp leir for så å forlate den. Det lå mat nok til neste fullmåne inne i lavvoene. De tok det ikke med seg. De gikk inn i hulen og forduftet.»

«Tror du de skar ut mønstrene inne ved huleveggen?»

«Det er ikke til å forstå,» er alt høvdingen klarer å svare.

Poga trekker seg tilbake. Gerak drar ikke blikket vekk fra huleinngangen et eneste øyeblikk. Poga går opp mot fjelltoppen like ved. Der oppe fra har han utsikt til den enorme fjellheimen rundt dem. Han ser ingen tegn til herjerne noe sted. Han vet at Gerak nok vil holde seg her til de går tom for mat, og kanskje lengre.

Poga tenker på hva slags guder som kan ha forårsaket dette. Han er ikke i tvil om at det må være noe guddommelig på gang. Tolv menn forsvant i en hule midt i natten. Mønstrene på slangen i veggene helt der inne. Poga undrer seg på hva det hele kan bety. Herjerne må ha visst hva de gikk til, så mye forventer i hvertfall Poga. Gudene der han kommer fra er ikke veldig annerledes enn de her i Norden. De har kanskje forskjellige navn, men legendene kan brukes til mange på samme tid.

Det var en gang en sønn av gudene blant dem. Gerak og Poga er de eneste av de voksne i stammen som enda lever fra da Thoke var deres høvding. Gornak og Gorm var bare barn da Thoke dro. Garg og Gerot var enda ikke kommet til verden. «Thoke den Store» har nå blitt mer som en legende å regne. En historie som foreldre forteller barna sine om før leggetid. Halvparten av det de forteller er ikke sant engang. Poga strekker ut beina og kjenner at alderen også er i ferd med å sette seg i ham. Thoke derimot virket ikke å eldes. Gudenes blod rant i årene hans. Han var et levende bevis på gudenes mektighet.

Dagene går og månen har igjen kommet tilbake for fullt, forsvunnet igjen og på ny kommet til rette. Poga ser at den ikke er helt full, men lyser godt, det gjør den.

Gerak sitter foran hulen også denne natten. Etter noe overtaling fra sine tre sønner har han vært innom lavvoen for å sove innimellom, men kun med ordre om at alle tre måtte holde vakt i hans sted.

Maten er i ferd med å gå tom og Poga har vært ute på jakt. Han kommer tomhendt tilbake til den lille leiren. Brødrene syter og klager idet de ser at Poga fremdeles har alle pilene sine med seg. De setter seg ned ved det tente leirbålet og sukker synkront.

«Ikke noe vilt?» spør Gerak uten å dra blikket vekk fra hulen.

«Nei,» svarer Poga. Flere ganger har Poga ønsket å overtale Gerak til å dra tilbake mot stammen deres, men han har ikke klart å få opp motet. «Herjerne vil aldri komme tilbake, gudene har tatt dem med til sitt riket, til sin verden,» ville han ha sagt. Til gudenes verden har de tatt med seg Pogas barnebarn. Ikke hans av blod, men hans av kjærligheten han hadde til barnets bestemor, og barnets far. Kanskje er det derfor han enda ikke har forsøkt å overtale Gerak, innser han.

Poga går til hulen og legger en hånd på innsiden av veggen. Berget er kaldt og fuktig mot håndflaten hans. Månen henger høyt på den stjerneklare nattehimmelen. Han ser opp, så ned på Gerak. De må dra, dette nytter ikke. En gang må de gi slipp. Gerak på sitt hat og Poga på sin sorg. De kommer ikke tilbake.

Idet Poga endelig får samlet motet til å snakke, kjenner han en svak vibrasjon i håndflåten. Fjellet begynner å komme til liv igjen. Så kommer summingen av den store humlen fra dypt inne i hulen. Poga ser på Gerak med store øyne.

Den gamle høvdingen spretter på beina og løper mot hulen. Han får et vridd utrykk i ansiktet idet han står ved siden av Poga. Gorm, Garg og Gerot kommer løpende mot dem. Alle har tent fakler fra leirbålet. Poga er raskt ute med å gjøre det samme.

Gerak er igjen først inne i hulen, også denne gangen uten fakkel. De tar seg igjennom den kronglete hulegangen. Varmen fra de fire faklene merkes godt inne i hulen. Gerak stryker høyre hånd langs veggen mens han går, og om ikke lenge forsvinner lyset fra månen og leirbålet utenfor. Summingen blir sterkere og høyere jo lengre de går.

Poga snubler over noe, men klarer å holde seg på beina. Han ser ned og på halv-slangen med mønstrene ligge rolig i mellom føttene sine. Han ser opp og rundt seg der slangen har kveilet seg rundt berget. Han ser så på Gerak som står noen skritt lengre inne. Alt Poga ser er høvdingens store, grønne øyne. Gerak og Poga står der bergveggen en gang var. En stillhet ville igjen lagt seg i hulen, men denne gangen summer den mønstrede slangen høyt.

Uten et ord fortsetter Gerak ferden igjennom hulen. Poga og de tre brødrene følger usikkert bak. Aldri før har de vært så usikre på å følge den gamle høvdingen.

Summingen blir lavere i det de går inn mot den ukjente delen av hulen. Hulen er fortsatt kronglete og mørk. Gerak glir høyre hånd langs veggen mens han går.

Brått stanser summingen helt. Samtlige snur seg bakover dit de kom fra. Av en eller annen grunn begynner de å løpe tilbake. Fakler flyr rundt om i hulen i det Gorm smeller inn i huleveggen, tett fulgt av alle de andre. Bannskap ringer i veggene mens mennene alle faller over ende. To av faklene slukkes og heldigvis tok ingen av dyreskinnene de bærer på kroppen fyr.

Poga plukker opp en fakkel og tenner på ny de to andre. Han holder fakkelen mot bergveggen og ser slangen ligge stille, kveilende rundt tak, bakke og vegger. De innser alle at det nå er bare en vei å gå.

De fortsetter innover hulen, men håper de er på vei ut. Det tar ikke lang tid før de får svaret. Månen skinner enda sterkere inn denne utgangen av hulen. Gerak er den første til å stige ut i natten, men han stanser og får de andre til å gå inn i hverandre. Forsiktig går Gerak ut og slipper de andre til. Poga ser på høvdingen som måper opp mot nattehimmelen.

Høyt der oppe ser Poga grunnene. Stjernene danner et bildet Poga ikke kjenner igjen. Ingen av stjernene ligger der de burde. Han innser at det ikke er månen som kaster sitt lys denne natten, for den er stor, mørk-grå og nesten usynlig mot natten. På himmelen lyser derimot en usedvanlig stor og sterk stjerne. Den henger mektig og lys-blå, nesten som en liten, men kald sol å regne.

Et grøss går igjennom Poga, for her vil de ikke vite hvor de må dra. Her vet de ikke hva slags monstre som kan lure bak enhver krok, for de har nå satt sine bein i gudenes verden.

Ny korthistorie kommer

Hei igjen alle sammen. På søndag kommer en ny korthistorie her på bloggen.

Tidligere har jeg lagt ut tre slike korte historier her på bloggen. Det var meningen at slike skulle komme ofte, men med ny fulltidsjobb og en nyfødt datter har jeg dessverre ikke fått tid. 

Nå på søndag kommer det altså endelig en helt fersk liten historie til dere her på høsten. Mine korthistorier, som jeg kaller de, er noe jeg bruker som skrivetrening. De har ikke nødvendigvis noen slags fast struktur eller sjanger. Historiene er noe jeg skriver for moro skyld når jeg har tid og føler meg spesielt inspirert innenfor det jeg skriver om. Tekstene er ikke redigert på noen annen måte enn at jeg ser over de et par ganger for å luke ut eventuelle pinlige skrivefeil, men utenom det får dere tekstene i rå form. Som regel bruker jeg alt fra 4-10 timer på fortellingene, og de er som regel skrevet i en eneste sammenhengende skriveøkt.

Søndagens nye korthistorie plukker opp der min første endte. Den korthistorien het "Jakten på den fortapte sønn". Den som kommer nå på søndag er altså en slags fortsettelse eller oppfølger. Om du enda ikke har lest den første, eller vil ha en oppfrisker så lenker jeg den nederst her. Del gjerne dette innlegget om du tror dette kan være av interesse for dine venner :-)

 

http://forfatterfatter.blogg.no/1524402929_jakten_p_den_fortapte_snn_korthistorie.html

Tyrannen av Egypt, første utkast ferdig!

Hei igjen. Nå kan jeg endelig melde at første utkast av «Tyrannen av Egypt» er ferdig skrevet. Det hele har tatt lengre tid enn antatt, men nå er jeg endelig i mål. Dette betyr derimot ikke at boka er ferdig skrevet, for det gjenstår enda mye arbeid som må gjøres.

Jeg tenkte kanskje at det er noen her som er interessert i å høre litt mer om boka og veien videre i serien «Legenden om Thoke» For de som ikke har lest «Et fjell av flammer» er det kanskje ikke så lurt å lese videre her.

På slutten av «Et fjell av flammer» forlot vi Thoke på et ganske så mørkt sted. Hovedpersonen vår var i tung sorg, og utslitt etter et langt og hardt liv. Han hadde gitt opp alt håp, men det skal nå snu på seg, når han møter egypteren Intef.

Vi befinner oss i ca 1340 f.kr, idet den myteomspunne Faraoen Akhenaten regjerer i Egypt. Faraoen bindes ofte til å være en av de første til å omfavne monoteisme. Det betyr at han forkastet alle de tradisjonelle Egyptiske gudene, og tilba kun en, nemlig «Aten». Intef redder Thoke ned fra fjellet omtrent 200 år etter «Et fjell av flammer» endte, og forteller ham om Akhenaten. Faraoen sies å være sønn av guden Aten, og det vekker umiddelbart Thokes interesse, da dette kan være nøkkelen til å finne sin gamle familie. I den gamle byen Thebes finner Thoke ut at en gruppe opprørere planlegger å avsette Akhenaten. Lederen av disse opprørerne sies å være guden Osiris, kommet for å straffe Egypt for å ha kastet ham vekk. Osiris' sanne identitet blir snarlig avslørt, og Thoke må alliere seg med noen han aldri hadde trodd for å beseire opprørerne. Demonene i sorte striper av kull har vendt tilbake.

Boken er satt i en historisk «riktig» setting, men her har jeg altså tatt meg ganske store friheter. Akhenaten er en spesiell Farao, ettersom Egypterne gjorde sitt ytterste for å kvitte seg med alle bevis på at han hadde eksistert etter hans død. Hans spesielle utseende på tegninger og statuer har også satt i sving mange forskjellige myter. Jeg utnytter meg av at mye av informasjonen om mannen har gått tapt, og fyller på med min egen, kanskje noe spesielle, fantasi.

Når kommer boken sier du? Vel, håpet var å få den ut til slutten av året, men jeg ser at det kan bli vanskelig. Boken kommer definitivt ut til neste år, men når er vanskelig å si. Jeg håper og drømmer om å ha det klart før påske, så vi får bare krysse fingrene. I mellomtiden venter jeg spent på at «Et fjell av flammer» skal utgis internasjonalt. En dyktig person i USA er i ferd med å redigere teksten som jeg selv har oversatt til engelsk. Jeg gleder meg!

Om en, to, tre! (Korthistorie)

Jeg fortsetter med korthistoriene mine, men denne gangen prøver jeg på noe nytt. Denne gangen prøver jeg meg for første gang på krim. Dette er noe jeg må innrømme at er ganske langt utenfor min komfortsone, men jeg prøver allikevel. Jeg håper som vanlig at dere liker det jeg har skriblet ned. Passende nok er dette den 3' korthistorien jeg legger ut her på bloggen, og flere vil det komme fremover. Jeg setter stor pris på om dere liker/deler innlegget om dere blir førnøyde :-)

 

Om en, to, tre!

Ikke vet jeg hvordan det er å dø, men kanskje finner jeg det ut nå. De sier livet passerer i revy like før. Jeg har alltid syntes det høres så teit ut. Når jeg tenker revy så ser jeg for meg en gjeng middelaldrende kvinner som har dratt med seg mennene sine opp på en scene. Der gjør de alt de kan for å være morsom. Bare de middelaldrende kvinnene i salen som har dratt med seg mennene sine på revy synes det er gøy.

Jeg vil heller si at viktige deler av livet flyr forbi. Mye av det er fra barndommen. Så her ligger jeg midt ute på åkeren med et knivstikk rett inn i levra. Sola har stått opp, og det skal bli en nydelig dag, det sa de i hvertfall på værmeldinga i går. Kaldt er det allikevel. Det er vel mer kniven sin skyld og ikke julitemperaturen.

Det er liksom så stille ute, like før alle skal stå opp og dra på jobb. Sirenene synger i avstanden. De er på vei i det minste. Så hvordan havnet jeg i denne situasjonen? Vel det er litt komplisert.

Det hele startet i dagene før min mor brått gikk bort. Alt var som normalt egentlig. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra jobb. Etter sju års universitetsutdanning skulle man kanskje ikke tro at jeg endte opp bak kassa på Kiwi. De siste fem årene hadde jeg jaget drømmen som serietegner. Drømmen hadde alltid vært der, men jeg hadde aldri turt å ta steget helt ut. Kort tid i forveien hadde den lokale avisa begynt å trykke en av mine seriestriper på nest siste side. Det var stor feiring hjemme da. Både kona og datteren min ble begeistret. Den minste skjønte ikke mye av det. Hun var bare fire år på dette tidspunktet.

Tegneseriestripene omhandlet alltid en åtte år gammel gutt og hans tre bestevenner. De havnet ofte i trøbbel, og var inspirert fra min egen barndom. Fredrik var alltid den som holdt seg i bakgrunnen, og var aldri den som satte i gang ugagn. Ragnar var alltid hjernen bak det vi gjorde. Han fant på noe sprell, mens min jobb var å moderere det hele litt. Når Ragnar ville knuse en rute på skolen, så var det min jobb å fikse så vi knuste en rute på et forlatt gammelt bygg i stedet. Når han ønsket å putte stein i snøballene var det min jobb å ta de ut igjen. Uansett var det alltid Pål som endte med å utføre udåden, og han var alltid den som ble tatt for det også. Kort tid etter ville også Fredrik melde seg hos foreldrene, noe som gjorde at jeg og Ragnar også ble straffet av våre.

Som en 35 år gammel far følte jeg meg ikke spesielt vellykket. Fire dager i uka måtte jeg pine meg ned til Kiwi og trekke på meg mitt nesten ikke eksisterende, falske smil. Jobben var i grunn grei, men kundene var ikke akkurat de jeg likte best å omgås. Hver gang noen kom for å klage på tomatene fristet det mest å kaste de i ansiktet på vedkommende. Resten av dagene brukte jeg på å ferdigstille ukas seriestripe.

Det var mandag. Jeg hadde akkurat spist middag med familien min, før mitt daglige besøk til min mor sto for tur. Far hadde for kort tid siden blitt sendt på gamlehjem. Han var hele tolv år eldre enn min mor på 65. Merkelig nok var hun egentlig mer skral enn ham. Forskjellen var at hun klarte seg med et par daglige besøk av en sykepleier, mens han en dag var uheldig og datt på isen. Deretter ble han sittende i en stol for resten av livet.

Hver dag tuslet jeg bort til postkassen hennes. Denne dagen oppdaget jeg noe uvanlig. Navnet hennes, som jeg selv hadde skrevet på med svart tusj, var vekk. Ikke så mye som et lite merke gjenstod. Etter nærmere inspeksjon kom jeg frem til at gårsdagens regnskyll nok var ansvarlig. Jeg plukket med meg avisen hennes og gikk inn. Hun gledet seg alltid til å se den nye seriestripen min. Så snart jeg åpnet døren ble jeg møtt av lukten av nystekt vaffel. Samme rutine hver dag. Fortsatte det sånn måtte nok også jeg ha pleiehjelp. Sukkeret satt som limt på fortennene hver gang jeg dro derfra. Av en eller annen grunn klarte jeg bare ikke å si nei til henne. Hun ville blitt så lei seg. Hun var så ensom kunne hun fortelle. Passet på å si det hver dag gjorde hun også. Egentlig trivdes jeg i hennes selskap, men et par timer for dagen var absolutt mer enn nok. På vei hjem tok jeg med meg den svarte tusjpennen og skrev navnet hennes på kassen igjen.

Før jeg dro hjem tok jeg meg en rask joggetur. Vaflene måtte jo tross alt trimmes vekk. De neste par timene dedikerte jeg til datteren min før hun la seg. De to neste gikk til min kone. Deretter kalte senga på oss.

Dagen etter var igjen som vanlig. Jobbe, spise middag så dra til mor. I dag skulle jeg prøve å takke nei til de vaflene. Selv om jeg trente hver dag så var kiloene i ferd med å innhente meg. Først sto altså postkassen for tur. Idet jeg nærmet meg, oppdaget jeg igjen at noe var feil. Navnet hennes var igjen vasket vekk. Det regnet da ikke i går, gjorde det? Jeg hadde på meg samme dongeribukse som dagen før og tusjen lå fortsatt i lomma. Jeg skrev igjen navnet hennes på kassen. Sikkert noen rampestreker da, tenkte jeg.

På vei opp gårdsplassen til mor ble jeg møtt av en liten, blå Wolsvagen Golf. Bilmerker og modeller har jeg aldri vært god på, men denne var definitivt av den eldre sorten. Min mor satt som vanlig foran kjøkkenbordet. Vaflene sto klar.

«Hvem var det du hadde besøk av?» spurte jeg.

«Det var sykepleieren, han er her egentlig en liten tur om natten han der vet du, men han hadde visst forsovet seg eller noe,» fortalte hun med en munnfull vafle. Syltetøy og rømme drypper ned fra munnen hennes og ned på porselensfatet. «Det er jo han vennen din det vet du,» fortsatte hun.

En av mine beste venner, Fredrik, faktisk min forlover en gang i tiden, hadde visstnok tatt over nattskiftet her. Med jobb, kone, barn og tegneseriedrømmen, har det blitt lite tid til venner de siste årene. Jeg burde nok ringt ham en dag. Så vidt jeg visste, så satt Fredrik for det meste hjemme bak lukkede dører. Han hadde med årene blitt ganske så overvektig, i hvert fall i følge mors skravling. Fredrik hadde alltid vært en lojal og god venn. Det er synd at man glir i fra hverandre på denne måten.

Dagen etter var også helt lik de to forrige. Det var nok sånn de fleste dager så ut for min del dessverre. Jeg gikk igjen innom kassen og navnet til min mor var nok engang vasket vekk. For pokker også da! Tenkte jeg. Nå begynte jeg å bli irritert. Med stor skrift skrev jeg navnet hennes i blokkbokstaver over hele kassen. Fordømte rakkerunger.

Jeg fant frem nøkkelen til ytterdøren, og låste opp. Noe var galt. Det luktet ikke vafler. Jeg skyndte meg opp trappen og inn på stua, men mor var ikke der. Hun hadde aldri en eneste gang gått glipp av dette. Jeg tenkte å ringe henne opp, men så oppdaget jeg mobilen hennes ligge på stuebordet.

Mens jeg gikk rundt og ropte etter henne, ringte så min mobil. Det var fra sykehuset. Skulle det jeg fryktet mest ha skjedd? I den andre enden kunne derimot min mors stemme høres.

«Du er vel hos meg ja? Husk avisen, også la jeg igjen mobilen hjemme. Ta de begge med,» sa hun, akkurat som at dette var helt normalt. Tydeligvis hadde sykehuset glemt å gi meg beskjed. Mor hadde fått et illebefinnende og de følte det var tryggest å ha henne til observasjon i noen dager. Hun følte seg visstnok bedre etter å ha kommet frem dit.

På vei inn til sykehuset ringte mobilen min igjen. Pokker og, jeg klarte å glemme mobilen hennes. Noen ganger er jeg så jævla sløv.

«Jeg er på vei, men jeg klarte å glemme mobilen din. Snur nå,» sa jeg.

«Dette er fra sykehuset. Kunne du parkere bilen et lite øyeblikk?» spurte damen i den andre enden. Mor var allerede borte. Jeg stanset på parkeringsplassen utenfor Kiwi. Alt gikk rundt for meg. Plutselig sto min kone der. Hun gråt hun også.

 

Ganske nøyaktig tre måneder senere hadde jeg begynt å venne meg til at mor var borte. Legene sa at hun døde av hjertestans og at det var ingenting de kunne gjøre for å få det i gang igjen. Jeg savnet de daglige besøkene. I stedet dro jeg innom far på hjemmet, men bare for noen minutter om dagen. Far var ikke helt til stedet, så jeg gadd aldri å være der lenge. Dessuten luktet det trist der. Det er vanskelig å sette andre ord på den lukta.

Ingen hadde gjort noe med mors dødsbo enda. Broren min Karl hadde vært innom og ordnet noen småting bare. Jeg hadde enda ikke klart å dra tilbake dit.

Noen dager etter fortalte jeg om hendelsene med postkassen hennes. De fleste i min familie var enig i at dette var gjort av noen nabogutter. Familien til min kone var derimot overbevist om at noe overnaturlig var i sving.

«Noen advarte deg om det som skulle skje,» pleide svigermor å si. For å være ærlig syntes jeg også at dette var noe ekkelt. Hva om dette faktisk var en slags overnaturlig advarsel? Nei, dette var for sprøtt til å i det hele tatt vurdere.

I mellomtiden hadde seriestripen min begynt å fange oppmerksomhet. Nå skulle jeg skrive to striper i uka. En til mandag, og en til torsdag. Det betydde enda mer arbeid i helgene. Inspirasjon til nye historier hadde jeg masse av, da det var nok av minner å jobbe med fra barndommen. Vår kvartett begynte da Pål ankom det lille tettstedet vårt. Den endte også da samme gutt ble sendt vekk til en ny fosterfamilie. Pål var enkel å overtale til å utføre de fleste rampestreker, noe Ragnar alltid utnyttet seg av. Ragnar tenkte opp udåden og sendte Pål inn for å utføre det, og jeg må innrømme at jeg også benyttet meg av samme taktikk av og til.

Det siste året hadde jeg sett Pål titt og stadig i butikken. Han pleide alltid å kjøpe seg et par bokser øl. Vi hilset begge høflig hver gang og var akkurat på nippet til å skulle starte en samtale. Dessverre syntes nok vi begge at det var litt ubehagelig. For lang tid hadde gått. Min kone hadde sett mye til han. Hun jobbet på det lokale NAV-kontoret der Pål till stadighet var innom. Gjengen på kontoret ble ofte litt ustabil i knærne når han kom inn. Han var nesten to meter høy, skallet og hadde kroppen full av tatoveringer. Dagene gikk nok med på trening, og kveldene med drikking.

En dag etter å ha vært hos far på hjemmet, dro jeg på min daglige joggetur. På tur hjem til leiligheten vår som lå midt i sentrum av den lille bygda vi kalte hjem, bestemte jeg meg for å se om vi hadde fått noe post. Idet jeg griper tak i lokket får jeg øye på noe merkelig. Navnet til min kone var vekk. Det var blitt vasket vekk akkurat slik mor sitt hadde blitt.

Akkurat der og da følte jeg ikke noe annet enn forvirring. Hånden min lå lenge og hvilte på lokket mens øynene mine var brent fast i kassen. Kunne disse pøblene virkelig være så frekke? Tenk å komme hit og gjøre dette mot meg igjen.

Jeg begynte og tenke om det var noen ungdommer i nærheten som ønsket meg vondt, men ikke kjente jeg noen eller hadde pratet med noen heller. Senere på dagen skrev jeg navnet tilbake på kassen med tusjen min. Jeg bestemte meg for å ikke nevne det til min kone, da hun nok ville blitt svært bekymret. De siste dagene hadde hun gledet seg over et par sko hun hadde bestilt. I det minste hadde de kommet. Så jeg tenkte jeg heller skulle gjøre henne glad denne dagen, og finne en morsom måte å gi dem til henne på.

Neste dag gikk likt som alle andre. Vel nesten. Denne dagen orket jeg ikke lukta på hjemmet, og bestemte meg for å ta turen innom far senere. På tur tilbake fra joggeturen min gikk jeg igjen innom postkassen. Denne gangen var det jeg som ventet en leveranse. Noen nye fargeblyanter bestilt over nettet skulle være med på å heve kvaliteten på seriestripene mine.

Igjen, like før jeg når frem til kassen ser jeg at navnet til min kone var vasket vekk fra kassen. Denne gangen satt det et skikkelig støkk i meg. Jeg kunne kjenne et dypt trykk i brystet, og for et øyeblikk glemte jeg å puste. Hånden min fant raskt mobilen i lommen på hettegenseren min, og straks hadde jeg min kone på tråden.

«Hei vennen,» sa hun mykt.

«Navnet ditt er vasket vekk fra postkassen,» sa jeg, uten å hilse.

«Igjen?» spurte hun med hevet stemme. Ordene hennes fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min.

«Hva mener du med igjen?» jeg turte nesten ikke spørre.

«For et par dager siden skulle jeg sjekke om skoene mine hadde kommet, og da så jeg at navnet mitt var vekk. Jeg skrev det på igjen med den sorte tusjen din,» forklarte hun.

Da har det skjedd tre ganger, tenkte jeg. Med mor skjedde det også tre ganger, før... Plutselig gikk svigermors stemme igjennom hodet mitt. «Noen advarte deg om det som skulle skje,» sa hun.

«Hvor er du nå?» spurte jeg samtidig som jeg løp nedover gaten mot leilighetsbygget vårt. Et av hele 5 som eksisterte i bygda.

«Jeg kjører ut fra kontoret nå,» svarte min kone.

«Stopp nå! Ikke kjør inn på motorveien!» skrek jeg av full hals. Rett etterpå hørte jeg et høyt smell i den andre enden, før forbindelsen ble brutt.

I panisk tilstand hev jeg meg i den gamle reservebilen vår. En grønn Mazda fra 94'. Den gamle driten ville sjelden starte, men denne gangen malte den som en katt så snart jeg vred om nøkkelen. Den turte nok ikke annet. Kanskje husket den alle de gangene jeg slo dashbordet med full kraft.

Jeg var ved kontoret raskere enn alt som kan sies å være lovlig. Der ser jeg vår splitter nye Toyota et eller annet, jeg lærte meg aldri hva slags modell det var, stå i en grøft. Bilen hadde vært en gave fra mor, da hun aldri turte å sitte på i Mazdaen.

En liten blå golf passerte i det jeg skulle svinge av. Jeg forsøkte å hilse, siden dette var den samme bilen jeg møtte utenfor hos mor. Hadde jeg bare sett Fredrik bak frontruten hadde jeg nok reagert tidligere, men ruten var sotet ned noe fryktelig.

Toyotaen sto i grøfta ved akselerasjonsfeltet uten høyre fremhjul. Heldigvis rakk hun ikke å ta helt inn på motorveien. På gresset opp i skråningen satt min kone med hodet i hendene. Heldigvis ble hun ikke skadet. Jeg løp bort til henne og regnet kyss flere enn jeg kunne telle over henne.

Senere ble bilen tauet vekk. Han som kjørte bergingsbilen antydet at boltene måtte ha vært for dårlig strammet, men jeg bare visste at noen, eller noe hadde skrudd de løs. Samme dag dro jeg til lensmannen. Han noterte ned noen greier på et ark, men det virket ikke som han tok meg seriøst.

På vei hjem tok jeg ned postkassen vår. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg tenkte om det var en nødvendig rutine å fjerne navnene, så skulle de ikke få den gleden lengre.

 

Tre måneder senere hadde igjen seriestripen min økt i popularitet. Flere av landets største aviser hadde nå kommet med tilbud om å få serien på trykk hos seg. Alt jeg trengte å gjøre nå var å skrive en avtale med en av dem.

De nye fargestiftene hadde gjort susen. Min kones nye sko skulle det visst ha gått verre med. De hadde på et eller annet vis blitt ødelagt da dekket falt av bilen og den krasjet i grøfta. Skoene hadde ligget i forsetet da det hele skjedde. Min kone hadde umiddelbart bestilt nye.

Bilen sto enda på verkstedet, da vi enda ikke hadde råd til å fikse den. Med tanke på hvor raskt tegneserien min økte i etterspørsel, ville det nok ikke ta lang tid før vi fikk pengene inn.

Postkassen vår var oppe igjen, men jeg valgte å ikke skrive på navnet til min kone og datter. Nå skrev jeg kun leilighetsnummeret vårt med mitt navn under, og håpte det skulle holde pøblene, eller hva det nå enn var unna.

En dag, på vei til mitt daglige besøk hos far, ringte mobilen min. Oppringeren var en sjelden person å høre fra. Min bror Karl og jeg hadde lite med hverandre å gjøre, og pratet sjelden sammen.

«Fikk du avisen din i dag?» spurte han.

«Eh, hæ?» spørsmålet kom uforventet på.

«Dette er tredje dagen avisen min mangler, fikk du din?»

«Ja, jeg gjorde vel det,» Avisen fikk jeg gratis siden de begynte å trykke seriestripene mine.

«Kunne du sjekke postkassen min på vei til far?» spurte Karl. «Jeg må tilbake på jobb en tur, noe har visst skjedd,»

Far må ha fortalt ham om mine daglige besøk. Jeg tvilte på at noen andre kunne fortalt ham om det. Avisen kunne jeg selvsagt sjekke etter, da huset til min bror lå på veien til hjemmet. Karl var hele 10 år eldre enn meg, og var sjef for et slags byggefirma eller noe. Jeg hadde egentlig aldri satt meg inn i hva han gjorde. Han jobbet sammen med min gamle venn Ragnar, så mye visste jeg i hvertfall.

Vel frem åpnet jeg kassen, og så ingen avis. Ikke rart var det heller, det sto jo ikke noe navn på den. Med det samme tenkte jeg rett og slett ikke over det. Ikke vet hvorfor hjernen min ikke koblet inn skikkelig. Først når jeg tar opp mobilen og ringer går det opp for meg.

«Hei, du har jo ikke noe navn på...» sier jeg.

«Hva?» svarer Karl. «Nå igjen? Disse pøblene. Jeg skulle vridd hodet av dem,» Karl brummer som vanlig ut sine tomme trusler. Han hadde alltid hatt det i kjeften, men var i sannhet den minst farlige mannen jeg visste om.

«Hvor lenge siden skjedde dette?» spurte jeg.

«For noen dager siden. Jeg har prøvd å skrive på navnet igjen, men det vaskes alltid vekk. Sikkert de samme pøblene som du pratet om,» fortalte Karl.

Igjen glemte jeg å puste et øyeblikk.

«Hvor mange ganger har dette skjedd?» spurte jeg, men er i grunn redd for svaret.

«Dette vil være tredje gangen tror jeg. Fordømte pøbler. Jeg trodde virkelig avisen skulle komme i natt. Jeg kunne sverge på at avisbilen sto utenfor i natt mens jeg var oppe på do,» fortalte Karl videre.

«Så du noen?» undret jeg.

«Nei, bare den Golfen,»

«En liten blå en?» jeg oppdaget igjen at jeg av en eller annen grunn holdt pusten.

«Tror det ja, men nå må jeg dra, noe står på her,» sa Karl før han brått la på.

Jeg forsøkte umiddelbart å ringe ham opp igjen, men ingen svarte. Er det nå det skjer? Tenkte jeg. Det tok ikke lang tid før jeg var hjemme igjen og hentet Mazdaen. Igjen brøt jeg en mengde trafikkregler, denne gang på vei til min brors arbeidsplass. Far pratet om et nytt leilighetsbygg i neste bygd, og Karl ledet visst konstruksjonen.

Der ble jeg møtt av stengte porter, og avslåtte lys. Jeg tok meg inn bak sperringene, og vandret litt småfjernt rundt omkring. Her og der ropte jeg etter Karl, men ingen svarte. I en grøft ved et høyt stillas fant jeg ham, eller det som en gang var ham.

I følge lensmannen hadde han falt fra stillaset da hele området hadde opplevd en strømstans. Han måtte ha trådd feil og falt de 20 meterne rett ned, tilfeldigvis akkurat der grøften var på sitt dypeste. Selvsagt var det også lagt deler til stillaset der. Jeg visste at dette ikke var noen tilfeldighet, men det ville ikke lensmannen høre på. Jeg kunne kjenne frustrasjonen, og nå ville jeg komme til bunns i dette.

 

Tre måneder gikk, og jeg hadde ikke en eneste gang vært hos min far. Denne dagen var den første etter at Karl døde. I begravelsen møtte jeg den siste av de 3 vennene mine som inspirerte tegneserien min. Ragnar jobbet tett med Karl, og de skulle visst ha vært gode venner. Personlig hadde jeg og Ragnar mistet kontakten da min datter ble født. Plutselig sluttet Ragnar å komme på besøk, eller svare på mobilen. Jeg bestemte meg for å ikke bry meg om det, og kontaktet han ikke siden. Begravelsen var første gang jeg hadde møtt ham på lenge.

Jeg ringte til Fredrik angående den blå golfen hans, men det skulle vise seg at han slettes aldri hadde eid noen blå golf.

På vei til min far begynte jeg å tenke på dem alle tre. Ragnar, Fredrik og Pål var på mange måter grunnen til min suksess. Stripen min skulle nå i landets største avis, og et eget serieblad lå i kortene. Jeg burde vel fått takket dem på et vis, men jeg aner ikke hvordan. Tankene mine vandret så tilbake til den blå golfen. Den som har gjort alt dette må ha vært eieren av den golfen. Tre ganger har den dukket opp før eller etter noe har gått fryktelig galt.

Inne hos far luktet det så sørgelig som vanlig. Han begynte ikke å fortelle en lang historie fra da han var ung som vanlig, men satt der på en måte bare, uten et eneste ord. Derfor bestemte jeg meg for å fortelle en i stedet.

«Husker du da jeg, Fredrik, Ragnar og Pål fant den døde katten i containeren ved butikken?» spurte jeg i et håp om å få far i snakk. Han svarte aldri. «Noe hadde drept den, sikkert en hauk eller noe, også hadde noen funnet den og kastet den i containeren. Heldigvis var det en løskatt, og ikke noens eiendom,» fortsatte jeg. Det fikk far til å rynke på brynene litt i alle fall. «Husker du da den gamle skolen vår brant ned?» jeg bestemte meg for å prøve med en annen historie. «Vi kom syklende og så flammene stå høyt opp mot skyene,»

Far vendte rullestolen mot meg, og så sint ut. Han dyttet seg helt inntil meg, og grep hånden min.

«Du er syk gutt, du må finne tilbake til terapeuten din,» sa han. Han så sint ut, men stemmen hans var trist.

«Hva mener du?» jeg kunne ikke huske å ha vært til noen terapeut. Far ristet på hodet og sukket.

«Katten ble ikke drept av en hauk, det var du som drepte den, husker du ikke?» forteller han, nå med en tåre i øyekroken.

«Hva?» jeg trakk meg vekk fra ham. Dette stemmer jo ikke i det hele tatt.

«Katten vår Flekken, husker du ikke han? Han var lik den du har nå, Mons er det ikke? Du fant noen av mine barberblader og, vel...» fortalte far.

Jeg reiste meg brått i stolen, og gikk ut på gulvet. Fingrene mine gled igjennom håret mitt og jeg grep fast. Flekken? Hvorfor husker jeg ikke denne katten? Jeg ville da aldri gjort noe sånt. Mons ligger alltid ved siden av meg mens jeg tegner. Aldri kunne det falle meg inn å skade ham.

«Det er ikke sant,» sa jeg.

«Terapeuten sa at du ofte glemmer slike tunge ting,» fortalte far videre. «Slikt som den gangen du tente på skolen med deg selv inne. Terapeuten sa at du ønsket å ta ditt eget liv på grunn av det med katten. Heldigvis var Pål der og reddet deg ut,»

Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Aldri har vel jeg vært i en brann? Vi sto alle og så på brannen, det husker jeg, men at jeg tente på? Nei, det kan ikke stemme.

«Se på skulderen din,» sa far, mens han pekte på speilet på veggen.

Forsiktig dro jeg av meg genseren, og tok en titt. På skulderen hadde jeg et stort brannsår. Dette ga ingen mening, hvordan kunne jeg ha oversett dette i alle disse årene? Far svarte for meg, akkurat som at han visste hva jeg tenkte.

«Du ignorerte alltid såret ditt, og latet som at det ikke var der. Jeg pratet med din kone om det også, først da dere møttes. Hun var bekymret for at du nektet over å ha brent deg,» forteller han. «Du gjorde alt dette sønn, du trenger hjelp,»

«Nei, den blå golfen. Det var han som gjorde det,» sier jeg bestemt, før jeg tar på meg genseren igjen.

«Denne golfen igjen... Det var aldri noen blå golf gutt. Du så denne golfen overalt. Terapeuten sa det kom av traumet etter du fant faren til Ragnar etter selvmordet. Hjernen din taklet ikke alt som hadde skjedd, så du låste det hele vekk. Du trengte noen å skylde på, så du diktet bilen opp her og der. Etterpå ble du mer kreativ og diktet opp den hauken, og at alle dere guttene sto sammen og så skolen brenne ned. Dere hang aldri sammen etter den dagen, det må du vel huske,» fars stemme knakk flere ganger mens han pratet. Det kunne høres ut som det ble for mye for den gamle mannen. Jeg kunne derimot høre sannhet i stemmen hans. Han kan vel ikke ha diktet dette opp.

I all hast løp jeg ut døren. Bak meg hørtes lyden av at min far brast i gråt, men jeg kunne ikke stoppe. Jeg måtte hjem og se min kone og datter. Joggeturen ble denne gang til en real løpetur. Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på leilighetsbygget, og flammene som omringet det.

Heldigvis er min kone fortsatt på jobb, og min datter i barnehagen. Jeg løp opp gaten forbi postkassen. Der så jeg Mons, blodig og trødd ned i kassen. Leilighetsnummeret jeg skrev på hadde blitt vasket vekk. Kun mitt navn gjenstod. Jeg strakk ut en hånd for å sjekke om Mons levde, men jeg skjønte raskt at han hadde vært død lenge.

Brannvesenet klarte aldri å stanse brannen, og måtte bare kontrollere det hele mens bygget ble til aske. En person skal ha omkommet i brannen, en gammel mann jeg ikke kan sies å ha møtt før. Min kone og datter møtte meg hos Karls gamle hus. Hans enke tilbydde oss å bo der til vi fant noe nytt.

På kvelden, etter min kone og datter lå dypt i søvn, dro jeg for å sjekk om noen hadde fjernet Mons fra postkassen. Det hadde noen heldigvis gjort, men blodet lå fortsatt tykt utenpå den grønne kassen.

Nok en gang skulle jeg glemme å puste, denne gang så lenge at jeg måtte gispe etter den til slutt. Noen hadde vasket vekk mitt navn fra kassen. Blodet og de svarte tusjmerkene var vekk i en liten ren firkant. Det var alt jeg husket før jeg våknet i et mørkt rom, med en dundrende hodepine.

 

Plutselig var ikke rommet mørkt lengre, idet sekken som dekte hodet mitt ble revet av. Jeg var i ett stort, tomt, tilsynelatende uferdig rom. Treplater og malingspann var det første øynene mine la merke til.

Foran meg satt en mann krøket på en stol. Jeg kunne bare se ryggen hans, og den sorte genseren han hadde på. Han reiste seg og vendte mot meg. Ragnar smilte bredt, akkurat slik han pleide da vi var små. Først klarte jeg ikke å forstå noe. Jeg forsøkte å reise meg, men oppdaget raskt at jeg var bundet til stolen.

«Hva er dette?» undret jeg.

«Vel, dette er din straff,» sa Ragnar, fortsatt med smilet om munnen. «Du ødela alt. Din kone skulle dø på motorveien, hadde du ikke ringt henne så hadde det hele fungert fint. Datteren din ville klart seg, de moderne bilstolene er jo så sikre nå for tiden, håpte jeg da,» forteller han.

Det var på dette tidspunktet jeg oppdaget jaktkniven i Ragnars høyre hånd.

«Det var 3, det skulle alltid være 3 før det ble din tur. Men du hindret din kone fra å kjøre inn på motorveien. Hun bremset ned i stedet for å gasse på, og dermed... Bombe i skoene, kult triks hva?» Ragnar lo høyt, og ekkoet slo i tilbake fra de tomme veggene.

«Du drepte katten, og tente på skolen,» sa jeg lavt.

«Så må du ikke glemme kjære pappa i golfen sin,» minnet han meg på.

«Den blå golfen,» hvisket jeg, egentlig mest til meg selv. Plutselig kom det tilbake. En dag kom jeg syklende hjem til Ragnar. Garasjen var full av røyk, og Ragnars far satt i førersetet på den blå golfen sin. Selvmord sa de det var.

«Katten var en oppvarming, men telles like godt. Far ble nummer 2, og så skulle det bli deg. Men jeg var ung og ikke god nok til å planlegge. Sløydlæreren vår oppdaget meg med fyrstikkene, så jeg stakk han i begge beina men en kniv og løp min vei. Jeg innsåg at jeg med sløydlæreren ville ha drept fire og ikke tre. Derfor sendte jeg inn Pål og Fredrik også, så ville jeg fått to trilogier i stedet for en. Jeg fikk allikevel bare 1 trilogi, og det hele har plagd meg helt siden,»

«Så min mor,» begynte jeg.

«Gift,» bemerket Ragnar.

«Min kone,»

«Skulle kjøre av veien,»

«Så min bror,»

«Han «falt»,»

Ragnar ble stående og beundre kniven sin i noen sekunder. Brått kunne jeg kjenne en lukt jeg ikke la merke til tidligere. Det kunne minne om bensin, kanskje luktet det av Ragnar.

«Men den planen ødela du altså. Det skulle være min første menneskelige trilogi. En slags oppvarming før den jeg alltid ønsket, og den siste ingrediensen er på vei. Det med postkassene var inspirert, det må du innrømme, hæ?» Ragnar gikk til en dør i enden av det store rommet. Han dro inn en svartsekk, og la den foran meg. Den var tydeligvis svært tung, og virket å være teipet sammen av flere sekker.

«Her er Fredrik,» forteller han.

Lukten av død fikk meg til å kaste opp der og da. Hodet mitt begynte å snurre, og alt ble tåkete. Jeg klarte til slutt å komme til hektene, og av en eller annen grunn begynte jeg å telle. Fredrik var 1, jeg var 1 og det var en ingrediens til på vei som han sa. Da hadde jeg tallet 3, men Ragnar brydde seg også om katten, den måtte ha betydning. Også var det den gamle mannen som brant ihjel i leilighetsbygget mitt. Da sto jeg med tallet 5.

«Det går ikke opp,» sa jeg samtidig som jeg kjente et smil bred seg. Han sa det selv at han var dårlig til å planlegge.

«Jo visst gjør det det. Fredrik var slutten på min forrige trilogi,» forklarer Ragnar.

En bil kom kjørende utenfor, og stanset. Jeg kunne høre bildøren lukke seg, og selv grusen knase under føttene på personen som kom gående.

«Og der kommer Pål, starten på min aller siste og avsluttende trilogi. Og vi skal gå ut med et smell,» Ragnar smilte bredt, og løp til døren han hentet liket fra. Der kom han bærende på to store bensindunker, og begynte å tømme utover gulvet, og på veggene. Han fant en rull med grå teip, rev av en bit og dekte munnen min med den. Etterpå forsvant han bak meg, hvor vet jeg ikke. Brått kunne jeg kjenne et smertefullt stikk i siden. Kniven sin hadde han etterlatt inn mot leveren min. Jeg forsøkte å skrike, men særlig høyt ble det ikke under teipen.

Inn døren kom Pål løpende. Han måtte ha hørt meg. Det virket ikke som om han så Ragnar noe sted heller. Pål var svær, enda større enn jeg kunne huske. Om noen hadde sjans til å redde meg, så var det han.

«Kom nå kompis, vi må få deg ut,» sa han mens han knyttet meg løs. Fra døren han kom inn så jeg i øyekroken Ragnar komme gående med en lik kniv som den andre i hånden. Jeg skrek igjen så høyt jeg kunne, denne gang uten teipen rundt munnen, men lyden ble merkelig nok ganske lik.

Pål vendte om idet han fikk meg løs.

«Ragnar?» var alt han rakk å si før Ragnar kjørte kniven dypt inn i magen hans.

Jeg begynte å krype vekk, og kjente smaken av bensin mens jeg ålte meg bortover. Lyden av at Ragnar lo slo i veggene. Så hørte jeg klikket av en lighter som åpnet seg. Lyden var ikke til å ta feil av.

«Om en, to, tre!» hørte jeg Ragnar si under latteren.

Med mine siste krefter satt jeg i og løpte. Jeg kunne kjenne varmen i nakken i det jeg hoppet i mot vinduet. Med lukkede øyne ventet jeg på å treffe glasset som viste seg å ikke være der. Vinduet hadde ikke blitt satt inn enda.

Jeg gjorde en slags rull bortover grusen, som fikk kniven til å falle ut. Varmen bak meg fikk minnene til å strømme på. Minnene av brannen som nesten drepte meg for så mange år siden. Jeg satt der og skalv i varmen, helt til Pål og Fredrik dro meg ut.

Så sitter jeg plutselig her da, mens jeg hører sirenene komme nærmere. Ikke vet jeg hvordan det er å dø, men kanskje finner jeg det ut nå. Hvis ikke undres jeg om lensmannen tror på meg denne gangen.

Neeras Demoner (korthistorie)

Hei igjen alle sammen. Sist la jeg ut min aller første korthistorie, og jeg er veldig glad for at så mange tok seg tid til å lese. Her kommer korthistorie nr 2, og jeg håper dere liker denne også. :-)

Denne korthistorien ble noe spesiell. Den ble jeg faktisk såppas fornøyd med, at jeg har bestemt meg for å legge den til som et eget kapittel i den engelske versjonen av "Et fjell av flammer", og alle fremtidige utgaver av boken. Allikevel fungerer den fint som en kort liten historie, så alle får lese den gratis her. Historien finner sted like før Neera møter Thoke, og detaljerer hva som skjedde med hennes gamle stamme. 

 

Neeras Demoner

 

Neera føler seg alltid så ensom, selv i en stamme på over hundre mennesker. De har vandret langt fra sine jaktmarker i sør og øst. Det var høvdingen, Saal, som beordret forflytningen for mange år tilbake. Han mente at områdene de bodde i var for overbefolket, og at de trengte nye, ferske landskap å bevege seg i. Neera ønsket aldri å dra. Hun likte slettene og varmen der hjemme. Fjellene her oppe i nord er for mørke og triste. Det blir for lite farger, synes hun. Da er det bedre nede i skogen, der det i det minste vokser blomster og gress.

Stammen har slått leir ved foten av et fjell. Av gammel vane har de trukket et stykke inn i bjørkeskogen, noe Neera setter stor pris på. De er vant til å bo lenge ved leirene sine, og pleide å veksle på bare noen få i løpet av et år. Her er forholdene annerledes, og man må forflytte seg oftere for å finne byttedyr. Saal har bestemt at de bare skal være her til frosten kommer, så vil de vandre sørover igjen. Det er ingen grunn til at de skal snø ned her oppe. Kulde er ingen av dem godt vandt med.

Neera sitter bøyd over en liten bekk. Hun vasker fjeset sitt med det kalde vannet. Brune øyne møter henne i den forvridde refleksjonen av seg selv. Solen står høyt på himmelen og varmer nakken hennes. Kanskje er ikke dette stedet så ille allikevel, tenker hun. Hun kan kjenne det lange, mørke håret sitt ligge i floker. Hun må be sin mor om hjelp til å stelle det.

Moren og faren er det eneste Neera har av nær familie. Hennes eldre bror dro avgårde for å etablere sin egen stamme, men ble raskt drept av en utfordrer til hans rolle som høvding. Hun hadde også noen yngre søsken, som alle også nå ligger i jorden. To døde før de ble gamle nok til å forme ord og en ble offer for kuldesyken.

På vei tilbake til lavvoen hennes mor og far er i ferd med å sette opp, passerer hun høvdingen, Saal, og stammens nye nordboer. Han kom inn i stammen for bare noen dager siden. Den nordlige er blek i huden, og skjegget sitter tykt og sort i fjeset hans. Hår har han derimot nesten ikke over ørene. Mannen virker panisk, men høvdingen, Saal, virker ikke å dele det samme kroppspråket.

«Vi må dra herfra, det er ikke trygt!» bønnfaller mannen. Han går ned på kne og griper Saals høyre bein. Høvdingen vrir seg fri og brummer sint som en bjørn.

«Demoner finnes ikke, gale mann,» sier han med sin dype røst. Høvdingen er som de fleste andre høvdinger den største og sterkeste i stammen. Med et tynt, mørkt skjegg hengende fra hake og bart, ser han ganske skummel ut synes Neera.

«De gjør det, du må høre!» jamrer nordboeren. «De kommer om natten, og ingen er trygge. Jeg har sett leirplasser fulle av lik og blod, der det var liv og glede dagen før. Noen sier de kom ut av sprekker i fjellet, ut av selve underverdenen, for å fortære vår verden!» mannen er på gråten, og kryper sakte nærmere høvdingen, som trekker seg unna.

Neera kan se tvilen i høvdingens øyne idet han vurderer nordboerens ord. Kan gudene ha sendt demoner mot stammen deres. Er dette straff for å ha vandret for langt mot nord? Neera grøsser med tanken.

«Disse demonene, hvordan så de ut?» spør Saal.

«De bærer knapt skinnfeller på kroppen, men er tegnet i sorte striper av kull. De kan ikke stoppes, for de kan ikke drepes. Hver dag vandrer de lengre ut fra fjellene på jakt etter blod. Det spiller ingen rolle om det er mennesker eller dyr, de ser ikke forskjell på oss. Alt de vil er å drepe. Jeg ber deg, dra sørover, nå!» mannen blir liggende på magen, hikstende etter pusten. Saal brummer igjen, denne gangen mer undrende i lyden.

«Mange bruker kull som krigsmaling, det er ingenting vi ikke kan overvinne,» sier han. Brått setter nordboeren seg opp, og begynner å le en nervøs latter. Neera ser på ham, og tar seg selv i å bikke hodet til siden mens hun stirrer.

«Krigsmaling?» mannen spytter mens han ler. «Det er ikke krigsmaling, det er slik demonene er skapt,» mannen reiser seg, og Neera innser han er like høy som Saal, kanskje også like kraftig. «Demonene er en ting, men de er ikke det verste. I rekkene har de et beist som sies å drepe menn med bare blikket. Drønningene i jorden beistet lager med hvert skritt kan få en manns blod til å koke. Den er nesten to mann høy, har kropp som et menneske, men hodet er det som skremmer vettet av hvem som helst. Elgens gevir ruver høyt i luften, for mannen er en slags syk krysning mellom menneske og dyr. Han snøfter og stamper som en elg, men beveger seg som en mann,»

Flere fra stammen har kommet til for å høre på mannens fortelling. Neera kan kjenne frysningene gå nedover ryggen idet hun ser for seg beistet. Hun ser til side og oppdager sin far og mor i omfavnelse, tydelig livredde.

«Dere trodde kanskje dette var nok til å miste søvn i natt, men dere har enda ikke hørt det verste. Dere har enda ikke hørt om høvdingen,» fortsetter mannen. Saal snøfter, og spytter på bakken. «Høvdingen vil få selv deres mektige leder til å føle seg svak,» mannen trekker seg vist vekk fra Saal mens han snakker. «Demonenes høvding er det verste underverdenen noen gang har spyttet ut. Ser du ham i skogen ville du ikke trodd det, men mannen er sterkere enn hundre mann lagt sammen. Det sies at han kan rive en mann i to, og at beistet sover ved føttene hans om natten. Selv udyret er redd for sin mester. En høvding i nærheten skal å stilt seg opp i mot ham, men demonen skal ha slått hull rett igjennom brystet hans. Snu nå om dere vil leve, for demonene kommer om natten, og solen vil også i kveld gå ned,»

Neera hører summingen av over hundre stemmer prate samtidig. Nordboeren forlater stedet, og begynner å pakke sakene sine i en pulk. Det kan virke som at alle andre er fryst til stedet, og selv høvdingen har ikke rørt seg.

«I morgen vil vi finne ut sannheten i det du sier,» kommer det fra Saal. Han går bort til nordboeren og griper tak i ham. «Frem til da, blir vi her,»

Folkemengden begynner å løses opp og folk trekker inn i de nylig oppsatte lavvoene sine. De er strødd omkring på en åpen flate. Neera teller over femti stykker der hun vandrer i mellom dem. Fjellet stiger opp i nord og vest, mens skogen ligger tykk i sør og øst. Himmelretning er noe Teego lærte sin datter tidlig. Om dagen benyttes solen, og om natten, stjernene. Neera vet alltid hvor hjem ligger bare ved å se opp.

Neera går bort til sin far og mor, som er i sving med å tette de siste hullene i lavvoen. Trestokker bikkes opp mot hverandre, knytes sammen og dekkes i dyreskinn. Det hele er mye vanskeligere enn det ser ut for, tenker hun. Faren har de siste årene mast om at hun må finne seg en mann. Teego, som de andre kaller ham, er ingen stor og skremmende mann som visse andre. Han er tynn, og på mange måter ganske skral. Ulikt mange andre av mennene i stammen, er ikke Teego jeger. Han er sanker, og bedriver dagene med å finne nøtter, bær, sopp og andre ting han kan finne i nærområdet. Dette gjør han sammen med sin kvinne, Seeraba, Neeras mor. De fleste fedre ville funnet en mann til datteren sin på dette tidspunktet, Neera er tross alt tjue somre allerede, men Teego er ikke som de fleste fedre. Selv om han ikke tvinger henne, passer han på å nevne det så ofte som mulig.

«Skal du ikke finne deg en mann snart?» spør han under nesten hvert måltid. Seeraba ler like godt hver gang. Neera synes ikke det er spesielt morsomt.

For et par somre siden ble Neera spurt om hun ville bli en av høvdingen, Saal, sine kvinner. Høvdingen hadde nok med de fem han allerede hadde tenkte hun, men kort tid etter fant han allikevel sin sjette. Saal ville vært et lurt valg, men han er ikke noe for Neera. Uansett er han for gammel for henne, da han har levd nesten dobbelt så lenge. Han var høvding allerede under hennes fødsel, så Neera liker ikke tanken.

En dag vil hun finne den rette, den hun vil ha. Inntil den dagen er det ikke annet å gjøre enn å vente. Neera bestemmer seg for å hjelpe til med lavvoen. Ikke lenge etter at hun kommer i arbeid hører hun sin far begynne å mumle, noe han ofte gjør når han grubler på hva han skal si.

«Du så den nye mannen som ble tatt inn i går? Det kunne kanskje være noe?» sier Teego. Seeraba kjekler som vanlig av mannens gjentatte forsøk på å finne datteren en mann.

«Ja, jeg så ham, og hørte ham» sier Neera. «Men nei, jeg er ikke interessert i en skjeggete nordboer,»

«De er store og skjeggete disse nordboerne,» kommer det fra Seeraba.

«Heh, ja er nå det så ille da?» undrer Teego. Han drar seg i det lille han har av skjeggvekst under haken.

Bart og hakeskjegg er noe alle i stammen fra sør-øst har. Noen har noen tuster ved kjevene også, men ingen ser ut som de fra nord. De Neera har møtt har alle hatt tykke manker som dekker nesten hele fjeset. Neera vet ikke helt hva hun syns om det, men mener de kunne pyntet litt på det, kuttet bort litt eller noe. Kanskje kunne de lagd fletter eller knuter i det. Neera har sett det før ikke langt herfra. En stamme de møtte lignet litt på de her i nord, men flettet og knøt opp både hår og skjegg. De møtte også en stamme som hadde brent inn tegninger i fjeset og kroppen. Ikke vet hun hvordan de fikk det til. Verden er full av alle slags mennesker, det skal være sikkert. Kanskje finner hun en dag en som passer henne.

«Tror dere han snakket sant?» undrer Neera.

«Nei, det tror jeg ikke,» svarer Teego.

«Vel, man vet aldri med guder og demoner,» protesterer Seeraba.

Seeraba er på mange måter blitt lik hennes mann etter alle årene de har delt. Hun er mager og skral på samme måte, men er mer full av liv og glede. Idet lavvoen står klar ser de at solen har passert sitt midterste punkt, og det er tid for å tilbe gudene.

«Hva slags gud ønsker du å be til i dag?» spør Seeraba, som hun alltid gjør.

«I dag ber jeg til Deb, guden av vind og varme. Jeg ber om en varm sommer,» svarer Neera. Hun har alltid likt gudene i luften og stjernene best. Løgnen kom overraskende lett denne gangen. Riktig nok skal hun be til Deb, men ikke om varme. Deb kan også bringe magiske hendelser med vinden, og Neera ber i dag om at noe spennende skal skje. De siste dagene har vært lange, og Neera håper at noe skal kunne få høvdingen Saal til å snu, og vende tilbake til slettene hjemme. Kanskje kan Deb overbevise ham om at demonene er virkelige, og skremme han vekk herfra.

«Jeg ber til guden Tib, mester av skog og dyr. La oss håpet dette snakket om demoner ikke er sant,» sier Seeraba. «Jeg håper også han holder ulv og løve unna oss,»

Ofte ber moren til en gud om beskyttelse. Etter å ha mistet så mange barn, er det vel ikke så rart, tenker Neera. Faren ber alltid til en slags kjærlighetsgud, og ikke rart er det heller.

«Jeg ber til Gob, guden som bringer mennesker sammen,» sier Teego. Seeraba ler igjen av sin mann, men han bryr seg ikke.

Sammen går de bort til bekken og vasker rene noen nøtter og dyrebein. Videre inn i skogen graver de det hele ned, før de stille ber gudene om å oppfylle deres ønsker. Neera tror fullt og helt på at gudene er i stand til det meste. Mange ganger har de oppfylt ønskene hennes. Det hele kommer derimot alltid med et krav. Jo større ønsket er, jo mer tar gudene i betaling. Etter Neera oppdaget dette har hun sluttet å be om store ting. Gudene er kanskje mektige, men de er også like så, om ikke mer, urettferdige. Noen hater gudene for deres ulykke, men Neera bærer ingen nag. Uten gudene ville verden vært et trist sted å leve i, føler hun.

Idet solen er i ferd med å gå ned bak fjellene i vest er summingen i leiren fremdeles gående. Ingen har glemt, eller blitt ferdig med å diskutere det nordboeren fortalte. De aller fleste virker å være redde, mens andre forsøker å snakke det hele vekk.

Neera stiger inn i lavvoen der hennes far og mor sitter. Skinnfeller har blitt lagt ut innerst i lavvoen. Der vil de alle tre sove i natt, som de alltid gjør. De sitter der og slapper av, uten å gjøre noe, eller å ytre et eneste ord. Neera klarer ikke å holde stillheten.

«Tror dere det kan være dødsguden, Shib?» undrer hun.

«Du mener demonhøvdingen?» svarer moren etter å ha tenkt seg om en stund.

«Demoner er jo onde guder sies det,» sier Neera.

«Nei, dette er gudene i fjellet, ikke en av våre,» sier faren bestemt.

«Hva heter dødsguden i fjellet da?» spør Neera. Hun vet at det er andre guder oppe i fjellene, enn det er i skogen. De er ofte veldig like de hun kjenner, men bærer andre navn.

«Jeg er ikke sikker,» svarer Teego og Seeraba i kor.

Neera titter ut av lavvoen, og innser at solen har gått ned. Om ikke lenge vil det være mørkt i skogen. Hun blir sittende med sin mor og far i stillhet. Alt som høres er summingen fra leiren og lyden fra at noen er i ferd med å gjøre opp et bål. Lavvoen deres ligger helt i ytterkanten av leiren. Åpningen i lavvoen er pekt ut mot skogen, og Neera kan se langt inn i mellom de lyse bjørkene.

«Kanskje nordboeren vet?» kommer det plutselig fra Teego.

Ja kanskje det, tenker Neera. Hun stiger ut av lavvoen til Seerabas latter. Om hun bare kunne finne nordboeren, så vet han sikkert hva slags guder de har oppe i fjellene. Hun vandrer i mellom lavvoene, og hører knitringen fra det nytente leirbålet. Der ser hun høvdingen, Saal, sitte på en stor stein mens han tilsynelatende grubler på noe. Neera kommer omsider dit hun sist så nordboeren, men han er ikke der. Det kan virke som om han har pakket sakene sine og dratt. Hvis Saal finner ut av dette, så er det ille ute med ham.

Neera går igjennom leiren og grubler på gudene. Kanskje er det slettes ikke forskjellige guder, bare de samme som blir kalt noe annet. Hun innser plutselig at hun har stanset og latt tankene sine løpe løpsk. To små barn på ikke mer enn tre somre står og stirrer på henne. Neera fniser, og skjønner hun må ha stått der en stund, helt i sine egne tanker. Hun skremmer barna unna med en lite vræl. De små ler høyt idet de løper til sine foreldre.

Neera smiler og vender mot lavvoen der sine foreldre nok fortsatt sitter. Inne i skogen får hun øye på nordboeren, som er i ferd med å snike seg unna. Han drar pulken sin bak seg i gresset, og holder seg lavt mot bakken. Hun skynder seg etter, men sørger for at ingen ser henne. På vei mot mannen ser hun nå at han er vel fødd, ja på kanten til å kalles feit. Ikke mange ganger i sitt liv har hun sett et menneske så rundt og klumpete. Denne mannens gamle stamme må ha vært svært dyktige jegere, men han kan ikke ha deltatt i noen jakt selv slik han ser ut.

Hun kommer opp bak ham, og han skvetter til i det han oppdager henne. Det kan virke som at han var på vei rundt skogen, og opp mot fjellet i nord.

«Hvor er du på vei?» spør hun allikevel.

«Eh, jeg må vekk herfra. Høvdingen deres hører ikke på fornuft, så jeg stikker,» forteller mannen.

«Kan du svare på et spørsmål først?» spør Neera, mens hun griper tak i armen hans.

«Nei, jeg må gå,» sier mannen og river seg løs.

«Vent,» Neera griper tak i ham igjen. Hun har mange ganger blitt fortalt at hun er en vakker kvinne, men har aldri benyttet seg av det, slik som noen av kvinnene stammen har møtt på sine reiser. De bytter ofte seg selv mot beskyttelse fra en mann. Denne gangen er Neera desperat, hun må få vite om gudene i fjellet. Hun slipper taket i ham og trekker seg tilbake. «Vær så snill?» spør hun mens hun forsøker å gjøre seg så tiltrekkende som mulig. Hun vet ikke helt om hun gjør det riktig, men det får være det samme. Mannen smiler, så noe må hun ha fått til. Han tar et skritt i mot henne, men hun trekker seg like langt tilbake.

«Hva lurer du på?» spør han. Neera kan se lysten i øynene hans. Det har vært varmt de siste dagene, så Neera er lett kledd. Noen skinnfeller over bryst, hofter og føtter er det eneste hun har på. Hun føler seg naken når hun ser øynene hans bevege seg over kroppen hennes. I det øyeblikket angrer hun seg, og tar enda et skritt tilbake. Allikevel ønsker hun svar.

«Hva heter dødsguden i fjellene?» spør hun med bristende stemme.

«Kom hit så skal jeg fortelle deg,» sier mannen.

Neera ser mannen nærme seg, og får lyst til å skrike. Akkurat idet hun er i ferd med å slippe det løs, hører hun en annen kvinnes skrik fra inne i leiren. Neera snur seg mot lyden. Skrikene følges av flere skrik og brøl. Hun forsøker å løpe mot leiren, men blir holdt igjen av nordboeren. Hun kan kjenne lukten av svette omfavne henne i det hendene hans låser henne fast. Mannens stank er til å brekke seg av. I det flakkende lyset fra leirbålet ser hun skyggene komme ned fra fjellet. De løper inn i leiren, og Neera kan kjenne igjen hylene fra døende mennesker.

«Se nå, kanskje får du øye på dødsguden selv,» hvisker mannen. Ordene frigir en råtten lukt fra mannens munn. «Som han pleier å si; det beste byttet er et livredd et,»

Neera kan ikke se det, men hun er overbevist om at mannen smiler. Hun kan se sin mor og far komme løpende ut av lavvoen. Foran dem står en mann tegnet over hele kroppen i sorte striper av kull. Teego og Seeraba blir stående frosset foran ham. Neera forsøker å skrike, men mannens hånd dekker raskt munnen hennes. Akkurat da kan hun kjenne drønningene. Det kjennes ut som om jorden rister. Like ved ser hun det; beistet. Om Neera hadde stått på sine egne skuldre, så ville hun ikke nådd opp til de enorme gevirene. Elgens sorte øyne ser døde og forlatte ut. I hendene holder han en stor klubbe med bein og skarpe steiner stikkende ut av enden. Med ett langt og tungt sveip, slår han Teego og Seeraba mange skritt bortover lyng og gress. Slaget må ha knust hvert et bein i de skrale kroppene deres.

Nå slipper Neera ut et skrik selv nordboerens hånd ikke klarer å holde inne. Beistet vender seg sakte mot henne, før han igjen vender om og stamper inn i leiren med klubben svingende rundt seg. Hun kan se kropper flyve rundt omkring. Noen treffer trær, andre knuser lavvoer i det de lander. En av demonene i sorte striper løper rundt med en fakkel, og tenner på de gjenværende lavvoene.

«Nå skal du bli med meg hjem, kanskje vil beistet også ha sin tur med deg,» hvisker nordboeren.

Neera løfter beina, og lar seg falle til bakken. Mannen rekker ikke å reagere, og mister grepet om henne. Hun vender om og sender en neve hardt inn i mannens skritt. Han krymper sammen, og hun griper steindolken han har festet til hoften. Med all sin kraft sender hun den dypt inn i mannens hals gjentatte ganger.

Hun sitter over den døde og blodige nordboeren, idet hun igjen kjenner drønnene i bakken. Raskt legger hun seg ned, og drar den store livløse kroppen over seg. Hun kjenner beistet gå tungt forbi. Skrikene i leiren forsvinner, men Neera blir liggende.

Solen er i ferd med å stå opp før Neera tør å røre på seg. Hun dytter den illeluktende døde mannen av seg og kommer seg på beina. Forsiktig går hun inn til den ruinerte leiren, og betrakter demonenes herjinger. Alt er knust eller brent. Likene ligger spredt omkring. Dette var ingen demoner, bare herjere, tenker Neera. Hun får øye på høvdingen, Saal, som ligger død ved det som i går var leirbålet. Med tårer i øynene betrakter hun ødeleggelsene. Etter hvert innser hun at blant alle de døde, er ingen av dem barn. Brått treffer blikket hennes Teego og Seeraba. De ligger i omfavnelse i blant knekte greiner og skinnfellene som utgjorde lavvoen deres. Neera kjenner på de kalde kroppene deres, og bryter ut i gråt.

Neera rekker kun å begrave sin far og mor før ulvene kommer. Hun flykter vestover langs fjellene, vekk fra ulvene. Med seg tok hun pulken nordboeren hadde pakket. I dagesvis vandrer Neera alene i skogen. Alt hun ønsker er å dra hjem, men vet at det er langt dit, og at hun sannsynligvis vil sulte alene.

Hun vandrer lenge uten mat, og uten drikke, før hun en dag kommer over en grunn, men bred bekk. Vannet gir henne en glede hun så sårt trenger. Med begge hender begynner hun å samle vann, før hun til slutt setter hele fjeset ned i bekken, og super til seg så mye hun klarer. Etter å ha slukket tørsten får hun øye på noe lenger nede i bekken. Det kan se ut som et villsvin har dødd her. Nysgjerrig går hun bort, og innser raskt at dette slettes ikke er noe villsvin, men en mann. Han er stor, blå og kald. Hun kan se størknet blod på skinnfellene som ikke har ligget i vannet. Mannen har bitemerker over hele kroppen, og Neera tror at mannen må ha blitt overfalt av ulver. Hun tenker at siden hun aldri fikk begravd resten av sine egne, kan hun begrave denne.

Etter noe hardt arbeid får hun dratt den livløse kroppen til en hule i nærheten. Her vil ikke åtseletere komme til ham. Hun legger ham ned, og bestemmer seg for å tenne et bål for kvelden, og heller begrave mannen i morgen tidlig. Etter å ha fått varmet opp hulen, hører hun noen merkelige lyder et sted i nærheten. Hun går ut, men innser at lydene kommer fra inne i hulen. Det kan høres ut som jamring. Med et gisp innser hun at den døde mannen er i livet. Hurtig drar hun ham nærmere bålet, og løper ut for å hente vann til ham.

Med en skinnpose full av vann, tømmer hun det forsiktig ned i munnviken hans. Han drikker opp, men rører ikke på seg. Neera steller med mannen i fire hele dager. Hun har lagt mannen på en myk skinnfell slik at han slipper å ligge på den kalde fuktige jorden i hulen. Det tok ikke lang tid før hun innså at dette ikke var noen vanlig mann. Sårene hans har på mirakuløst vis leget seg. Kan gudene ha sendt ned en av sine egne som betaling for alle livene herjerne tok?

Igjen har hun vært nede i bekken for å hente vann, men denne gangen blir hun møtt av mannen, som sitter oppreist inne i hulen. Han er også en nordboer, men han er ung og kjekk, ulikt de andre nordboerne hun har møtt. Synet av ham tvinger frem et smil om munnen hennes. Hun forsøker å snakke til ham, men han virker ikke å forstå. Hun vifter med armene, og peker mens hun prater, men det nytter ikke.

«Neera,» sier hun til slutt, mens hun peker på seg selv.

«Thoke,» svarer mannen.

 

Jakten på den fortapte sønn (Korthistorie)

Reklame | Marius Thue

Hei alle sammen. Nå skal jeg prøve noe jeg ikke har gjort før. Jeg har skrevet noen korte historier som jeg i utgangspunktet bare skulle bruke som skrivetrening. En av dem har jeg nå skrevet ferdig, og tenker at jeg kan dele med alle her. Disse korthistoriene vil sjelden være spesielt lange. Denne ligger bare på 2964 ord og er en selvstående historie. Gi meg gjerne en tilbakemelding om hva du synes. Hvis dette er noe mange ønsker å lese, så vil jeg legge ut flere. Gi lyd om dere liker innholdet :-)

Obs! Historien er satt 17 år etter det nest siste kapitlet i boken "Et fjell av flammer", så noen spoilers er det her. Hvis du heller ønsker å lese boken først, kan du gå til http://legendenomthoke.no Der ligger prologen og de 6 første kapitlene helt gratis. Boken kan bestilles direkte via vår nettbutikk :-)

 

Jakten på den fortapte sønn

 

Solen skinner over fjelltoppene der tre menn vandrer igjennom skogen på leting etter spor. De sjekker alle trestammer og store steiner.

«Her er det,» forteller Serk mens han peker på en trestamme. Terot går rundt på andre siden og tar på stammen. Skjært inn i treet er tre streker ved siden av hverandre. De strekker seg nedover og er på lengde med Terots forarm. Det er også risset inn et dypt kutt rundt strekene.

«Dette er ferskt, vi er nære,» bemerker Terot mens han ser opp på den noe høyere Serk.

«Ikke mer enn et par dager unna vil jeg tro,» sier Serk. Han drar sitt halvlange brune hår bakover. Bak dem kommer den siste av de tre mennene. Han er noe mørkere i huden, og har kullsort langt hår, med tynne skjeggstubber strødd omkring i fjeset.

«Fant dere noe?» undrer han.

«Herjerne er i nærheten,» forteller Serk. «Merket deres er risset inn her på denne stammen,» Han peker, og mannen ser på merkene i treet.

«Poga, dra til leiren og varsle Gerak, jeg og Serk speider litt lengre i forveien. Vi legger igjen spor som dere kan følge til oss,» kommanderer Terot. Poga nikker, før han løper avgårde, ivrig som bare han kan være. Poga er yngre enn Terot og Serk, men allikevel en voksen mann. Serk og Terot føler seg ofte som gamle menn i nærheten av ham, noe de i sannhet har blitt, men det liker de ikke å innrømme.

Poga løper inn i leiren, og roper etter høvdingen for full hals. Solen er i ferd med å gå ned bak havet. Leiren er stor og full av liv. De har vært på dette stedet, like ved havet, lenge nå, og området bærer sine spor av dem. Lyngen er tråkket ned selv et stykke utenfor lavvoene, og trær har blitt hugget ned langt inn mot skogen.

Gerak kommer stampende ut av lavvoen sin. Høvdingen er større enn noen andre i stammen. Han ruver over Poga, som selv ikke er av de minste.

«Store høvding!» Poga går ned på ett kne. Ordene gjør at andre i leiren også kommer bort. Stammen har de siste årene vokst seg stor, med nesten to hundre medlemmer.

«Snakk, og reis deg gutt,» brummer Gerak. Høvdingen har de senere årene mistet mye hår, og er i ferd med å bli grå i det tynne håret han har igjen ved ørene. Det gjør han derimot ikke noe mindre skremmende. De tykke skinnfellene fra de mange bjørnene han har drept dekker han fra topp til tå, og får den store høvdingen til å se ut som en.

«De, de fant,» Poga sliter med å få frem ordene. Høvdingen knurrer utålmodig med sin dype røst. «Terot og Serk fant herjernes merke ikke mer enn en halv dag herfra,»

Gerak legger en hånd på Pogas skulder, mens han stirrer intenst inn i øynene hans. «Denne gangen skal vi ikke miste dem,» Helt siden stammen oppdaget at herjerne hadde samlet seg etter at landsbyen deres falt, har Gerak ledet sine jegere mot dem. I snart sytten somre og vintre har Gerak, Terot og Serk vært på hælene til de som ofte kalles «demonene i fjellet». Ikke før de blir fjernet for godt vil Gerak og de andre finne roen.

Poga reiser seg og går inn i lavvoen sin. Der tar han av seg de tynne skinnfellene av diverse byttedyr som dekker overkroppen hans, og de han har knytt fast for å dekke overarmene. En rekke arr kommer til syne, et minne om alle kampene han har kjempet mot herjerne.

«Er det sant?» en lys stemme kan høres bak ham. Hans kvinne, Suvini, har kommet inn uten at han merket det. Tankene hans må ha vært et annet sted, men han kan ikke huske hvor.

«Ja,» svarer han, før han omfavner henne. «Denne gangen vil vi få ham tilbake, jeg kan føle det,»

Utenfor kan de høre at stammen er i ferd med å samle seg rundt leirbålet. De stiger ut idet solen forsvinner helt bak havet. Flammene står høyt fra leirbålet i kveld.

«Hør alle!» roper Janeg den Eldre. Selv stående på en trestubbe når hans lange hvite hår nesten helt ned til bakken. Han har knytt det opp i nakken og på flere steder nedover, som gjør at det henger smalt bak ryggen hans. «Gudene har nok en gang vist meg veien. Den store stjernen blinket mot nord, og der har speiderne våre funnet merkene etter herjerne. Nå kan Suvinis sønn endelig hentes hjem. De fleste stammer løper fra demonene i fjellet, og bare vi er sterke nok til å jakte dem ned!»

Den eldres' ord blir møtt av jubelbrøl fra folket. Han stiger ned fra stubben mens han stør seg på kjeppen sin. Høvdingen tar hans plass, og skuer utover de mange ansiktene i mengden.

«Denne gangen vil vi ikke feile. Alle kampklare menn som kvinner vandrer ut ved soloppgang. Terot og Serk vil ha funnet herjernes leir innen vi møter dem,» Høvdingen vender seg mot Suvini og Poga. «Sønnen din vil endelig komme hjem,» sier han så mykt som han kan få til.

Morgenen etter har over femti kampklare stammefolk begynt vandringen mot stedet Poga sist så Terot og Serk. Gerak går ved siden av Poga, som får ham til å føle seg usikker. Det er som om beina hans ikke lystrer slik de skal med høvdingen så nær ham.

«Jeg vet at Rhoki ikke var din av blod, men jeg vet du ser på ham som din sønn,» sier Gerak. «Husk han har vært fra oss i nesten seks somre nå, det er ikke sikkert han er den samme,»

«Så lenge han fortsatt er i livet skal vi si oss lykkelige,» svarer Poga. Rhoki ble tatt av herjerne bare elleve somre gammel, og stammen har siden forsøkt å få ham tilbake. For to vintre siden kom de svært nære. Stammen angrep herjernes leir, men Rhoki ble dratt vekk like foran øynene på Poga.

«Vi klarte det nesten sist, men denne gang skal vi ikke begå samme feil. Vi angriper med full kraft, og fra alle sider,» fortsetter Gerak.

«Han vil være like gammel som det jeg var da Suvini la ham i armene mine og sa han var min. Jeg visste allerede da at det egentlig ikke var sant, men allikevel følte jeg en fars kjærlighet til gutten,» forteller Poga, han kan kjenne en klump i halsen bygge seg opp, men han kan ikke gråte foran høvdingen. Han svelger dypt før han fortsetter. «Jeg tilga Suvini samtidig som hun fortalte meg det. At herjerne skulle få nyss i hvem hans far egentlig var kunne vi aldri engang ha fryktet,»

Kort tid etter at Thoke, deres forrige høvding dro ut for å jakte ned de siste av herjerne, viste Suvini seg å være med barn. Kvelden før det store slaget om fjellet, hadde Suvini tatt hans sønn, Rhekir inn i lavvoen sin. Hun fortalte Poga at Rhekir skulle bli hennes mann og ikke ham selv, men Rhekir kom aldri tilbake fra herjernes landsby. Poga bestemte seg da for å tilgi Suvinis valg, og oppdra Rhoki ved hennes side. Den store høvdingen Thoke hadde gudenes styrke, noe Rhekir aldri arvet. Da Thoke for mange år siden dro for å finne sin gamle familie, var det uten den viten at Rhoki var hans sønns sønn. Så snart Poga la sine øyne på barnet, tok han med seg Suvini og dro for å finne en ny stamme. Han ville beskytte barnet om herjernes høvding, Dorkas, kom tilbake for å hevne seg på Thoke. Da Dorkas forsvant, og Thoke dro sørover, bestemte Poga allikevel seg for å dra tilbake til Gerak og de andre.

Gerak gjenkjente Rhokis trekk umiddelbart. Poga prøvde å skjære av Rhokis lyse hår, men kunne ikke gjøre noe med de isblå øynene. Selv med fire sønner av eget blod, erklærte Gerak Rhoki som sin arving allerede i en alder av ni. «Den sterkeste må lede,» hadde han sagt. «Den store Thoke sitt blod renner i denne guttens årer, og gir ham gudenes styrke,» hadde Janeg den Eldre fortalt etter at Suvinis hemmelighet hadde blitt avslørt. Dette skulle derimot vise seg å være usant. Rhoki viste aldri noen stor styrke, og viste seg heller som en av de svakere guttene i samme alder.

Gerak og Janeg holdt seg allikevel til sitt valg, da de så på gutten som et minne om den store høvdingen de alle håpte at en dag skulle returnere.

Poga viser Gerak treet med merket. Høvdingen ser seg rundt, og finner et nytt tre med to streker på kryss av hverandre skjært inn i stammen. Dette er hans bror Terots tegn. Ved siden av har han risset inn en slags pil som peker opp mot fjellet. Vel ute av skogen finner de noen mellomstore steiner, også lagt som en pil for å vise hvilken retning de har tatt.

Poga og Gerak kommer til toppen av fjellet, og derfra kan de se en liten leirplass nede i en smal dal. Dette må være siste rest av herjerne, de aller siste overlevende fra demonen Dorkas' gamle stamme. En ring av lavvoer omkranser et stort, flatt område med en kampestein i midten.

«Der, det må være dem,» sier Poga mens han peker på leiren.

Gerak begynner brått å løpe. Den tunge kroppen stamper ned fjellsiden, men ikke i retning av leiren. Poga ser høvdingen løpe i retning av Terot, som ligger skadd inntil en bergvegg. Terot hoster blod, og virker å ha blitt stukket i magen.

«Bror, snakk til meg,» sier Gerak, mens han bøyer seg ned for å se på skadene. Terot peker ned fjellsiden.

«Ta dem, bror. For far,» presser Terot ut før han hoster blod en siste gang, og glir inn i dødsriket. Poga ser ned i retningen Terot pekte, og ser Serk ligge blodig og forslått langt der nede, også han har tydelig forlatt denne verden. Rundt dem ligger åtte livløse menn. Overkroppen deres er tegnet i sorte kullstriper, blandet med flekker av blod.

«De levde lange og gode liv,» sier Gorm, en av Geraks sønner. Poga kan ikke se forskjell på dem, de ser samtlige ut som en ung Gerak i hans øyne. «De tok i det minste med seg noen til dødsriket,»

«Hver og en av herjerne skal dele den skjebnen, gi ordre om å omringe landsbyen,» kommanderer Gerak. En av hans betrodde løper ned fra fjelltoppen og mot resten av stammen. Poga blir stående alene med høvdingen, og kan for første gang se en tåre forlate øyekroken hans. Poga får frysninger når han tenker på hva Gerak vil gjøre med herjerne etter dette. Nå har de tatt bestefaren Sernak, faren Garnek, og hans bror. Herjernes gamle høvding, Dorkas, besatte likt Thoke gudenes styrke, men Poga er usikker på om selv han kunne stanset Gerak nå.

Solen står lavt i dalsiden idet stammen kommer seg i posisjon. Gerak setter i et voldsomt brøl, før de løper inn mot landsbyen. Poga ser sine stammefolk komme skrikende inn mellom lavvoene, men han ser ingen herjere. Innenfor lavvoene er det omtrent tjue skritt inn til en mannshøy kampestein. Der oppe står en mann og en kvinne, eller i Pogas øyne, en gutt og en jente.

«Rhoki, er det deg?» spør han. Han kan kjenne brystet fylles med glede, men det kan virke som at sønnen ikke deler følelsene. Noe er alvorlig galt her, Poga kan kjenne det i luften.

«Rhoki, kom til meg,» kommer det fra Suvini, som går ut i mellom lavvoene og kampesteinen.

«Du løy til meg,» sier Rhoki stramt. Han virker å ha lagt på seg mye muskler siden sist Poga så ham, og vokst til å bli nesten like høy som Gerak. Det lyse håret ligger ned over skuldrene, og noen skjeggstubber ligger spredt på haken hans. Poga kan se mye av Rhekir i ham, og kanskje enda mer av Thoke.

«Jeg ville du skulle vokse opp med en far,» forklarer Suvini.

«Rhoki var arving av den store Thoke, sønn av Rhekir,» sier jenta ved Rhokis side. «Han skulle være høvding av alt øye kan se, ikke bli en simpel sanker som faren du ga ham,» Jenta er også lys i håret, så blondt at det er på kanten til å være hvitt. Øynene hennes glitrer som is i dagens siste sollys. Poga ser forvirret på Suvini, og så på Gerak.

«Hvem er du?» brummer Gerak.

«Se på den,» sier jenta med et smil. «Ser ut som en bjørn, og høres ut som en også. Lurer på hva de spiser for å bli så svære der oppe i nord,»

«Dette er min kvinne, Kolima, og jeg er hennes mann,» forklarer Rhoki.

«Kolima, datter av den mektige Dorkas,» kunngjør Kolima.

Poga ser rundt på sine medkrigere, og oppfatter et snev av tvil i øynene deres. Gerak virker også å ha oppfattet det. De slipper grepene på spydene sine, og slipper flintdolken på enden ned mot bakken.

«En av mange altså,» sier Gerak. «Vi har satt spydene våre i mange av Dorkas' avkom,»

«Ingen var som meg!» skriker Kolima. «Min far hadde mange barn, det er sies, men min mor dro fra ham før han engang visste hun bar på meg. Hadde han bare sett meg..»

En grein knekker bak Poga, inne i skogen et sted. Han snur seg og ser rett på en herjer, tegnet i de sorte stripene. Et ufrivillig gisp går igjennom ham, idet han innser at de er omringet.

«Mor, kom til meg,» kommanderer Rhoki. «Poga..» begynner han. Poga snur seg rundt og ser på sønnen sin. Aldri før har han hørt sin sønn si det navnet. «Dra din vei, og du vil ikke bli skadet,» fortsetter Rhoki.

«Nå!» skriker Kolima.

Et hav av herjere fosser inn fra alle kanter. Gerak og de andre må snu seg helt rundt for å stanse angrepet. En etter en setter Gerak spydet sitt mot de innkommende herjerne. I øyekroken får han øye på Rhoki og Kolima. De holder en gråtende Suvini i mellom seg. Der får Gerak øyne på det; både Rhoki og Kolima har flekker av blod strødd på skinnfellene sine.

«Du drepte Terot og Serk!» brøler Gerak mot Rhoki. Han griper tak og løfter en herjer over hodet, og kaster han inn i mengden, før han løper mot kampesteinen. Poga føler drønnene av hvert skritt Gerak tar i bakken. Med spydet fast i begge hender stikker Gerak mot Rhoki. Kolima tar Suvini fast, og dytter henne foran. Geraks spyd går rett igjennom Suvini, som slipper ut et lite klynk. Han slipper raskt spydet, idet han innser hva som har skjedd.

Rhoki snur seg mot Kolima og dytter henne av kampesteinen med et brøl. Hun lander tungt på den nedtrykte jorden under, like foran føttene til Poga. Med tårer i øynene, og et sinne i ferd med å bryte ut av brystet hans, setter Poga spydet sitt i magen til Kolima.

Det kaotiske slaget som foregår rundt dem virker å være flere hav unna. Gerak, Rhoki og Poga blir stående frosset mens de to kvinnene hyler i møtet med døden. Gerak reagerer først, og kaster seg over Rhoki. De faller i bakken med et drønn. Gerak får enkelt overtaket, og setter seg over Rhokis buk.

«Du skulle være min arving, men nå skal du dø!» brøler Gerak. Han løfter begge hender over hodet. Poga strekker seg ut for å stanse han, men trekker hendene til seg i siste liten. Geraks never treffer Rhokis fjes gjentatte ganger, helt til det blonde håret farges rødt, og de isblå øynene forsvinner helt bak et grusomt rødt syn som får Poga til å se vekk.

Poga og Gerak sitter bak kampesteinen, og innser at kampen rundt dem har endt. Døde ligger strødd omkring, og ikke en lyd kan høres.

«Skal vi jage etter dem?» undrer Garg, en annen av Geraks fire sønner.

«Hva?» spør Gerak måpende. «Hva skjedde?»

«De hadde overtaket på oss, men plutselig løp de sin vei,» forklarer Gorm. Eller var det også Garg? Eller kanskje en av de andre sønnene til Gerak? Poga kan ikke se forskjellen.

«Vi har det vi trenger, hørte jeg en av dem si før de dro,» forklarer en av sønnene.

«La oss gravlegge de døde,» kommanderer Gerak.

Det tar hele natten, og langt ut på neste dag, og enda er ikke Geraks menn ferdig med å gravlegge de falne. De har spart Kolima, Rhoki og Suvini til slutt. Poga forsøker å dekke til flengen i skinnfellen der Suvini ble spiddet. Der får han øye på strekkmerkene hun pådrog seg mens hun bar på gutten som ligger død ved hennes side. Kolima ble spiddet på omtrent samme sted, innser han. Siden det var han som endte livet hennes, føler han seg pliktig til å dekke over hennes sår også. Han drar skinnfellen ved magen hennes mot midten, idet han oppdager merkene. Også hun bærer like strekkmerker som Suvini. Poga ser opp, og rett på Gerak, som står over han og ser ned på Kolimas buk.

«Så snart vi er ferdige her finner vi igjen spydene våre. Vi jager videre!» brøler Gerak.

På en fjelltopp ikke langt unna får Poga øye på en mann. Han er tykk, rufsete og grå. Han støtter seg på et krokete spyd men en hånd, og holder noe i den andre armen.

Mannen går bak fjelltoppen idet han ser på den gamle leiren sin for siste gang. Selv om de mistet mange liv, og sin høvding og høvdinginne, kjenner han et skjevt smil bre seg fra kinn til kinn. I venstre arm ser han ned på det lille barnet. Med høyre hånd lar han barnet gripe pekefingeren sin. En sviende smerte skyter opp armen hans som en pil, og han drar brått fingeren til seg. I den nå skjeve fingeren kjenner han hjertet sitt banke. Mannen ser på den brukne fingeren sin og smiler enda bredere.

 

 

"A mountain of fire"

Etter lange måneder med oversetting er det endelig klart. «Et fjell av flammer» er endelig ferdig oversatt og kan straks gis ut som «A mountain of fire»

Denne prosessen har lært meg utrolig mye. Følelsen av å ha vokst som forfatter sitter sterkt. «Et fjell av flammer» endte til slutt på 339 sider. «A mountain of fire» landet på 420 sider. (Dog før korrektur så det kan fortsatt bli et par sider mer eller mindre)

Nå har jeg ikke gjort noen som helst forandringer i selve handlingen i boken, men gjort en del pynting her og der. Jeg kan mange steder se der jeg gjorde feil for 2 år siden, da jeg satt og ferdigjorde den norske versjonen. Noen setninger og skildringer følte jeg nå at kanskje ikke satt helt som de skulle, og ble derfor omgjort. Jeg føler også at å skrive på engelsk åpner for nye muligheter, og en annen måte å skrive på. Derfor kommer jeg nok til å gjøre dette til en permanent del av skriveprosessen. I skrivende stund er jeg i sving med oppfølgeren til boken, «Tyrannen av Egypt», så jeg vil oversette den også før utgivelse. I fremtiden vil jeg se på dette som en ekstra kvalitetssikring i skrivingen.

«A mountain of fire» vil i første omgang kun være tilgjengelig som e-bok, men jeg tror alle som likte «Et fjell av flammer» og samtidig liker å lese på engelsk vil finne glede i denne :-)

Travle dager

Så ble det plutselig to søndager uten blogginnlegg. Tiden har dessverre ikke strukket til i det siste. Grunnet sykdom på jobb har min deltidsstilling som avisbud blitt til fulltid. Dette ser ut til å ville fortsette frem til over jul.

Vanligvis skriver jeg blogginnleggene mine på fredag og lørdag, før jeg ferdiggjør dem på søndag. Alt er avhengig av hvor mye tid jeg får til å holde på. I det siste har jeg ikke fått tid å skrive annet enn på søndager, og da er det vanskelig å komme på noe lurt å skrive om sånn på sparket.

Samtidig får jeg stadig spørsmål om når bok nr 2 i «Legenden om Thoke» vil komme. Planen var å ha den klar til slutten av 2018, men pga den ekstra arbeidsmengden ser det vanskeligere ut for hver dag. Jeg skriver i ledige stunder, men de har det altså blitt svært få av. Planen var også å ha den engelske versjonen av boka klar til like over jul, men også dette vil nå mest sannsynligvis bli dyttet ut til sommeren 2018.

For de som er interessert blir det lagt ut ting og tang i forbindelse med «Tyrannen av Egypt» på www.legendenomthoke.no fremover. Det ligger allerede en liten smakebit der.

Så her er det altså ikke viljen det står på, men mangelen av tid. Vi får håpe ting snart går tilbake til normalen igjen :-)

Positive Oliver :-)

Er det morsomt å leke med bilen, Oliver? «Ja!»

Liker du å se Brannmann Sam, Oliver? «Ja!»

Svarer du ja til alt, Oliver? «Ja!»

Er pappa sprø som stiller deg disse spørsmålene, Oliver? «Ja!»

Det kan virke som at hvis vi avslutter et spørsmål med navnet hans, vil svaret alltid være ja. Spesielt hvis vi legger en positiv tone i spørsmålet. Man kan begynne å lure, når jeg spør om vi skal ha på jakke og gå ut, så løper gutten ut i gangen og kommer tilbake med jakken sin. Så noe forstår han i det minste. Problemet ligger vel mer i at jeg ikke forstår hva han forstår.

Var det morsomt i barnehagen i dag, Oliver? «Ja!»

Skal vi ta av skoene våre, Oliver? «Naaaaaii..»

Noen ganger får vi også en slik. Noen ganger knurrer han på et vis.

Skal du se Postmann Pat? «Grrr...»

Skal du se Brannmann Sam? «Ja!! SAM!!»

Kommunikasjonen blir da den etter hvert.

Skal pappa få slippe å rydde leiligheten i dag, Oliver? «Ja!»

Søndagen er reddet :-)

Skriveuke

Denne uken fikk jeg noen dager fri fra jobb, og har benyttet uken til å få gjort mye skriving. «Et fjell av flammer» er nå snart halvveis oversatt til engelsk, men jeg ser at denne versjonen av boken blir noe lengre enn den norske. Språket har mye å si for uttrykket og jeg føler det blir lagt på noen ekstra setninger når jeg skriver engelsk. Kanskje har det noe med saken å gjøre at jeg hører «A song of ice and fire» bøkene som lydbok om natten mens jeg jobber. Disse hører jeg altså på engelsk. Forfatteren der er som kjent svært beskrivende i språket sitt, og jeg kan ikke gjøre annet enn å bli en smule inspirert.

Samtidig har jeg jobbet hardt med «Tyrannen av Egypt», bok nr. 2 i serien «Legenden om Thoke». Ting begynner å dra seg til her også. På hjemmesiden vår, legendenomthoke.no, har jeg nå lagt inn en liten smakebit fra boken. Tanken er å komme med noen flere slike etterhvert som utgivelse nærmer seg.

Smakebiten er tatt fra munnen til en mann som preker til folket av Memphis. Sitatet er i fra bokens første utkast og kan derfor være noe annerledes i den ferdige boken. Skrivemåte og noe pussing vil nok forekomme, men i store trekk vil det se ut slik som dette: 

"Faraoen har forarget gudene! Han har kastet dem til side og nå vil de få sin hevn!" mannen roper og peker i luften. Fler og fler kommer nærmere vognen. "Folk hvisker om forferdelige ting. Gudene har sluppet demoner løs i blant oss. De kommer i natten, og angriper alle som ferdes langs landeveiene! Det sies at de ledes av Osiris selv, og at han samler de dødes sjeler og legger de til i den sortstripede hæren sin. Faraoen er en tyrann og må veltes, det er vårt eneste håp! Snart vil Osiris ha samlet så mange sjeler at de sortstripede demonene vil bli ustoppelige! Noe må gjøres!"

Håper det smakte :-)

 

 

En bursdagspakke på avveie

Forrige mandag bestilte jeg det nyeste FIFA spillet som jeg alltid gjør på denne tiden av året. Som vanlig er det ment som en bursdagsgave til meg selv. Noen dager senere får jeg e-post fra PostNord om at pakken min er forventet å ligge i min postkasse på lørdag. Til min skuffelse var det ingen pakke i postkassen min denne dagen.

Det var det heller ikke påfølgende mandag, så jeg ringer PostNord og jeg sender e-post til leverandør CDON.com. Førstnevnte sier at de har rotet bort pakken min. Den ble scannet inn på lageret på Heimdal og POFF! Der var den gått i oppløsning. De forteller meg at de har gjort et omfattende søk etter pakken, Sherlock Holmes er satt på saken, men den er ikke å finne noe sted og at jeg må kontakte leverandør angående regningen de selvsagt har klart å sende meg.

Leverandøren brukte 3 dager på å svare, og forteller meg at de har sendt pakken og det er ikke lenger i deres hender. Jeg sendte en ny mail og forventer svar i løpet av neste måned. Hvis de da klarer å finne e-post kontoen sin.

Ironisk nok fikk jeg i dag bursdagshilsen fra CDON, med rabbattkode i deres nettbutikk. Tror jeg lar den ligge og heller koser meg med luftspillet jeg nettopp fikk.

Kona mi må være kjempefornøyd da hun aldri har fått så mye oppmerksomhet i dagene etter et nytt FIFA har blitt sluppet. Så for å avslutte positivt, så har PostNord sørget for god stemning her i hjemmet nå i oktober ;-)

 

En noe kvalmende uke

Etter en hel uke med oppkast og drit ble Oliver endelig frisk igjen. To dager senere satt jeg på dass med en bøtte i fanget. Det er store muligheter for at det kan bli hardt å ha sønnen i barnehagen.

Dagen etter Oliver virket å være kvitt sykdommen, dro vi alle tre til Tiller for å kjøpe en leke eller to. Valget falt på en liten motorsykkel og en liten traktor med henger. Traktorens henger var for å følge ukens tema en sådan ment for å spre møkk.

Dagen etter var altså jeg i gang med å kvitte meg med alt av kroppens innhold. Ikke rart jeg følte meg som en ny mann noen dager senere. Kona må ha et helt vanvittig anti-sykdom system i kroppen siden hun har kommet seg uskadd igjennom disse to ukene. Hun er min strake motsetning på det området. Immunforsvaret mitt setter ordet forsvar i skam, og bør vel heller kalles immunmottakelsen. Her har vi åpne grenser og alt er velkommen til å herje fritt.

Til slutt må jeg beklage all dritpraten i ukens innlegg, men jeg må innrømme at uken har vært dominert av akkurat det. Satser på at neste uke blir noe renere.

 

Min lille Oliver i barnehagen

Hei igjen :-)

Siden jeg har fått så mange snille lesere her inne, har jeg bestemt meg for å skrive litt oftere. målet er å legge ut et innlegg minimum hver søndag. Håper dere liker dagens :-)

 

For et par uker siden begynte min sønn Oliver i barnehagen. I tillegg til forfatterjobben kjører jeg en nattlig avisrute for Adresseavisen, og min kone har den senere tiden jobbet som hjemmehjelp. Dette betyr at jeg kommer hjem sånn omtrent i samme tid som min kone drar på jobb. Så vi møtes i ytterdøra på morgenen med en high five kan man si, og lykke til/takk for jobben.

Å levere Oliver i barnehagen, var i den første uka min jobb. I begynnelsen var det greit. Jeg kom dit, lekte litt med han til han følte seg trygg, og trøtt som jeg var, dro jeg hjem for og sove. Døgnrytmen min er ikke helt den samme som de fleste, kan man si. Den lille gutten brydde seg ikke det minste om at jeg dro. Han lekte jo seg med alle de nye lekene!

Et par dager etter luktet han lunta. «Hver gang vi drar hit, drar jo du i fra meg», så jeg for meg at han tenkte.

Noen dager senere parkerte jeg bilen ved barnehagen. I det jeg skulle slippe gutten ut av bilstolen, så jeg et surere fjes enn jeg noen gang har lagt mine øyne på. Underleppa lå så langt mot haka som han kunne få til. Øynene blunket i en langsom men hard takt. Han knep dem igjen så hardt som mulig, og holdt dem der så lenge han kunne. Det var ingen lyd, men misnøyen var klar. Dette gjentok seg et par ganger.

Bamsen hans, en løvebamse på størrelse med han selv, ble ikke så vidt sluppet fra grepet. Løven hadde en lyseblå strikket drakt på, en drakt Oliver selv hadde brukt som spedbarn. Den luktet nok betryggende. Den ville han nok aldri sluppet uten å strigråte. Både bamsen og smokken satt som støpt i gutten.

Det finnes ingenting verre enn det lille barnets smil, i det du slipper han ned på gulvet i barnehagen. Uviten som han er med tanke på det som skal skje. Man hater seg selv for at man må dra. Man tenker hvor glad barnet hadde vært om man bare hadde vært hjemme. Men barnet har jo godt av å være i barnehagen. Barnet trenger å sosialisere. Det gjorde jo jeg også i samme alder! Men som forelder får man en slags ubegrunnet irritasjon mot seg selv.

Det gikk bedre etterhvert, men pappahjerte blir like knust hver gang jeg må dra. I det dette innlegget blir skrevet synes Oliver det er morro å dra i barnehagen :-)

Endelig e-bok!

Endelig er «Et fjell av flammer» klar som e-bok. Den er nå tilgjengelig i en rekke norske nettbutikker. Forhåpentligvis vil dette gjøre at jeg kan nå ut til enda fler. Markedsføring er som vanlig min største utfordring. Det eneste jeg i grunn har råd til er en og annen promotering på Facebook, og de virker ikke å nå ut til så mange som de sier at de gjør. Når det står at man kan nå 6000 - 14 000 med en promotering, så betyr det egentlig at man når ut til ca 500 mennesker..

I tillegg til å skrive oppfølgeren «Tyrannen av Egypt» er jeg nå i full sving med å sette i stand en engelsk utgave av seriens første bok. Dette gjør at oppfølgeren nok vil komme litt senere enn forventet, men å ha en engelsk utgave har selvsagt mange fordeler, og vil derfor prioriteres i en periode.

Samtidig leker jeg med tanken om en ny forside til den engelske utgaven. Noen skisser har blitt tegnet opp, så nå gjelder det å finne noen som kan dette med å tegne skikkelig. En evne jeg altså dessverre ikke besitter.

Jeg har stor tro på e-boken, og enda større tro på den kommende engelske utgaven. Håpet er å ha den engelske versjonen klar like før, eller like etter jul. Eventuelle annonseringer kommer både her, på facebook siden og på vår hjemmeside legendenomthoke.no

Min kommende bokserie!

Oi. Der var det gått nesten 2 måneder siden forrige innlegg. For å være ærlig har jeg slitt med hva jeg skal skrive om her inne. Skrivingen av bok nr 2 i den planlagte serien "Legenden om Thoke" har også gått ganske dårlig den senere tiden. Som statusoppdatering kan jeg si at det første utkastet snart er ferdig. Selve grunnfortellingen er nedskrevet, men over halvparten av arbeidet gjenstår enda.

Jeg tenkte kanskje jeg skulle skrive litt om de to bøkene i serien for de som er nysgjerrige. Bøkenes Norrøne bakgrunn kan være overraskende for noen! Kanskje vil noen av de mer engasjerte leserne av "Et fjell av flammer" også lære noe nytt. 

"Et fjell av flammer" finner sted i steinalderen her oppe i Nord. Thoke, vår noe ufrivillige helt i det hele, blir "rørt av gudene" som noen i boken vil kalle det. I hodet mitt tenkte jeg ofte at Thoke hadde styrken av 10 mann, men det var vanskelig å sette et tak på hvor sterk han egentlig er. Det er ikke akkurat slik at jeg kan beskrive hvor mange kilo han løfter i benken! Thoke eldes også svært sakte, noe som gjør at han i bokens tidsrom ikke forandrer seg mye. Hele ideen har sine røtter i Norrøn mytologi, men med min egen vri om hvordan disse mytene ble til. Selv om de Norrøne navnene ikke blir brukt, vil du i boken møte Odin, Thor og Loke. Selv Frigg, Heimdall og flere er der, selv om det ikke beskrives i detalj. Hvis noen har plukket opp hvem som er hvem så send meg gjerne en melding. eller sleng av en kommentar!

I "Tyrannen av Egypt" forlater vi den nordiske steinalderen. Året ca 1330 f.kr. Den myteomspunnede faraoen Akhenaten regjerer i Egypt. Thoke er på utkikk etter gudene som ga ham kreftene sine og bortførte familien hans. Han blir umiddelbart dratt mot Egypt, der Akhenaten har gått bort i fra å dyrke de tradisjonelle gudene. Flere karakterer fra "Et fjell av flammer" dukker opp på ny, samtidig som at Thoke skaffer seg nye allierte. Et stort nytt steg skal tas i å nøste opp mysteriet i "Legenden om Thoke."

Er det noe mer dere er nysgjerrig på når det gjelder bokserien så ta gjerne kontakt. :-)

17. Mai vender tilbake

17. mai er i morgen og da må man faktisk ha på seg finstasen og gå ut ytterdøra. For bare noen få år siden brukte jeg som regel denne dagen på å sove ut rusen fra dagen før. Nå er situasjonen en ganske annen. Med kone og barn er plutselig 17. mai noe man vil ta del i igjen. Min teori er at ganske mange liker feiringen opp til man er ca 15/16 år. Da begynner det å synke ganske langt ned på prioriteringslisten. Dette varer altså til man blir «voksen.» Det frister ikke like mye å drikke seg dritings den 16. Mai, for så å vandre halvdau rundt i folkemengdene dagen etter. Man kan heller ikke holde senga slik jeg pleide. «Pappa blir ikke med ut i dag for han var så full i går» klinger ekstra dårlig på nasjonaldagen. Samtidig har jeg igjen fått opp øynene for is og kaker. Pappakroppen skal jo ikke bare vedlikeholdes, men også utbygges tross alt.

Fluemorderen

Bare noen meter i fra leiligheten vår går det hvert år et uvisst antall kyr og knaser gress. Det er nok ikke lenge nå til de nok en gang blir sluppet ut på jordet. Kyrne produserer store mengder kake av den udelikate sorten. Dyra og disse ulekre browniesene tiltrekker seg millioner av fluer.

En stor del av disse fluene synes også leiligheten vår er et passende sted og oppholde seg. Der er ikke jeg enig. Setter man opp vinduet i 5 minutter har man også invitert 5000 fluer inn på stua. Stenger man alle vinduer og drar på butikken vil allikevel en håndfull av disse summende skapningene klart å ta seg inn. Fluene flyr overalt og setter beina sine på oss, og ja jeg vet hvor de ekle bløte beina har vært.

Før du vet ordet av det utspiller det seg en flueorgie på stuebordet. Spiser av maten vår gjør de også, og det uten å ha bidratt med så mye som en krone i felleskassa. Heldigvis har jeg fikset 2 fluesmekkere, en plassert på kjøkkenet og en på stua. Så snart jeg ser eller hører en flue har jeg våpenet klart. Min indre barbar åpenbarer seg og jeg går berserk. Insekter hører ikke hjemme i min leilighet og hvis jeg ikke gjør noe med saken, vil de nok invitere de hundre millioner av søsken de har borte ved drittbufeten. Nei takk sier jeg da.

 

Fytti katta for en vår

Tro det eller ei så nærmer våren seg hurtig. På tross av flere etasjer med snø de siste dagene så har faktisk temperaturen begynt å heve seg. Her hos oss har vi to katter, en hunkatt på 8 år og en hankatt på 3 år. Begge har blitt fratatt evnen til å reprodusere seg, slik at vi slipper kattunger og pissing rundt husveggene. Siden det nå begynner og bli varmere renner kattene nå ut og inn konstant hele dagen. Vi slipper en katt inn, den spiser og stiller seg til og mjauer ved ytterdøra. Så snart katten er sluppet ut løper den bort til vinduet og syter fordi den vil inn igjen. Syting blir det også hvis man kan skimte bunnen i kattmatskåla. Det betyr at den nå er tom og det er ingen vits i å spise mer. Selv om begge kattene kunne spist seg mett på det som er igjen. Det oppstår da en psykologisk krigføring mellom menneskene og kattene i leiligheten. De vil ikke spise mer, og vi vil ikke fylle opp skåla før de har spist opp. Det hele ender som regel med at kattene vinner med sin «gå rundt beina dine og mjaue intenst» taktikk. Så når dette skjer i tillegg til vårens ankomst går vi stort sett rundt med tynnslitte nerver. Jeg må da holde meg for å ikke sparke katta bortgjennom gulvet i ren frustrasjon. Men det får holde med fantasien. Som den rolige sommerfuglen som jeg er går dette som regel greit og kattene lever i beste velgående.


 

Edderkopptrøbbel

Våren forsøker desperat og få feste her på Hovin. Temperaturen varierer fra 5 kuldegrader til 15 varmegrader. Det betyr at edderkoppen helst vil inn i leiligheten der ting er mer stabilt. Det kan jeg forsåvidt gjenkjenne meg i, men dessverre er ikke vi som bor i leiligheten spesielt begeistret for våre nye leietakere. De spinner nett i vinduene, betaler ikke husleie og ser forferdelig ekle ut.

Som mann i huset er det mitt ansvar å henvise edderkoppene ut av leiligheten igjen. Merkelig nok ender de aller fleste opp i do. Så snart en edderkopp blir observert setter mine huleboerinstinkter inn. Hurtig skanner jeg rommet etter et passende våpen. I dag ble det en ball fra Olivers lekekasse. En gedigen edderkopp stampet over stuegulvet. Den hadde lange hår og en tung flueånde. Med all min makt banket jeg ballen gjentatte ganger i gulvet. Edderkoppen flekket tenner og brølte det den kunne, men til slutt lå den skvist under ballen.

Kanskje er dette en noe uriktig representasjon av hva som skjedde, men personlig synes jeg dette er en mye bedre versjon av hendelsen. Edderkoppen var kanskje ikke større enn en negl og i følge min kone sto den helt stille. Krigen om leiligheten vant nå i hvertfall jeg. Enn så lenge....

Påske!

Nå er påsken her og da tar de fleste fri. Jeg får endelig anledning til å skrive litt, både her i bloggen og på boken. Etter å ha annonsert «Tyrannen av Egypt» kjenner jeg nå før første gang litt på presset. For skal boken være klar i 2018 så må det jobbes. Hele 5 dager med skriving ligger foran meg, så da skal man tro det blir noen sider av det. Dette innlegget skrives mens Oliver sover sin daglige dupp. Når han våkner drar vi til kunstgressbanen og løper litt rundt. Etterpå vil jeg trekke inn til kontoret og forhåpentligvis klemme ut noen boksider. God påske til dere alle! :-)

Skrivekløe

Jeg sitter her og klør i fingrene. I hodet mitt surrer det en mengde bokideer. Bare i serien Legenden om Thoke har jeg en hel haug med notater. Totalt har jeg plottet ut 9 bøker, med mulighet for en ekstra om jeg skulle trenge det. Det spørs litt om jeg klarer å nå slutten jeg ser for meg i den niende boken. Den største utfordringen blir ikke bare det og skrive bøkene i seg selv, men å få tid til det. Med fulltidsjobb, kone og barn er det ikke overdrevent mye tid til overs. Jeg prøver også å få tid til litt trening innimellom. Venner har jeg faktisk også. Trening og venner har dessverre ikke fått så veldig mye oppmerksomhet den senere tiden.

«Men du kan jo bare skrive på kveldstid!» sier de. Hadde det nå enda vært så enkelt. Når jeg skriver må jeg først sette meg ned og lese over hva jeg allerede har gjort. Det er litt dumt om jeg går glipp av en viktig tråd, eller glemmer et element fra tidligere i boken. Gjerne tar det meg en times tid før jeg begynner å skrive. Hvis jeg da har 1 time til overs en kveld, er det ikke mye vits i å sette seg ned. Hvis jeg virkelig er i flyten kan jeg klemme ut omtrent 4 boksider i timen. Gjerne vil jeg også sitte i 4-6 timer mens jeg er i denne flyten. Da er det utrolig irriterende og måtte avbryte etter et par timer. De beste kapitlene kommer alltid når jeg skriver dem i en enkelt økt. Hvis jeg bruker feks 7 økter på og skrive 1 kapittel, ja da synker dessverre også kvaliteten for min del.

Så hva skjer med bok nr 2 i Legenden om Thoke? Med tanke på hvor langt jeg har kommet så er det ikke usannsynlig å si at den kommer i løpet av 2018. Thoke våkner til liv og setter på ny i gang letingen etter sin gamle familie. En ny mulig ledetråd trekker han sørover. Der dukker det opp nye mysterier og han møter gamle kjente. I nye, hektiske omgivelser står han brått ansikt til ansikt med en farao som hevder å ha guddommelige aner. «Tyrannen av Egypt» kommer forhåpentligvis i 2018!

Ørebetennelse, blod og nydelige pipelyder

Piiiiiiiiiiiiip. Det er lyden jeg har gått og hørt på i litt over en uke. Onsdag i forrige uke smalt høyre øre for og jeg fikk ikke bort proppen. Dagen etter hadde proppen flyttet seg over til motsatt øre. Legen konkluderte med at dette var ørebetennelse. Etter et par dager, og masse medisiner, føltes ting mye bedre, helt til jeg kjente noe vått i øret. Jeg tørket det vekk med litt papir og synet som fulgte forskrekket meg. Blod! Ja masse blod! Fra øret. Full av panikk gjorde jeg det eneste riktige, nemlig å sende melding til mamma. Hun sa at trommehinnen nok hadde sprukket hull som følge av ørebetennelsen og at dette skulle gå over av seg selv. Konen min ville at jeg skulle ringe legen og spørre der. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Mamma hadde jo allerede fortalt meg hva dette var. Noe motvillig ringte jeg allikevel legevakten og de kunne fortelle meg akkurat det samme. Ringte for å bestille meg legetime i dag eller i morgen, og grunnet min nattlige arbeidstid trengte jeg sein time. Det hadde de ikke mulighet til. De hadde kun ledig time samme tidspunkt torsdag og fredag. Så da blir jeg sikkert gående med propp i venstre øret til over helgen. Det spørs om jeg ikke amputerer hele driten før den tid. PIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIP!

Falske overskrifter

Det er de små tingene i livet som irriterer meg. Ikke mye får blodet til å koke mer enn falske overskrifter. Et eksempel kom fra en stor norsk nyhetsside, men som den fredfulle sommerfuglen som jeg er, så skal jeg dikte opp noe lignende for ikke å henge ut noen spesifikke. Overskriften lyder: «Forlater Barcelona.» Medfølgende bildet er av Lionel Messi, Luis Suarez og Neymar som sannsynligvis feirer en scoring. Et eller annet er de i hvertfall svært fornøyd med. Som den ihuga fotballsupporteren som jeg er, må jeg jo sjekke hvem av dem det er. Dette er jo store greier! Etter å ha klikket meg inn leser jeg et stykke nedover, bare for å oppdage at, neida, ingen av DEM forlater klubben. Det gjør derimot fysioterapeuten som man kan skimte bakhodet til nederst til venstre i bildet. Nå er kanskje dette spennende for de som kjenner denne mannen, men for meg utgjør det fint lite.

Nå er kanskje dette å overdrive en smule, men saken jeg sikter til var ikke veldig ulik. Dette er veldig vanlig i nyhetsreportasjer. Man villeder leseren med vilje, mens man fortsatt holder seg så vidt innenfor det som er ok (fysioterapeuten var jo i bildet). Dette må ikke forvirres med overskrifter som kan virke villedende uten å være det. Hvis overskriften lyder: «Ola tente på huset sitt,» vil man forvente at Ola ønsket forsikringspenger, eller at han oppdaget en koloni med edderkopper i kjøkkenskapet. Men hvis det viser seg at Ola følte seg seksuelt tiltrukket av huset sitt, så er jo også ordet «tente» akseptabelt å bruke. Vi kan uansett konkludere med at Ola har et noe spesielt liv.

Hvis du skyter snøballer med sprettert på naboen din, før du legger han i bakken og dekker han med snø (da har du forresten problemer), kan du ikke bruke overskriften: «Jeg skjøt naboen og begravde han i hagen.» Dramatikken i overskriften står ikke til innholdet i teksten. Da har du lurt leseren til å klikke seg inn på innlegget/artikkelen din. Det er jo noe jeg kan forstå, jeg også vil ha flere klikk. Kanskje er jobben din avhengig av klikk. Klikk er bra, klikk er noe vi må ha. Så poenget mitt er at jeg vil også nå begynne med falske overskrifter.

Oliver på Mac'ern og sjekkern

Torsdag var min kone, jeg og vår sønn Oliver på McDonalds. Gutten storkoste seg med sin barnemeny mens han så seg rundt i omgivelsene. Så var det noe som fanget all hans oppmerksomhet. Like bortenfor oss hadde en gjeng tenåringsjenter satt seg ned. Oliver låste blikket og lot det kun slippe i små øyeblikk helt til jentene gikk sin vei. De virket begeistret for den lille sjarmøren der de satt og lo mellom seg. Ca 20 sekunder inn i videoen setter han inn støtet.

Pappahumor

En av fordelene med å være far er at jeg endelig kan benytte meg av min eminente pappahumor. (Uten å måtte skjemmes, det er jo bare slik pappaer er.) Et eksempel kom for noen dager siden på butikken. Siden 13-års alderen har jeg slitt med udugelig mage og først nå har jeg funnet løsningen. Vidundermiddelet kalt Kefir. Noe som får meg til å føle meg som en gammel mann farlig nær holdbarhetsdatoen. Her drikker jeg i en alder av 27 år det samme som min Morfar på over 80 trenger for å få det hele på gli.

Pappavitsen var i alle fall klar. Først må jeg forklare at på min nydelige trønderdialekt sier jeg ikke «hvorfor», men «koffer». Her kommer så min vanvittig tørre pappavits idet jeg plukker en kartong ut av hylla og ser bort på min kone: «E har vært så bra i magen i det siste, e lure på Kefir?» sier jeg mens jeg holder kartongen opp foran meg og drar frem mitt mest fårete glis. Kona mi, fantastisk som hun er, bryter ut i latter. Om ikke annet så har jeg i hvertfall riktig publikum. Og pappavitsene, de produseres på løpende bånd. Om det kan kalles humor er vel opp til debatt.

Pudding TV

Denne bloggen skal ikke kun handle om bokskriving. Litt tull og tøys må jeg også få plass til. Livet som pappa er noe som opptar mye tid, så jeg trengte ikke å tenke lenge før jeg fant ut hva jeg skulle skrive om i dag.

Dagens spørsmål var: «Hvordan kan noe som brenner i øregangene mine, være søt musikk for andre?» Sønnen min Oliver på 1 år og 4 måneder elsker noe som kalles «Pudding TV» på Youtube. Inger Lise setter det på TV'en, og gutten danser med. Merkelige figurer florerer på skjermen mens barnesanger spilles i høyttalerne. Noen av sangene er ikke akkurat slik jeg husker de fra da jeg var liten, men det spiller vel ingen rolle. Sangene er irriterende, men også dessverre fengende. Ørene mine liker ikke musikken, men hjernen virker ikke å være enig. Til stadighet sitter «Bukkene bruse», «Napoleon med sin hær» og «Lille Petter Edderkopp» brent inn og klar til å spilles der inne. Mens jeg kjører min nattlige avisrute begynner hjernen min å spille barnesang etter barnesang. Utrolig nok kan jeg også til en viss grad teksten på de. Frustrerende er det når jeg ikke helt klarer å huske en av versene.

Selv hvor irriterende sangene er, gjøres det opp med synet av Oliver som digger hele opplegget. Jeg klarer å holde meg en stund, men må til slutt bare slå av. Helt til gutten begynner å nynne en strofe mens han går bort til TV'en. Da har ikke pappa samvittighet til å gjøre annet enn å bare sette på igjen. 

 



 

Bokserien

Tidlig i bokskrivingen innså jeg at dette aldri kunne bare bli til 1 bok. «ET FJELL AV FLAMMER» skulle bli den første boken i serien «LEGENDEN OM THOKE»

«ET FJELL AV FLAMMER» kom ut i midten av November 2016. Allerede nå får jeg spørsmål om når neste bok treffer hyllene. Vel, det kommer veldig an på hvordan salget går. Etter utgivelsen har jeg slitt stort med markedsføring. Vi har rett og slett ikke råd til å ta ut store annonser og bokhandlene virker å være redd for forfattere som har gitt ut bok på eget forlag. Jeg kan se hvordan de strammes til i det jeg introduserer meg og boken min. Raske til å svare er de heller ikke.

Boken ble nylig registrert i den norske bokdatabasen. Slike nyttige ting oppdager jeg en gang i blant. Leverandøravtalen med Norli er også endelig i boks, så jeg håper boken snart kan dukke opp i deres butikker. Så langt er boksalget begrenset til noen butikker her i nærmiljøet og på nettsiden legendenomthoke.no. Det er fortsatt håp om at boken blir tilgjengelig flere steder i nær fremtid.

Så langt har jeg kommet 140 sider inn i bok nr 2 i serien. Det meste er planlagt og klart. Alt som mangler er å skrive det hele. Selv om denne boken vil bli litt lengre enn den forrige, kan et første utkast skimtes på horisonten. 

«ET FJELL AV FLAMMER» har blitt godt mottatt i nærmiljøet, men salget har begynt å bremse. Kanskje har publikumet her i nærheten nådd sitt toppunkt. Derfor har jeg i den senere tiden tatt på meg mer aviskjøring slik at vi kan styrke økonomien her på hjemmefronten. Skrivingen går derfor en god del tregere nå enn før.

Forhåpentligvis vil ting og tang snart falle på plass slik at jeg igjen kan redusere arbeidsmengden utenfor skrivingen. I det siste har jeg smakt på en del forskjellige titler til bok nr 2, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Jeg håper i det minste å kunne annonsere en midlertidig tittel ganske snart. 

Thoke vil uansett på et eller annet tidspunkt komme tilbake. Da vil han bli nødt til å dra mot nye og ukjente omgivelser!

Veien til bok

Fra jeg begynte å skrive til jeg ble ferdig med boken, tok det omtrent 2 år. Etter 1 års skriving sendte jeg inn mitt første utkast til et forlag. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke hvordan jeg turte. Det første utkastet var ikke akkurat spesielt bra. Jeg hadde aldri skrevet bok før og ante ikke hva jeg drev med. Allikevel følte jeg at ideen min var såppas bra, at kanskje, bare kanskje ville de gå for det. Avslaget kom et par måneder etter. Allerede da var jeg klar for å gi opp. Min kone ville det annerledes og jeg fortsatte å jobbe. Nå begynte jeg å studere noen bøker for å se hvordan de «skikkelige» forfatterne hadde gjort det. Jeg leste skrivekurs på nettet og gjorde det jeg kunne for å bli bedre. Kort tid etter sendte jeg inn enda ett utkast til et nytt forlag. Som jeg igjen nå innser at nok en gang var for tidlig. Svaret jeg fikk var derimot oppløftende. De likte boken og syntes det hele var svært interessant, men de følte jeg kanskje ikke helt traff i deres målgruppe. Greit nok, tenkte jeg og sendte utkastet til enda et forlag. I tre måneder ventet jeg før jeg innså at de ikke kom til å svare. På dette tidspunktet hadde jeg utsatt planen om å ta en Mastergrad i Arkeologi, jeg skulle få gitt ut denne boken. Nå ville jeg gå helt inn i dette og virkelig få det til. I mellomtiden hadde min lille familie økt fra 2 til 3. Oliver var kommet til verden og dermed var det ikke bare å slippe alt for å jage forfatterdrømmen. Heldigvis snublet jeg over en 50% jobb som avisbud. Slik kunne jeg dedikere halvparten av tiden min til å skrive bok og hjelpe min kone med sønnen vår. Samtidig tjente jeg nok til at vi fikk endene til å møtes.

 

Boken skulle gis ut og nå var jeg lei av å vente på forlag. Jeg bestemte meg for å gi den ut selv. Alle sa at dette var vanskelig, ja nært umulig. Denne gang skulle jeg derimot ikke avskrekkes. Redaktør var det første jeg hyrte og det gjorde underverk for boken. Sideantallet gikk raskt fra et par hundre sider til over tre hundre, kun basert på redaktørens anbefalinger. Etter et par runder til redaktøren ble teksten sendt til korrekturleser. Så startet et aldri så lite trykkerimareritt. De første trykkeriene jeg kontaktet virket ikke veldig seriøse. Valget falt på et trykkeri i Trondheim som virkelig virket proffe, noe de nok også var. Etter å ha sett den foreslåtte sluttsummen ble jeg slått nokså hardt i bakken. Dette kunne jo umulig bli lønnsomt. Redningen kom da jeg fant det endelige trykkeriet. De var også dyre, men innenfor rimelighetens grenser. Fra jeg i begynnelsen av September fikk boken fra korrekturleser, satt jeg endelig i midten av November med boken i hendene. Leiligheten vår ble seende ut som et lager med eske på eske fylt med bøker. «ET FJELL AV FLAMMER» var endelig en realitet.

Den aller første

Da min kone og min mor spurte om jeg ikke skulle starte blogg, var min første reaksjon: «Hva i all verden skal jeg skrive om da?» Svaret må vel bli om litt av hvert. Naturlig nok vil nok det meste handle om de to tingene som tar det meste av min tid, nemlig familien og bokskriving. Kanskje burde jeg lest meg opp om hvordan man egentlig skal skrive en blogg først, men som med bokskrivingen min så går jeg for å føle meg frem.

 

Som man sier er det nok best å begynne med starten. Jeg kan begynne så langt tilbake til da jeg var en liten gutt og satt i trappen opp mot loftet hjemme hos mormor og morfar. Der kunne jeg sitte alene i timesvis og leke med mine actionfigurer. Allerede som femåring lagde jeg alltid en handling til leken. Det var ofte en helt, noen som måtte reddes og en kjeltring med en ond plan. Turtles var til å begynne med favoritten. Jeg fikk min første figur rundt denne tiden. På tur inn i huset klarte jeg å miste min nye Turtles figur, samuraiversjonen av Rafael fra den tredje Turtles filmen, ned trappen. Han mistet hånden, og vi klarte aldri å finne igjen den grønne hånden hans i midtsommersgresset. Selv om jeg var skuffet så klarte jeg å vri det om; han hadde selvsagt mistet hånden i kamp mot en eller annen kjeltring.

 

Over årene ble det mange actionfigurer. Alt fra Batman og M.C Musene fra Mars til Turtles og Spider-Man. Alle ble introdusert til samlingen med hver sine individuelle særtrekk og bakgrunnshistorier. Etter hvert som jeg ble eldre ble lekene byttet ut med dataspill. Her ville jeg også trekke mest mot spill der hvor jeg kunne skape mine egne historier utover det som skjedde i selve handlingen.

 

Som 19-åring deltok jeg i et arbeidssøkerkurs regissert av NAV, da jeg som så mange andre etter mange års skolegang, var lei av det hele. Tidlig i kurset fikk jeg interessen opp for forfatteryrket. Jeg kunne huske min gamle norsklærer fra ungdomskolen gi meg gode tilbakemeldinger for oppfinnsomheten i mine skrevne fortellinger. Dessverre var ikke positiviteten der hos noen andre. Som vanlig når folk sa til meg at noe var vanskelig, valgte jeg å gi opp før jeg i det hele tatt prøvde.

 

Det ble deretter 1 årsstudium i Pedagogikk og en Bachelorgrad i Arkeologi mens jeg desperat forsøkte å finne ut hva jeg skulle gjøre i livet. Midtveis i Bachelorgraden møtte jeg min fremtidige kone Inger Lise. Etter å ha sittet litt demotivert i Arkeologiforelesningene og dagdrømt om historier jeg ønsket å skrive, begynte jeg å fortelle disse til min kjæreste. Hun overtalte meg til å skrive ned noen av disse tankene og ikke lenge etter var boken «ET FJELL AV FLAMMER» i ferd med å ta form.

 

Slik begynte jeg altså og skrive. Alt som skulle til var å møte riktig person, få den riktige motivasjonen og den støtten jeg trengte.

Les mer i arkivet » Oktober 2018 » Juli 2018 » Mai 2018