hits

Neeras Demoner (korthistorie)

Hei igjen alle sammen. Sist la jeg ut min aller første korthistorie, og jeg er veldig glad for at så mange tok seg tid til å lese. Her kommer korthistorie nr 2, og jeg håper dere liker denne også. :-)

Denne korthistorien ble noe spesiell. Den ble jeg faktisk såppas fornøyd med, at jeg har bestemt meg for å legge den til som et eget kapittel i den engelske versjonen av "Et fjell av flammer", og alle fremtidige utgaver av boken. Allikevel fungerer den fint som en kort liten historie, så alle får lese den gratis her. Historien finner sted like før Neera møter Thoke, og detaljerer hva som skjedde med hennes gamle stamme. 

 

Neeras Demoner

 

Neera føler seg alltid så ensom, selv i en stamme på over hundre mennesker. De har vandret langt fra sine jaktmarker i sør og øst. Det var høvdingen, Saal, som beordret forflytningen for mange år tilbake. Han mente at områdene de bodde i var for overbefolket, og at de trengte nye, ferske landskap å bevege seg i. Neera ønsket aldri å dra. Hun likte slettene og varmen der hjemme. Fjellene her oppe i nord er for mørke og triste. Det blir for lite farger, synes hun. Da er det bedre nede i skogen, der det i det minste vokser blomster og gress.

Stammen har slått leir ved foten av et fjell. Av gammel vane har de trukket et stykke inn i bjørkeskogen, noe Neera setter stor pris på. De er vant til å bo lenge ved leirene sine, og pleide å veksle på bare noen få i løpet av et år. Her er forholdene annerledes, og man må forflytte seg oftere for å finne byttedyr. Saal har bestemt at de bare skal være her til frosten kommer, så vil de vandre sørover igjen. Det er ingen grunn til at de skal snø ned her oppe. Kulde er ingen av dem godt vandt med.

Neera sitter bøyd over en liten bekk. Hun vasker fjeset sitt med det kalde vannet. Brune øyne møter henne i den forvridde refleksjonen av seg selv. Solen står høyt på himmelen og varmer nakken hennes. Kanskje er ikke dette stedet så ille allikevel, tenker hun. Hun kan kjenne det lange, mørke håret sitt ligge i floker. Hun må be sin mor om hjelp til å stelle det.

Moren og faren er det eneste Neera har av nær familie. Hennes eldre bror dro avgårde for å etablere sin egen stamme, men ble raskt drept av en utfordrer til hans rolle som høvding. Hun hadde også noen yngre søsken, som alle også nå ligger i jorden. To døde før de ble gamle nok til å forme ord og en ble offer for kuldesyken.

På vei tilbake til lavvoen hennes mor og far er i ferd med å sette opp, passerer hun høvdingen, Saal, og stammens nye nordboer. Han kom inn i stammen for bare noen dager siden. Den nordlige er blek i huden, og skjegget sitter tykt og sort i fjeset hans. Hår har han derimot nesten ikke over ørene. Mannen virker panisk, men høvdingen, Saal, virker ikke å dele det samme kroppspråket.

«Vi må dra herfra, det er ikke trygt!» bønnfaller mannen. Han går ned på kne og griper Saals høyre bein. Høvdingen vrir seg fri og brummer sint som en bjørn.

«Demoner finnes ikke, gale mann,» sier han med sin dype røst. Høvdingen er som de fleste andre høvdinger den største og sterkeste i stammen. Med et tynt, mørkt skjegg hengende fra hake og bart, ser han ganske skummel ut synes Neera.

«De gjør det, du må høre!» jamrer nordboeren. «De kommer om natten, og ingen er trygge. Jeg har sett leirplasser fulle av lik og blod, der det var liv og glede dagen før. Noen sier de kom ut av sprekker i fjellet, ut av selve underverdenen, for å fortære vår verden!» mannen er på gråten, og kryper sakte nærmere høvdingen, som trekker seg unna.

Neera kan se tvilen i høvdingens øyne idet han vurderer nordboerens ord. Kan gudene ha sendt demoner mot stammen deres. Er dette straff for å ha vandret for langt mot nord? Neera grøsser med tanken.

«Disse demonene, hvordan så de ut?» spør Saal.

«De bærer knapt skinnfeller på kroppen, men er tegnet i sorte striper av kull. De kan ikke stoppes, for de kan ikke drepes. Hver dag vandrer de lengre ut fra fjellene på jakt etter blod. Det spiller ingen rolle om det er mennesker eller dyr, de ser ikke forskjell på oss. Alt de vil er å drepe. Jeg ber deg, dra sørover, nå!» mannen blir liggende på magen, hikstende etter pusten. Saal brummer igjen, denne gangen mer undrende i lyden.

«Mange bruker kull som krigsmaling, det er ingenting vi ikke kan overvinne,» sier han. Brått setter nordboeren seg opp, og begynner å le en nervøs latter. Neera ser på ham, og tar seg selv i å bikke hodet til siden mens hun stirrer.

«Krigsmaling?» mannen spytter mens han ler. «Det er ikke krigsmaling, det er slik demonene er skapt,» mannen reiser seg, og Neera innser han er like høy som Saal, kanskje også like kraftig. «Demonene er en ting, men de er ikke det verste. I rekkene har de et beist som sies å drepe menn med bare blikket. Drønningene i jorden beistet lager med hvert skritt kan få en manns blod til å koke. Den er nesten to mann høy, har kropp som et menneske, men hodet er det som skremmer vettet av hvem som helst. Elgens gevir ruver høyt i luften, for mannen er en slags syk krysning mellom menneske og dyr. Han snøfter og stamper som en elg, men beveger seg som en mann,»

Flere fra stammen har kommet til for å høre på mannens fortelling. Neera kan kjenne frysningene gå nedover ryggen idet hun ser for seg beistet. Hun ser til side og oppdager sin far og mor i omfavnelse, tydelig livredde.

«Dere trodde kanskje dette var nok til å miste søvn i natt, men dere har enda ikke hørt det verste. Dere har enda ikke hørt om høvdingen,» fortsetter mannen. Saal snøfter, og spytter på bakken. «Høvdingen vil få selv deres mektige leder til å føle seg svak,» mannen trekker seg vist vekk fra Saal mens han snakker. «Demonenes høvding er det verste underverdenen noen gang har spyttet ut. Ser du ham i skogen ville du ikke trodd det, men mannen er sterkere enn hundre mann lagt sammen. Det sies at han kan rive en mann i to, og at beistet sover ved føttene hans om natten. Selv udyret er redd for sin mester. En høvding i nærheten skal å stilt seg opp i mot ham, men demonen skal ha slått hull rett igjennom brystet hans. Snu nå om dere vil leve, for demonene kommer om natten, og solen vil også i kveld gå ned,»

Neera hører summingen av over hundre stemmer prate samtidig. Nordboeren forlater stedet, og begynner å pakke sakene sine i en pulk. Det kan virke som at alle andre er fryst til stedet, og selv høvdingen har ikke rørt seg.

«I morgen vil vi finne ut sannheten i det du sier,» kommer det fra Saal. Han går bort til nordboeren og griper tak i ham. «Frem til da, blir vi her,»

Folkemengden begynner å løses opp og folk trekker inn i de nylig oppsatte lavvoene sine. De er strødd omkring på en åpen flate. Neera teller over femti stykker der hun vandrer i mellom dem. Fjellet stiger opp i nord og vest, mens skogen ligger tykk i sør og øst. Himmelretning er noe Teego lærte sin datter tidlig. Om dagen benyttes solen, og om natten, stjernene. Neera vet alltid hvor hjem ligger bare ved å se opp.

Neera går bort til sin far og mor, som er i sving med å tette de siste hullene i lavvoen. Trestokker bikkes opp mot hverandre, knytes sammen og dekkes i dyreskinn. Det hele er mye vanskeligere enn det ser ut for, tenker hun. Faren har de siste årene mast om at hun må finne seg en mann. Teego, som de andre kaller ham, er ingen stor og skremmende mann som visse andre. Han er tynn, og på mange måter ganske skral. Ulikt mange andre av mennene i stammen, er ikke Teego jeger. Han er sanker, og bedriver dagene med å finne nøtter, bær, sopp og andre ting han kan finne i nærområdet. Dette gjør han sammen med sin kvinne, Seeraba, Neeras mor. De fleste fedre ville funnet en mann til datteren sin på dette tidspunktet, Neera er tross alt tjue somre allerede, men Teego er ikke som de fleste fedre. Selv om han ikke tvinger henne, passer han på å nevne det så ofte som mulig.

«Skal du ikke finne deg en mann snart?» spør han under nesten hvert måltid. Seeraba ler like godt hver gang. Neera synes ikke det er spesielt morsomt.

For et par somre siden ble Neera spurt om hun ville bli en av høvdingen, Saal, sine kvinner. Høvdingen hadde nok med de fem han allerede hadde tenkte hun, men kort tid etter fant han allikevel sin sjette. Saal ville vært et lurt valg, men han er ikke noe for Neera. Uansett er han for gammel for henne, da han har levd nesten dobbelt så lenge. Han var høvding allerede under hennes fødsel, så Neera liker ikke tanken.

En dag vil hun finne den rette, den hun vil ha. Inntil den dagen er det ikke annet å gjøre enn å vente. Neera bestemmer seg for å hjelpe til med lavvoen. Ikke lenge etter at hun kommer i arbeid hører hun sin far begynne å mumle, noe han ofte gjør når han grubler på hva han skal si.

«Du så den nye mannen som ble tatt inn i går? Det kunne kanskje være noe?» sier Teego. Seeraba kjekler som vanlig av mannens gjentatte forsøk på å finne datteren en mann.

«Ja, jeg så ham, og hørte ham» sier Neera. «Men nei, jeg er ikke interessert i en skjeggete nordboer,»

«De er store og skjeggete disse nordboerne,» kommer det fra Seeraba.

«Heh, ja er nå det så ille da?» undrer Teego. Han drar seg i det lille han har av skjeggvekst under haken.

Bart og hakeskjegg er noe alle i stammen fra sør-øst har. Noen har noen tuster ved kjevene også, men ingen ser ut som de fra nord. De Neera har møtt har alle hatt tykke manker som dekker nesten hele fjeset. Neera vet ikke helt hva hun syns om det, men mener de kunne pyntet litt på det, kuttet bort litt eller noe. Kanskje kunne de lagd fletter eller knuter i det. Neera har sett det før ikke langt herfra. En stamme de møtte lignet litt på de her i nord, men flettet og knøt opp både hår og skjegg. De møtte også en stamme som hadde brent inn tegninger i fjeset og kroppen. Ikke vet hun hvordan de fikk det til. Verden er full av alle slags mennesker, det skal være sikkert. Kanskje finner hun en dag en som passer henne.

«Tror dere han snakket sant?» undrer Neera.

«Nei, det tror jeg ikke,» svarer Teego.

«Vel, man vet aldri med guder og demoner,» protesterer Seeraba.

Seeraba er på mange måter blitt lik hennes mann etter alle årene de har delt. Hun er mager og skral på samme måte, men er mer full av liv og glede. Idet lavvoen står klar ser de at solen har passert sitt midterste punkt, og det er tid for å tilbe gudene.

«Hva slags gud ønsker du å be til i dag?» spør Seeraba, som hun alltid gjør.

«I dag ber jeg til Deb, guden av vind og varme. Jeg ber om en varm sommer,» svarer Neera. Hun har alltid likt gudene i luften og stjernene best. Løgnen kom overraskende lett denne gangen. Riktig nok skal hun be til Deb, men ikke om varme. Deb kan også bringe magiske hendelser med vinden, og Neera ber i dag om at noe spennende skal skje. De siste dagene har vært lange, og Neera håper at noe skal kunne få høvdingen Saal til å snu, og vende tilbake til slettene hjemme. Kanskje kan Deb overbevise ham om at demonene er virkelige, og skremme han vekk herfra.

«Jeg ber til guden Tib, mester av skog og dyr. La oss håpet dette snakket om demoner ikke er sant,» sier Seeraba. «Jeg håper også han holder ulv og løve unna oss,»

Ofte ber moren til en gud om beskyttelse. Etter å ha mistet så mange barn, er det vel ikke så rart, tenker Neera. Faren ber alltid til en slags kjærlighetsgud, og ikke rart er det heller.

«Jeg ber til Gob, guden som bringer mennesker sammen,» sier Teego. Seeraba ler igjen av sin mann, men han bryr seg ikke.

Sammen går de bort til bekken og vasker rene noen nøtter og dyrebein. Videre inn i skogen graver de det hele ned, før de stille ber gudene om å oppfylle deres ønsker. Neera tror fullt og helt på at gudene er i stand til det meste. Mange ganger har de oppfylt ønskene hennes. Det hele kommer derimot alltid med et krav. Jo større ønsket er, jo mer tar gudene i betaling. Etter Neera oppdaget dette har hun sluttet å be om store ting. Gudene er kanskje mektige, men de er også like så, om ikke mer, urettferdige. Noen hater gudene for deres ulykke, men Neera bærer ingen nag. Uten gudene ville verden vært et trist sted å leve i, føler hun.

Idet solen er i ferd med å gå ned bak fjellene i vest er summingen i leiren fremdeles gående. Ingen har glemt, eller blitt ferdig med å diskutere det nordboeren fortalte. De aller fleste virker å være redde, mens andre forsøker å snakke det hele vekk.

Neera stiger inn i lavvoen der hennes far og mor sitter. Skinnfeller har blitt lagt ut innerst i lavvoen. Der vil de alle tre sove i natt, som de alltid gjør. De sitter der og slapper av, uten å gjøre noe, eller å ytre et eneste ord. Neera klarer ikke å holde stillheten.

«Tror dere det kan være dødsguden, Shib?» undrer hun.

«Du mener demonhøvdingen?» svarer moren etter å ha tenkt seg om en stund.

«Demoner er jo onde guder sies det,» sier Neera.

«Nei, dette er gudene i fjellet, ikke en av våre,» sier faren bestemt.

«Hva heter dødsguden i fjellet da?» spør Neera. Hun vet at det er andre guder oppe i fjellene, enn det er i skogen. De er ofte veldig like de hun kjenner, men bærer andre navn.

«Jeg er ikke sikker,» svarer Teego og Seeraba i kor.

Neera titter ut av lavvoen, og innser at solen har gått ned. Om ikke lenge vil det være mørkt i skogen. Hun blir sittende med sin mor og far i stillhet. Alt som høres er summingen fra leiren og lyden fra at noen er i ferd med å gjøre opp et bål. Lavvoen deres ligger helt i ytterkanten av leiren. Åpningen i lavvoen er pekt ut mot skogen, og Neera kan se langt inn i mellom de lyse bjørkene.

«Kanskje nordboeren vet?» kommer det plutselig fra Teego.

Ja kanskje det, tenker Neera. Hun stiger ut av lavvoen til Seerabas latter. Om hun bare kunne finne nordboeren, så vet han sikkert hva slags guder de har oppe i fjellene. Hun vandrer i mellom lavvoene, og hører knitringen fra det nytente leirbålet. Der ser hun høvdingen, Saal, sitte på en stor stein mens han tilsynelatende grubler på noe. Neera kommer omsider dit hun sist så nordboeren, men han er ikke der. Det kan virke som om han har pakket sakene sine og dratt. Hvis Saal finner ut av dette, så er det ille ute med ham.

Neera går igjennom leiren og grubler på gudene. Kanskje er det slettes ikke forskjellige guder, bare de samme som blir kalt noe annet. Hun innser plutselig at hun har stanset og latt tankene sine løpe løpsk. To små barn på ikke mer enn tre somre står og stirrer på henne. Neera fniser, og skjønner hun må ha stått der en stund, helt i sine egne tanker. Hun skremmer barna unna med en lite vræl. De små ler høyt idet de løper til sine foreldre.

Neera smiler og vender mot lavvoen der sine foreldre nok fortsatt sitter. Inne i skogen får hun øye på nordboeren, som er i ferd med å snike seg unna. Han drar pulken sin bak seg i gresset, og holder seg lavt mot bakken. Hun skynder seg etter, men sørger for at ingen ser henne. På vei mot mannen ser hun nå at han er vel fødd, ja på kanten til å kalles feit. Ikke mange ganger i sitt liv har hun sett et menneske så rundt og klumpete. Denne mannens gamle stamme må ha vært svært dyktige jegere, men han kan ikke ha deltatt i noen jakt selv slik han ser ut.

Hun kommer opp bak ham, og han skvetter til i det han oppdager henne. Det kan virke som at han var på vei rundt skogen, og opp mot fjellet i nord.

«Hvor er du på vei?» spør hun allikevel.

«Eh, jeg må vekk herfra. Høvdingen deres hører ikke på fornuft, så jeg stikker,» forteller mannen.

«Kan du svare på et spørsmål først?» spør Neera, mens hun griper tak i armen hans.

«Nei, jeg må gå,» sier mannen og river seg løs.

«Vent,» Neera griper tak i ham igjen. Hun har mange ganger blitt fortalt at hun er en vakker kvinne, men har aldri benyttet seg av det, slik som noen av kvinnene stammen har møtt på sine reiser. De bytter ofte seg selv mot beskyttelse fra en mann. Denne gangen er Neera desperat, hun må få vite om gudene i fjellet. Hun slipper taket i ham og trekker seg tilbake. «Vær så snill?» spør hun mens hun forsøker å gjøre seg så tiltrekkende som mulig. Hun vet ikke helt om hun gjør det riktig, men det får være det samme. Mannen smiler, så noe må hun ha fått til. Han tar et skritt i mot henne, men hun trekker seg like langt tilbake.

«Hva lurer du på?» spør han. Neera kan se lysten i øynene hans. Det har vært varmt de siste dagene, så Neera er lett kledd. Noen skinnfeller over bryst, hofter og føtter er det eneste hun har på. Hun føler seg naken når hun ser øynene hans bevege seg over kroppen hennes. I det øyeblikket angrer hun seg, og tar enda et skritt tilbake. Allikevel ønsker hun svar.

«Hva heter dødsguden i fjellene?» spør hun med bristende stemme.

«Kom hit så skal jeg fortelle deg,» sier mannen.

Neera ser mannen nærme seg, og får lyst til å skrike. Akkurat idet hun er i ferd med å slippe det løs, hører hun en annen kvinnes skrik fra inne i leiren. Neera snur seg mot lyden. Skrikene følges av flere skrik og brøl. Hun forsøker å løpe mot leiren, men blir holdt igjen av nordboeren. Hun kan kjenne lukten av svette omfavne henne i det hendene hans låser henne fast. Mannens stank er til å brekke seg av. I det flakkende lyset fra leirbålet ser hun skyggene komme ned fra fjellet. De løper inn i leiren, og Neera kan kjenne igjen hylene fra døende mennesker.

«Se nå, kanskje får du øye på dødsguden selv,» hvisker mannen. Ordene frigir en råtten lukt fra mannens munn. «Som han pleier å si; det beste byttet er et livredd et,»

Neera kan ikke se det, men hun er overbevist om at mannen smiler. Hun kan se sin mor og far komme løpende ut av lavvoen. Foran dem står en mann tegnet over hele kroppen i sorte striper av kull. Teego og Seeraba blir stående frosset foran ham. Neera forsøker å skrike, men mannens hånd dekker raskt munnen hennes. Akkurat da kan hun kjenne drønningene. Det kjennes ut som om jorden rister. Like ved ser hun det; beistet. Om Neera hadde stått på sine egne skuldre, så ville hun ikke nådd opp til de enorme gevirene. Elgens sorte øyne ser døde og forlatte ut. I hendene holder han en stor klubbe med bein og skarpe steiner stikkende ut av enden. Med ett langt og tungt sveip, slår han Teego og Seeraba mange skritt bortover lyng og gress. Slaget må ha knust hvert et bein i de skrale kroppene deres.

Nå slipper Neera ut et skrik selv nordboerens hånd ikke klarer å holde inne. Beistet vender seg sakte mot henne, før han igjen vender om og stamper inn i leiren med klubben svingende rundt seg. Hun kan se kropper flyve rundt omkring. Noen treffer trær, andre knuser lavvoer i det de lander. En av demonene i sorte striper løper rundt med en fakkel, og tenner på de gjenværende lavvoene.

«Nå skal du bli med meg hjem, kanskje vil beistet også ha sin tur med deg,» hvisker nordboeren.

Neera løfter beina, og lar seg falle til bakken. Mannen rekker ikke å reagere, og mister grepet om henne. Hun vender om og sender en neve hardt inn i mannens skritt. Han krymper sammen, og hun griper steindolken han har festet til hoften. Med all sin kraft sender hun den dypt inn i mannens hals gjentatte ganger.

Hun sitter over den døde og blodige nordboeren, idet hun igjen kjenner drønnene i bakken. Raskt legger hun seg ned, og drar den store livløse kroppen over seg. Hun kjenner beistet gå tungt forbi. Skrikene i leiren forsvinner, men Neera blir liggende.

Solen er i ferd med å stå opp før Neera tør å røre på seg. Hun dytter den illeluktende døde mannen av seg og kommer seg på beina. Forsiktig går hun inn til den ruinerte leiren, og betrakter demonenes herjinger. Alt er knust eller brent. Likene ligger spredt omkring. Dette var ingen demoner, bare herjere, tenker Neera. Hun får øye på høvdingen, Saal, som ligger død ved det som i går var leirbålet. Med tårer i øynene betrakter hun ødeleggelsene. Etter hvert innser hun at blant alle de døde, er ingen av dem barn. Brått treffer blikket hennes Teego og Seeraba. De ligger i omfavnelse i blant knekte greiner og skinnfellene som utgjorde lavvoen deres. Neera kjenner på de kalde kroppene deres, og bryter ut i gråt.

Neera rekker kun å begrave sin far og mor før ulvene kommer. Hun flykter vestover langs fjellene, vekk fra ulvene. Med seg tok hun pulken nordboeren hadde pakket. I dagesvis vandrer Neera alene i skogen. Alt hun ønsker er å dra hjem, men vet at det er langt dit, og at hun sannsynligvis vil sulte alene.

Hun vandrer lenge uten mat, og uten drikke, før hun en dag kommer over en grunn, men bred bekk. Vannet gir henne en glede hun så sårt trenger. Med begge hender begynner hun å samle vann, før hun til slutt setter hele fjeset ned i bekken, og super til seg så mye hun klarer. Etter å ha slukket tørsten får hun øye på noe lenger nede i bekken. Det kan se ut som et villsvin har dødd her. Nysgjerrig går hun bort, og innser raskt at dette slettes ikke er noe villsvin, men en mann. Han er stor, blå og kald. Hun kan se størknet blod på skinnfellene som ikke har ligget i vannet. Mannen har bitemerker over hele kroppen, og Neera tror at mannen må ha blitt overfalt av ulver. Hun tenker at siden hun aldri fikk begravd resten av sine egne, kan hun begrave denne.

Etter noe hardt arbeid får hun dratt den livløse kroppen til en hule i nærheten. Her vil ikke åtseletere komme til ham. Hun legger ham ned, og bestemmer seg for å tenne et bål for kvelden, og heller begrave mannen i morgen tidlig. Etter å ha fått varmet opp hulen, hører hun noen merkelige lyder et sted i nærheten. Hun går ut, men innser at lydene kommer fra inne i hulen. Det kan høres ut som jamring. Med et gisp innser hun at den døde mannen er i livet. Hurtig drar hun ham nærmere bålet, og løper ut for å hente vann til ham.

Med en skinnpose full av vann, tømmer hun det forsiktig ned i munnviken hans. Han drikker opp, men rører ikke på seg. Neera steller med mannen i fire hele dager. Hun har lagt mannen på en myk skinnfell slik at han slipper å ligge på den kalde fuktige jorden i hulen. Det tok ikke lang tid før hun innså at dette ikke var noen vanlig mann. Sårene hans har på mirakuløst vis leget seg. Kan gudene ha sendt ned en av sine egne som betaling for alle livene herjerne tok?

Igjen har hun vært nede i bekken for å hente vann, men denne gangen blir hun møtt av mannen, som sitter oppreist inne i hulen. Han er også en nordboer, men han er ung og kjekk, ulikt de andre nordboerne hun har møtt. Synet av ham tvinger frem et smil om munnen hennes. Hun forsøker å snakke til ham, men han virker ikke å forstå. Hun vifter med armene, og peker mens hun prater, men det nytter ikke.

«Neera,» sier hun til slutt, mens hun peker på seg selv.

«Thoke,» svarer mannen.

 

Jakten på den fortapte sønn (Korthistorie)

Reklame | Marius Thue

Hei alle sammen. Nå skal jeg prøve noe jeg ikke har gjort før. Jeg har skrevet noen korte historier som jeg i utgangspunktet bare skulle bruke som skrivetrening. En av dem har jeg nå skrevet ferdig, og tenker at jeg kan dele med alle her. Disse korthistoriene vil sjelden være spesielt lange. Denne ligger bare på 2964 ord og er en selvstående historie. Gi meg gjerne en tilbakemelding om hva du synes. Hvis dette er noe mange ønsker å lese, så vil jeg legge ut flere. Gi lyd om dere liker innholdet :-)

Obs! Historien er satt 17 år etter det nest siste kapitlet i boken "Et fjell av flammer", så noen spoilers er det her. Hvis du heller ønsker å lese boken først, kan du gå til http://legendenomthoke.no Der ligger prologen og de 6 første kapitlene helt gratis. Boken kan bestilles direkte via vår nettbutikk :-)

 

Jakten på den fortapte sønn

 

Solen skinner over fjelltoppene der tre menn vandrer igjennom skogen på leting etter spor. De sjekker alle trestammer og store steiner.

«Her er det,» forteller Serk mens han peker på en trestamme. Terot går rundt på andre siden og tar på stammen. Skjært inn i treet er tre streker ved siden av hverandre. De strekker seg nedover og er på lengde med Terots forarm. Det er også risset inn et dypt kutt rundt strekene.

«Dette er ferskt, vi er nære,» bemerker Terot mens han ser opp på den noe høyere Serk.

«Ikke mer enn et par dager unna vil jeg tro,» sier Serk. Han drar sitt halvlange brune hår bakover. Bak dem kommer den siste av de tre mennene. Han er noe mørkere i huden, og har kullsort langt hår, med tynne skjeggstubber strødd omkring i fjeset.

«Fant dere noe?» undrer han.

«Herjerne er i nærheten,» forteller Serk. «Merket deres er risset inn her på denne stammen,» Han peker, og mannen ser på merkene i treet.

«Poga, dra til leiren og varsle Gerak, jeg og Serk speider litt lengre i forveien. Vi legger igjen spor som dere kan følge til oss,» kommanderer Terot. Poga nikker, før han løper avgårde, ivrig som bare han kan være. Poga er yngre enn Terot og Serk, men allikevel en voksen mann. Serk og Terot føler seg ofte som gamle menn i nærheten av ham, noe de i sannhet har blitt, men det liker de ikke å innrømme.

Poga løper inn i leiren, og roper etter høvdingen for full hals. Solen er i ferd med å gå ned bak havet. Leiren er stor og full av liv. De har vært på dette stedet, like ved havet, lenge nå, og området bærer sine spor av dem. Lyngen er tråkket ned selv et stykke utenfor lavvoene, og trær har blitt hugget ned langt inn mot skogen.

Gerak kommer stampende ut av lavvoen sin. Høvdingen er større enn noen andre i stammen. Han ruver over Poga, som selv ikke er av de minste.

«Store høvding!» Poga går ned på ett kne. Ordene gjør at andre i leiren også kommer bort. Stammen har de siste årene vokst seg stor, med nesten to hundre medlemmer.

«Snakk, og reis deg gutt,» brummer Gerak. Høvdingen har de senere årene mistet mye hår, og er i ferd med å bli grå i det tynne håret han har igjen ved ørene. Det gjør han derimot ikke noe mindre skremmende. De tykke skinnfellene fra de mange bjørnene han har drept dekker han fra topp til tå, og får den store høvdingen til å se ut som en.

«De, de fant,» Poga sliter med å få frem ordene. Høvdingen knurrer utålmodig med sin dype røst. «Terot og Serk fant herjernes merke ikke mer enn en halv dag herfra,»

Gerak legger en hånd på Pogas skulder, mens han stirrer intenst inn i øynene hans. «Denne gangen skal vi ikke miste dem,» Helt siden stammen oppdaget at herjerne hadde samlet seg etter at landsbyen deres falt, har Gerak ledet sine jegere mot dem. I snart sytten somre og vintre har Gerak, Terot og Serk vært på hælene til de som ofte kalles «demonene i fjellet». Ikke før de blir fjernet for godt vil Gerak og de andre finne roen.

Poga reiser seg og går inn i lavvoen sin. Der tar han av seg de tynne skinnfellene av diverse byttedyr som dekker overkroppen hans, og de han har knytt fast for å dekke overarmene. En rekke arr kommer til syne, et minne om alle kampene han har kjempet mot herjerne.

«Er det sant?» en lys stemme kan høres bak ham. Hans kvinne, Suvini, har kommet inn uten at han merket det. Tankene hans må ha vært et annet sted, men han kan ikke huske hvor.

«Ja,» svarer han, før han omfavner henne. «Denne gangen vil vi få ham tilbake, jeg kan føle det,»

Utenfor kan de høre at stammen er i ferd med å samle seg rundt leirbålet. De stiger ut idet solen forsvinner helt bak havet. Flammene står høyt fra leirbålet i kveld.

«Hør alle!» roper Janeg den Eldre. Selv stående på en trestubbe når hans lange hvite hår nesten helt ned til bakken. Han har knytt det opp i nakken og på flere steder nedover, som gjør at det henger smalt bak ryggen hans. «Gudene har nok en gang vist meg veien. Den store stjernen blinket mot nord, og der har speiderne våre funnet merkene etter herjerne. Nå kan Suvinis sønn endelig hentes hjem. De fleste stammer løper fra demonene i fjellet, og bare vi er sterke nok til å jakte dem ned!»

Den eldres' ord blir møtt av jubelbrøl fra folket. Han stiger ned fra stubben mens han stør seg på kjeppen sin. Høvdingen tar hans plass, og skuer utover de mange ansiktene i mengden.

«Denne gangen vil vi ikke feile. Alle kampklare menn som kvinner vandrer ut ved soloppgang. Terot og Serk vil ha funnet herjernes leir innen vi møter dem,» Høvdingen vender seg mot Suvini og Poga. «Sønnen din vil endelig komme hjem,» sier han så mykt som han kan få til.

Morgenen etter har over femti kampklare stammefolk begynt vandringen mot stedet Poga sist så Terot og Serk. Gerak går ved siden av Poga, som får ham til å føle seg usikker. Det er som om beina hans ikke lystrer slik de skal med høvdingen så nær ham.

«Jeg vet at Rhoki ikke var din av blod, men jeg vet du ser på ham som din sønn,» sier Gerak. «Husk han har vært fra oss i nesten seks somre nå, det er ikke sikkert han er den samme,»

«Så lenge han fortsatt er i livet skal vi si oss lykkelige,» svarer Poga. Rhoki ble tatt av herjerne bare elleve somre gammel, og stammen har siden forsøkt å få ham tilbake. For to vintre siden kom de svært nære. Stammen angrep herjernes leir, men Rhoki ble dratt vekk like foran øynene på Poga.

«Vi klarte det nesten sist, men denne gang skal vi ikke begå samme feil. Vi angriper med full kraft, og fra alle sider,» fortsetter Gerak.

«Han vil være like gammel som det jeg var da Suvini la ham i armene mine og sa han var min. Jeg visste allerede da at det egentlig ikke var sant, men allikevel følte jeg en fars kjærlighet til gutten,» forteller Poga, han kan kjenne en klump i halsen bygge seg opp, men han kan ikke gråte foran høvdingen. Han svelger dypt før han fortsetter. «Jeg tilga Suvini samtidig som hun fortalte meg det. At herjerne skulle få nyss i hvem hans far egentlig var kunne vi aldri engang ha fryktet,»

Kort tid etter at Thoke, deres forrige høvding dro ut for å jakte ned de siste av herjerne, viste Suvini seg å være med barn. Kvelden før det store slaget om fjellet, hadde Suvini tatt hans sønn, Rhekir inn i lavvoen sin. Hun fortalte Poga at Rhekir skulle bli hennes mann og ikke ham selv, men Rhekir kom aldri tilbake fra herjernes landsby. Poga bestemte seg da for å tilgi Suvinis valg, og oppdra Rhoki ved hennes side. Den store høvdingen Thoke hadde gudenes styrke, noe Rhekir aldri arvet. Da Thoke for mange år siden dro for å finne sin gamle familie, var det uten den viten at Rhoki var hans sønns sønn. Så snart Poga la sine øyne på barnet, tok han med seg Suvini og dro for å finne en ny stamme. Han ville beskytte barnet om herjernes høvding, Dorkas, kom tilbake for å hevne seg på Thoke. Da Dorkas forsvant, og Thoke dro sørover, bestemte Poga allikevel seg for å dra tilbake til Gerak og de andre.

Gerak gjenkjente Rhokis trekk umiddelbart. Poga prøvde å skjære av Rhokis lyse hår, men kunne ikke gjøre noe med de isblå øynene. Selv med fire sønner av eget blod, erklærte Gerak Rhoki som sin arving allerede i en alder av ni. «Den sterkeste må lede,» hadde han sagt. «Den store Thoke sitt blod renner i denne guttens årer, og gir ham gudenes styrke,» hadde Janeg den Eldre fortalt etter at Suvinis hemmelighet hadde blitt avslørt. Dette skulle derimot vise seg å være usant. Rhoki viste aldri noen stor styrke, og viste seg heller som en av de svakere guttene i samme alder.

Gerak og Janeg holdt seg allikevel til sitt valg, da de så på gutten som et minne om den store høvdingen de alle håpte at en dag skulle returnere.

Poga viser Gerak treet med merket. Høvdingen ser seg rundt, og finner et nytt tre med to streker på kryss av hverandre skjært inn i stammen. Dette er hans bror Terots tegn. Ved siden av har han risset inn en slags pil som peker opp mot fjellet. Vel ute av skogen finner de noen mellomstore steiner, også lagt som en pil for å vise hvilken retning de har tatt.

Poga og Gerak kommer til toppen av fjellet, og derfra kan de se en liten leirplass nede i en smal dal. Dette må være siste rest av herjerne, de aller siste overlevende fra demonen Dorkas' gamle stamme. En ring av lavvoer omkranser et stort, flatt område med en kampestein i midten.

«Der, det må være dem,» sier Poga mens han peker på leiren.

Gerak begynner brått å løpe. Den tunge kroppen stamper ned fjellsiden, men ikke i retning av leiren. Poga ser høvdingen løpe i retning av Terot, som ligger skadd inntil en bergvegg. Terot hoster blod, og virker å ha blitt stukket i magen.

«Bror, snakk til meg,» sier Gerak, mens han bøyer seg ned for å se på skadene. Terot peker ned fjellsiden.

«Ta dem, bror. For far,» presser Terot ut før han hoster blod en siste gang, og glir inn i dødsriket. Poga ser ned i retningen Terot pekte, og ser Serk ligge blodig og forslått langt der nede, også han har tydelig forlatt denne verden. Rundt dem ligger åtte livløse menn. Overkroppen deres er tegnet i sorte kullstriper, blandet med flekker av blod.

«De levde lange og gode liv,» sier Gorm, en av Geraks sønner. Poga kan ikke se forskjell på dem, de ser samtlige ut som en ung Gerak i hans øyne. «De tok i det minste med seg noen til dødsriket,»

«Hver og en av herjerne skal dele den skjebnen, gi ordre om å omringe landsbyen,» kommanderer Gerak. En av hans betrodde løper ned fra fjelltoppen og mot resten av stammen. Poga blir stående alene med høvdingen, og kan for første gang se en tåre forlate øyekroken hans. Poga får frysninger når han tenker på hva Gerak vil gjøre med herjerne etter dette. Nå har de tatt bestefaren Sernak, faren Garnek, og hans bror. Herjernes gamle høvding, Dorkas, besatte likt Thoke gudenes styrke, men Poga er usikker på om selv han kunne stanset Gerak nå.

Solen står lavt i dalsiden idet stammen kommer seg i posisjon. Gerak setter i et voldsomt brøl, før de løper inn mot landsbyen. Poga ser sine stammefolk komme skrikende inn mellom lavvoene, men han ser ingen herjere. Innenfor lavvoene er det omtrent tjue skritt inn til en mannshøy kampestein. Der oppe står en mann og en kvinne, eller i Pogas øyne, en gutt og en jente.

«Rhoki, er det deg?» spør han. Han kan kjenne brystet fylles med glede, men det kan virke som at sønnen ikke deler følelsene. Noe er alvorlig galt her, Poga kan kjenne det i luften.

«Rhoki, kom til meg,» kommer det fra Suvini, som går ut i mellom lavvoene og kampesteinen.

«Du løy til meg,» sier Rhoki stramt. Han virker å ha lagt på seg mye muskler siden sist Poga så ham, og vokst til å bli nesten like høy som Gerak. Det lyse håret ligger ned over skuldrene, og noen skjeggstubber ligger spredt på haken hans. Poga kan se mye av Rhekir i ham, og kanskje enda mer av Thoke.

«Jeg ville du skulle vokse opp med en far,» forklarer Suvini.

«Rhoki var arving av den store Thoke, sønn av Rhekir,» sier jenta ved Rhokis side. «Han skulle være høvding av alt øye kan se, ikke bli en simpel sanker som faren du ga ham,» Jenta er også lys i håret, så blondt at det er på kanten til å være hvitt. Øynene hennes glitrer som is i dagens siste sollys. Poga ser forvirret på Suvini, og så på Gerak.

«Hvem er du?» brummer Gerak.

«Se på den,» sier jenta med et smil. «Ser ut som en bjørn, og høres ut som en også. Lurer på hva de spiser for å bli så svære der oppe i nord,»

«Dette er min kvinne, Kolima, og jeg er hennes mann,» forklarer Rhoki.

«Kolima, datter av den mektige Dorkas,» kunngjør Kolima.

Poga ser rundt på sine medkrigere, og oppfatter et snev av tvil i øynene deres. Gerak virker også å ha oppfattet det. De slipper grepene på spydene sine, og slipper flintdolken på enden ned mot bakken.

«En av mange altså,» sier Gerak. «Vi har satt spydene våre i mange av Dorkas' avkom,»

«Ingen var som meg!» skriker Kolima. «Min far hadde mange barn, det er sies, men min mor dro fra ham før han engang visste hun bar på meg. Hadde han bare sett meg..»

En grein knekker bak Poga, inne i skogen et sted. Han snur seg og ser rett på en herjer, tegnet i de sorte stripene. Et ufrivillig gisp går igjennom ham, idet han innser at de er omringet.

«Mor, kom til meg,» kommanderer Rhoki. «Poga..» begynner han. Poga snur seg rundt og ser på sønnen sin. Aldri før har han hørt sin sønn si det navnet. «Dra din vei, og du vil ikke bli skadet,» fortsetter Rhoki.

«Nå!» skriker Kolima.

Et hav av herjere fosser inn fra alle kanter. Gerak og de andre må snu seg helt rundt for å stanse angrepet. En etter en setter Gerak spydet sitt mot de innkommende herjerne. I øyekroken får han øye på Rhoki og Kolima. De holder en gråtende Suvini i mellom seg. Der får Gerak øyne på det; både Rhoki og Kolima har flekker av blod strødd på skinnfellene sine.

«Du drepte Terot og Serk!» brøler Gerak mot Rhoki. Han griper tak og løfter en herjer over hodet, og kaster han inn i mengden, før han løper mot kampesteinen. Poga føler drønnene av hvert skritt Gerak tar i bakken. Med spydet fast i begge hender stikker Gerak mot Rhoki. Kolima tar Suvini fast, og dytter henne foran. Geraks spyd går rett igjennom Suvini, som slipper ut et lite klynk. Han slipper raskt spydet, idet han innser hva som har skjedd.

Rhoki snur seg mot Kolima og dytter henne av kampesteinen med et brøl. Hun lander tungt på den nedtrykte jorden under, like foran føttene til Poga. Med tårer i øynene, og et sinne i ferd med å bryte ut av brystet hans, setter Poga spydet sitt i magen til Kolima.

Det kaotiske slaget som foregår rundt dem virker å være flere hav unna. Gerak, Rhoki og Poga blir stående frosset mens de to kvinnene hyler i møtet med døden. Gerak reagerer først, og kaster seg over Rhoki. De faller i bakken med et drønn. Gerak får enkelt overtaket, og setter seg over Rhokis buk.

«Du skulle være min arving, men nå skal du dø!» brøler Gerak. Han løfter begge hender over hodet. Poga strekker seg ut for å stanse han, men trekker hendene til seg i siste liten. Geraks never treffer Rhokis fjes gjentatte ganger, helt til det blonde håret farges rødt, og de isblå øynene forsvinner helt bak et grusomt rødt syn som får Poga til å se vekk.

Poga og Gerak sitter bak kampesteinen, og innser at kampen rundt dem har endt. Døde ligger strødd omkring, og ikke en lyd kan høres.

«Skal vi jage etter dem?» undrer Garg, en annen av Geraks fire sønner.

«Hva?» spør Gerak måpende. «Hva skjedde?»

«De hadde overtaket på oss, men plutselig løp de sin vei,» forklarer Gorm. Eller var det også Garg? Eller kanskje en av de andre sønnene til Gerak? Poga kan ikke se forskjellen.

«Vi har det vi trenger, hørte jeg en av dem si før de dro,» forklarer en av sønnene.

«La oss gravlegge de døde,» kommanderer Gerak.

Det tar hele natten, og langt ut på neste dag, og enda er ikke Geraks menn ferdig med å gravlegge de falne. De har spart Kolima, Rhoki og Suvini til slutt. Poga forsøker å dekke til flengen i skinnfellen der Suvini ble spiddet. Der får han øye på strekkmerkene hun pådrog seg mens hun bar på gutten som ligger død ved hennes side. Kolima ble spiddet på omtrent samme sted, innser han. Siden det var han som endte livet hennes, føler han seg pliktig til å dekke over hennes sår også. Han drar skinnfellen ved magen hennes mot midten, idet han oppdager merkene. Også hun bærer like strekkmerker som Suvini. Poga ser opp, og rett på Gerak, som står over han og ser ned på Kolimas buk.

«Så snart vi er ferdige her finner vi igjen spydene våre. Vi jager videre!» brøler Gerak.

På en fjelltopp ikke langt unna får Poga øye på en mann. Han er tykk, rufsete og grå. Han støtter seg på et krokete spyd men en hånd, og holder noe i den andre armen.

Mannen går bak fjelltoppen idet han ser på den gamle leiren sin for siste gang. Selv om de mistet mange liv, og sin høvding og høvdinginne, kjenner han et skjevt smil bre seg fra kinn til kinn. I venstre arm ser han ned på det lille barnet. Med høyre hånd lar han barnet gripe pekefingeren sin. En sviende smerte skyter opp armen hans som en pil, og han drar brått fingeren til seg. I den nå skjeve fingeren kjenner han hjertet sitt banke. Mannen ser på den brukne fingeren sin og smiler enda bredere.

 

 

"A mountain of fire"

Etter lange måneder med oversetting er det endelig klart. «Et fjell av flammer» er endelig ferdig oversatt og kan straks gis ut som «A mountain of fire»

Denne prosessen har lært meg utrolig mye. Følelsen av å ha vokst som forfatter sitter sterkt. «Et fjell av flammer» endte til slutt på 339 sider. «A mountain of fire» landet på 420 sider. (Dog før korrektur så det kan fortsatt bli et par sider mer eller mindre)

Nå har jeg ikke gjort noen som helst forandringer i selve handlingen i boken, men gjort en del pynting her og der. Jeg kan mange steder se der jeg gjorde feil for 2 år siden, da jeg satt og ferdigjorde den norske versjonen. Noen setninger og skildringer følte jeg nå at kanskje ikke satt helt som de skulle, og ble derfor omgjort. Jeg føler også at å skrive på engelsk åpner for nye muligheter, og en annen måte å skrive på. Derfor kommer jeg nok til å gjøre dette til en permanent del av skriveprosessen. I skrivende stund er jeg i sving med oppfølgeren til boken, «Tyrannen av Egypt», så jeg vil oversette den også før utgivelse. I fremtiden vil jeg se på dette som en ekstra kvalitetssikring i skrivingen.

«A mountain of fire» vil i første omgang kun være tilgjengelig som e-bok, men jeg tror alle som likte «Et fjell av flammer» og samtidig liker å lese på engelsk vil finne glede i denne :-)

Travle dager

Så ble det plutselig to søndager uten blogginnlegg. Tiden har dessverre ikke strukket til i det siste. Grunnet sykdom på jobb har min deltidsstilling som avisbud blitt til fulltid. Dette ser ut til å ville fortsette frem til over jul.

Vanligvis skriver jeg blogginnleggene mine på fredag og lørdag, før jeg ferdiggjør dem på søndag. Alt er avhengig av hvor mye tid jeg får til å holde på. I det siste har jeg ikke fått tid å skrive annet enn på søndager, og da er det vanskelig å komme på noe lurt å skrive om sånn på sparket.

Samtidig får jeg stadig spørsmål om når bok nr 2 i «Legenden om Thoke» vil komme. Planen var å ha den klar til slutten av 2018, men pga den ekstra arbeidsmengden ser det vanskeligere ut for hver dag. Jeg skriver i ledige stunder, men de har det altså blitt svært få av. Planen var også å ha den engelske versjonen av boka klar til like over jul, men også dette vil nå mest sannsynligvis bli dyttet ut til sommeren 2018.

For de som er interessert blir det lagt ut ting og tang i forbindelse med «Tyrannen av Egypt» på www.legendenomthoke.no fremover. Det ligger allerede en liten smakebit der.

Så her er det altså ikke viljen det står på, men mangelen av tid. Vi får håpe ting snart går tilbake til normalen igjen :-)

Positive Oliver :-)

Er det morsomt å leke med bilen, Oliver? «Ja!»

Liker du å se Brannmann Sam, Oliver? «Ja!»

Svarer du ja til alt, Oliver? «Ja!»

Er pappa sprø som stiller deg disse spørsmålene, Oliver? «Ja!»

Det kan virke som at hvis vi avslutter et spørsmål med navnet hans, vil svaret alltid være ja. Spesielt hvis vi legger en positiv tone i spørsmålet. Man kan begynne å lure, når jeg spør om vi skal ha på jakke og gå ut, så løper gutten ut i gangen og kommer tilbake med jakken sin. Så noe forstår han i det minste. Problemet ligger vel mer i at jeg ikke forstår hva han forstår.

Var det morsomt i barnehagen i dag, Oliver? «Ja!»

Skal vi ta av skoene våre, Oliver? «Naaaaaii..»

Noen ganger får vi også en slik. Noen ganger knurrer han på et vis.

Skal du se Postmann Pat? «Grrr...»

Skal du se Brannmann Sam? «Ja!! SAM!!»

Kommunikasjonen blir da den etter hvert.

Skal pappa få slippe å rydde leiligheten i dag, Oliver? «Ja!»

Søndagen er reddet :-)

Skriveuke

Denne uken fikk jeg noen dager fri fra jobb, og har benyttet uken til å få gjort mye skriving. «Et fjell av flammer» er nå snart halvveis oversatt til engelsk, men jeg ser at denne versjonen av boken blir noe lengre enn den norske. Språket har mye å si for uttrykket og jeg føler det blir lagt på noen ekstra setninger når jeg skriver engelsk. Kanskje har det noe med saken å gjøre at jeg hører «A song of ice and fire» bøkene som lydbok om natten mens jeg jobber. Disse hører jeg altså på engelsk. Forfatteren der er som kjent svært beskrivende i språket sitt, og jeg kan ikke gjøre annet enn å bli en smule inspirert.

Samtidig har jeg jobbet hardt med «Tyrannen av Egypt», bok nr. 2 i serien «Legenden om Thoke». Ting begynner å dra seg til her også. På hjemmesiden vår, legendenomthoke.no, har jeg nå lagt inn en liten smakebit fra boken. Tanken er å komme med noen flere slike etterhvert som utgivelse nærmer seg.

Smakebiten er tatt fra munnen til en mann som preker til folket av Memphis. Sitatet er i fra bokens første utkast og kan derfor være noe annerledes i den ferdige boken. Skrivemåte og noe pussing vil nok forekomme, men i store trekk vil det se ut slik som dette: 

"Faraoen har forarget gudene! Han har kastet dem til side og nå vil de få sin hevn!" mannen roper og peker i luften. Fler og fler kommer nærmere vognen. "Folk hvisker om forferdelige ting. Gudene har sluppet demoner løs i blant oss. De kommer i natten, og angriper alle som ferdes langs landeveiene! Det sies at de ledes av Osiris selv, og at han samler de dødes sjeler og legger de til i den sortstripede hæren sin. Faraoen er en tyrann og må veltes, det er vårt eneste håp! Snart vil Osiris ha samlet så mange sjeler at de sortstripede demonene vil bli ustoppelige! Noe må gjøres!"

Håper det smakte :-)

 

 

En bursdagspakke på avveie

Forrige mandag bestilte jeg det nyeste FIFA spillet som jeg alltid gjør på denne tiden av året. Som vanlig er det ment som en bursdagsgave til meg selv. Noen dager senere får jeg e-post fra PostNord om at pakken min er forventet å ligge i min postkasse på lørdag. Til min skuffelse var det ingen pakke i postkassen min denne dagen.

Det var det heller ikke påfølgende mandag, så jeg ringer PostNord og jeg sender e-post til leverandør CDON.com. Førstnevnte sier at de har rotet bort pakken min. Den ble scannet inn på lageret på Heimdal og POFF! Der var den gått i oppløsning. De forteller meg at de har gjort et omfattende søk etter pakken, Sherlock Holmes er satt på saken, men den er ikke å finne noe sted og at jeg må kontakte leverandør angående regningen de selvsagt har klart å sende meg.

Leverandøren brukte 3 dager på å svare, og forteller meg at de har sendt pakken og det er ikke lenger i deres hender. Jeg sendte en ny mail og forventer svar i løpet av neste måned. Hvis de da klarer å finne e-post kontoen sin.

Ironisk nok fikk jeg i dag bursdagshilsen fra CDON, med rabbattkode i deres nettbutikk. Tror jeg lar den ligge og heller koser meg med luftspillet jeg nettopp fikk.

Kona mi må være kjempefornøyd da hun aldri har fått så mye oppmerksomhet i dagene etter et nytt FIFA har blitt sluppet. Så for å avslutte positivt, så har PostNord sørget for god stemning her i hjemmet nå i oktober ;-)

 

En noe kvalmende uke

Etter en hel uke med oppkast og drit ble Oliver endelig frisk igjen. To dager senere satt jeg på dass med en bøtte i fanget. Det er store muligheter for at det kan bli hardt å ha sønnen i barnehagen.

Dagen etter Oliver virket å være kvitt sykdommen, dro vi alle tre til Tiller for å kjøpe en leke eller to. Valget falt på en liten motorsykkel og en liten traktor med henger. Traktorens henger var for å følge ukens tema en sådan ment for å spre møkk.

Dagen etter var altså jeg i gang med å kvitte meg med alt av kroppens innhold. Ikke rart jeg følte meg som en ny mann noen dager senere. Kona må ha et helt vanvittig anti-sykdom system i kroppen siden hun har kommet seg uskadd igjennom disse to ukene. Hun er min strake motsetning på det området. Immunforsvaret mitt setter ordet forsvar i skam, og bør vel heller kalles immunmottakelsen. Her har vi åpne grenser og alt er velkommen til å herje fritt.

Til slutt må jeg beklage all dritpraten i ukens innlegg, men jeg må innrømme at uken har vært dominert av akkurat det. Satser på at neste uke blir noe renere.

 

Min lille Oliver i barnehagen

Hei igjen :-)

Siden jeg har fått så mange snille lesere her inne, har jeg bestemt meg for å skrive litt oftere. målet er å legge ut et innlegg minimum hver søndag. Håper dere liker dagens :-)

 

For et par uker siden begynte min sønn Oliver i barnehagen. I tillegg til forfatterjobben kjører jeg en nattlig avisrute for Adresseavisen, og min kone har den senere tiden jobbet som hjemmehjelp. Dette betyr at jeg kommer hjem sånn omtrent i samme tid som min kone drar på jobb. Så vi møtes i ytterdøra på morgenen med en high five kan man si, og lykke til/takk for jobben.

Å levere Oliver i barnehagen, var i den første uka min jobb. I begynnelsen var det greit. Jeg kom dit, lekte litt med han til han følte seg trygg, og trøtt som jeg var, dro jeg hjem for og sove. Døgnrytmen min er ikke helt den samme som de fleste, kan man si. Den lille gutten brydde seg ikke det minste om at jeg dro. Han lekte jo seg med alle de nye lekene!

Et par dager etter luktet han lunta. «Hver gang vi drar hit, drar jo du i fra meg», så jeg for meg at han tenkte.

Noen dager senere parkerte jeg bilen ved barnehagen. I det jeg skulle slippe gutten ut av bilstolen, så jeg et surere fjes enn jeg noen gang har lagt mine øyne på. Underleppa lå så langt mot haka som han kunne få til. Øynene blunket i en langsom men hard takt. Han knep dem igjen så hardt som mulig, og holdt dem der så lenge han kunne. Det var ingen lyd, men misnøyen var klar. Dette gjentok seg et par ganger.

Bamsen hans, en løvebamse på størrelse med han selv, ble ikke så vidt sluppet fra grepet. Løven hadde en lyseblå strikket drakt på, en drakt Oliver selv hadde brukt som spedbarn. Den luktet nok betryggende. Den ville han nok aldri sluppet uten å strigråte. Både bamsen og smokken satt som støpt i gutten.

Det finnes ingenting verre enn det lille barnets smil, i det du slipper han ned på gulvet i barnehagen. Uviten som han er med tanke på det som skal skje. Man hater seg selv for at man må dra. Man tenker hvor glad barnet hadde vært om man bare hadde vært hjemme. Men barnet har jo godt av å være i barnehagen. Barnet trenger å sosialisere. Det gjorde jo jeg også i samme alder! Men som forelder får man en slags ubegrunnet irritasjon mot seg selv.

Det gikk bedre etterhvert, men pappahjerte blir like knust hver gang jeg må dra. I det dette innlegget blir skrevet synes Oliver det er morro å dra i barnehagen :-)

Endelig e-bok!

Endelig er «Et fjell av flammer» klar som e-bok. Den er nå tilgjengelig i en rekke norske nettbutikker. Forhåpentligvis vil dette gjøre at jeg kan nå ut til enda fler. Markedsføring er som vanlig min største utfordring. Det eneste jeg i grunn har råd til er en og annen promotering på Facebook, og de virker ikke å nå ut til så mange som de sier at de gjør. Når det står at man kan nå 6000 - 14 000 med en promotering, så betyr det egentlig at man når ut til ca 500 mennesker..

I tillegg til å skrive oppfølgeren «Tyrannen av Egypt» er jeg nå i full sving med å sette i stand en engelsk utgave av seriens første bok. Dette gjør at oppfølgeren nok vil komme litt senere enn forventet, men å ha en engelsk utgave har selvsagt mange fordeler, og vil derfor prioriteres i en periode.

Samtidig leker jeg med tanken om en ny forside til den engelske utgaven. Noen skisser har blitt tegnet opp, så nå gjelder det å finne noen som kan dette med å tegne skikkelig. En evne jeg altså dessverre ikke besitter.

Jeg har stor tro på e-boken, og enda større tro på den kommende engelske utgaven. Håpet er å ha den engelske versjonen klar like før, eller like etter jul. Eventuelle annonseringer kommer både her, på facebook siden og på vår hjemmeside legendenomthoke.no

Min kommende bokserie!

Oi. Der var det gått nesten 2 måneder siden forrige innlegg. For å være ærlig har jeg slitt med hva jeg skal skrive om her inne. Skrivingen av bok nr 2 i den planlagte serien "Legenden om Thoke" har også gått ganske dårlig den senere tiden. Som statusoppdatering kan jeg si at det første utkastet snart er ferdig. Selve grunnfortellingen er nedskrevet, men over halvparten av arbeidet gjenstår enda.

Jeg tenkte kanskje jeg skulle skrive litt om de to bøkene i serien for de som er nysgjerrige. Bøkenes Norrøne bakgrunn kan være overraskende for noen! Kanskje vil noen av de mer engasjerte leserne av "Et fjell av flammer" også lære noe nytt. 

"Et fjell av flammer" finner sted i steinalderen her oppe i Nord. Thoke, vår noe ufrivillige helt i det hele, blir "rørt av gudene" som noen i boken vil kalle det. I hodet mitt tenkte jeg ofte at Thoke hadde styrken av 10 mann, men det var vanskelig å sette et tak på hvor sterk han egentlig er. Det er ikke akkurat slik at jeg kan beskrive hvor mange kilo han løfter i benken! Thoke eldes også svært sakte, noe som gjør at han i bokens tidsrom ikke forandrer seg mye. Hele ideen har sine røtter i Norrøn mytologi, men med min egen vri om hvordan disse mytene ble til. Selv om de Norrøne navnene ikke blir brukt, vil du i boken møte Odin, Thor og Loke. Selv Frigg, Heimdall og flere er der, selv om det ikke beskrives i detalj. Hvis noen har plukket opp hvem som er hvem så send meg gjerne en melding. eller sleng av en kommentar!

I "Tyrannen av Egypt" forlater vi den nordiske steinalderen. Året ca 1330 f.kr. Den myteomspunnede faraoen Akhenaten regjerer i Egypt. Thoke er på utkikk etter gudene som ga ham kreftene sine og bortførte familien hans. Han blir umiddelbart dratt mot Egypt, der Akhenaten har gått bort i fra å dyrke de tradisjonelle gudene. Flere karakterer fra "Et fjell av flammer" dukker opp på ny, samtidig som at Thoke skaffer seg nye allierte. Et stort nytt steg skal tas i å nøste opp mysteriet i "Legenden om Thoke."

Er det noe mer dere er nysgjerrig på når det gjelder bokserien så ta gjerne kontakt. :-)

17. Mai vender tilbake

17. mai er i morgen og da må man faktisk ha på seg finstasen og gå ut ytterdøra. For bare noen få år siden brukte jeg som regel denne dagen på å sove ut rusen fra dagen før. Nå er situasjonen en ganske annen. Med kone og barn er plutselig 17. mai noe man vil ta del i igjen. Min teori er at ganske mange liker feiringen opp til man er ca 15/16 år. Da begynner det å synke ganske langt ned på prioriteringslisten. Dette varer altså til man blir «voksen.» Det frister ikke like mye å drikke seg dritings den 16. Mai, for så å vandre halvdau rundt i folkemengdene dagen etter. Man kan heller ikke holde senga slik jeg pleide. «Pappa blir ikke med ut i dag for han var så full i går» klinger ekstra dårlig på nasjonaldagen. Samtidig har jeg igjen fått opp øynene for is og kaker. Pappakroppen skal jo ikke bare vedlikeholdes, men også utbygges tross alt.

Fluemorderen

Bare noen meter i fra leiligheten vår går det hvert år et uvisst antall kyr og knaser gress. Det er nok ikke lenge nå til de nok en gang blir sluppet ut på jordet. Kyrne produserer store mengder kake av den udelikate sorten. Dyra og disse ulekre browniesene tiltrekker seg millioner av fluer.

En stor del av disse fluene synes også leiligheten vår er et passende sted og oppholde seg. Der er ikke jeg enig. Setter man opp vinduet i 5 minutter har man også invitert 5000 fluer inn på stua. Stenger man alle vinduer og drar på butikken vil allikevel en håndfull av disse summende skapningene klart å ta seg inn. Fluene flyr overalt og setter beina sine på oss, og ja jeg vet hvor de ekle bløte beina har vært.

Før du vet ordet av det utspiller det seg en flueorgie på stuebordet. Spiser av maten vår gjør de også, og det uten å ha bidratt med så mye som en krone i felleskassa. Heldigvis har jeg fikset 2 fluesmekkere, en plassert på kjøkkenet og en på stua. Så snart jeg ser eller hører en flue har jeg våpenet klart. Min indre barbar åpenbarer seg og jeg går berserk. Insekter hører ikke hjemme i min leilighet og hvis jeg ikke gjør noe med saken, vil de nok invitere de hundre millioner av søsken de har borte ved drittbufeten. Nei takk sier jeg da.

 

Fytti katta for en vår

Tro det eller ei så nærmer våren seg hurtig. På tross av flere etasjer med snø de siste dagene så har faktisk temperaturen begynt å heve seg. Her hos oss har vi to katter, en hunkatt på 8 år og en hankatt på 3 år. Begge har blitt fratatt evnen til å reprodusere seg, slik at vi slipper kattunger og pissing rundt husveggene. Siden det nå begynner og bli varmere renner kattene nå ut og inn konstant hele dagen. Vi slipper en katt inn, den spiser og stiller seg til og mjauer ved ytterdøra. Så snart katten er sluppet ut løper den bort til vinduet og syter fordi den vil inn igjen. Syting blir det også hvis man kan skimte bunnen i kattmatskåla. Det betyr at den nå er tom og det er ingen vits i å spise mer. Selv om begge kattene kunne spist seg mett på det som er igjen. Det oppstår da en psykologisk krigføring mellom menneskene og kattene i leiligheten. De vil ikke spise mer, og vi vil ikke fylle opp skåla før de har spist opp. Det hele ender som regel med at kattene vinner med sin «gå rundt beina dine og mjaue intenst» taktikk. Så når dette skjer i tillegg til vårens ankomst går vi stort sett rundt med tynnslitte nerver. Jeg må da holde meg for å ikke sparke katta bortgjennom gulvet i ren frustrasjon. Men det får holde med fantasien. Som den rolige sommerfuglen som jeg er går dette som regel greit og kattene lever i beste velgående.


 

Edderkopptrøbbel

Våren forsøker desperat og få feste her på Hovin. Temperaturen varierer fra 5 kuldegrader til 15 varmegrader. Det betyr at edderkoppen helst vil inn i leiligheten der ting er mer stabilt. Det kan jeg forsåvidt gjenkjenne meg i, men dessverre er ikke vi som bor i leiligheten spesielt begeistret for våre nye leietakere. De spinner nett i vinduene, betaler ikke husleie og ser forferdelig ekle ut.

Som mann i huset er det mitt ansvar å henvise edderkoppene ut av leiligheten igjen. Merkelig nok ender de aller fleste opp i do. Så snart en edderkopp blir observert setter mine huleboerinstinkter inn. Hurtig skanner jeg rommet etter et passende våpen. I dag ble det en ball fra Olivers lekekasse. En gedigen edderkopp stampet over stuegulvet. Den hadde lange hår og en tung flueånde. Med all min makt banket jeg ballen gjentatte ganger i gulvet. Edderkoppen flekket tenner og brølte det den kunne, men til slutt lå den skvist under ballen.

Kanskje er dette en noe uriktig representasjon av hva som skjedde, men personlig synes jeg dette er en mye bedre versjon av hendelsen. Edderkoppen var kanskje ikke større enn en negl og i følge min kone sto den helt stille. Krigen om leiligheten vant nå i hvertfall jeg. Enn så lenge....

Påske!

Nå er påsken her og da tar de fleste fri. Jeg får endelig anledning til å skrive litt, både her i bloggen og på boken. Etter å ha annonsert «Tyrannen av Egypt» kjenner jeg nå før første gang litt på presset. For skal boken være klar i 2018 så må det jobbes. Hele 5 dager med skriving ligger foran meg, så da skal man tro det blir noen sider av det. Dette innlegget skrives mens Oliver sover sin daglige dupp. Når han våkner drar vi til kunstgressbanen og løper litt rundt. Etterpå vil jeg trekke inn til kontoret og forhåpentligvis klemme ut noen boksider. God påske til dere alle! :-)

Skrivekløe

Jeg sitter her og klør i fingrene. I hodet mitt surrer det en mengde bokideer. Bare i serien Legenden om Thoke har jeg en hel haug med notater. Totalt har jeg plottet ut 9 bøker, med mulighet for en ekstra om jeg skulle trenge det. Det spørs litt om jeg klarer å nå slutten jeg ser for meg i den niende boken. Den største utfordringen blir ikke bare det og skrive bøkene i seg selv, men å få tid til det. Med fulltidsjobb, kone og barn er det ikke overdrevent mye tid til overs. Jeg prøver også å få tid til litt trening innimellom. Venner har jeg faktisk også. Trening og venner har dessverre ikke fått så veldig mye oppmerksomhet den senere tiden.

«Men du kan jo bare skrive på kveldstid!» sier de. Hadde det nå enda vært så enkelt. Når jeg skriver må jeg først sette meg ned og lese over hva jeg allerede har gjort. Det er litt dumt om jeg går glipp av en viktig tråd, eller glemmer et element fra tidligere i boken. Gjerne tar det meg en times tid før jeg begynner å skrive. Hvis jeg da har 1 time til overs en kveld, er det ikke mye vits i å sette seg ned. Hvis jeg virkelig er i flyten kan jeg klemme ut omtrent 4 boksider i timen. Gjerne vil jeg også sitte i 4-6 timer mens jeg er i denne flyten. Da er det utrolig irriterende og måtte avbryte etter et par timer. De beste kapitlene kommer alltid når jeg skriver dem i en enkelt økt. Hvis jeg bruker feks 7 økter på og skrive 1 kapittel, ja da synker dessverre også kvaliteten for min del.

Så hva skjer med bok nr 2 i Legenden om Thoke? Med tanke på hvor langt jeg har kommet så er det ikke usannsynlig å si at den kommer i løpet av 2018. Thoke våkner til liv og setter på ny i gang letingen etter sin gamle familie. En ny mulig ledetråd trekker han sørover. Der dukker det opp nye mysterier og han møter gamle kjente. I nye, hektiske omgivelser står han brått ansikt til ansikt med en farao som hevder å ha guddommelige aner. «Tyrannen av Egypt» kommer forhåpentligvis i 2018!

Ørebetennelse, blod og nydelige pipelyder

Piiiiiiiiiiiiip. Det er lyden jeg har gått og hørt på i litt over en uke. Onsdag i forrige uke smalt høyre øre for og jeg fikk ikke bort proppen. Dagen etter hadde proppen flyttet seg over til motsatt øre. Legen konkluderte med at dette var ørebetennelse. Etter et par dager, og masse medisiner, føltes ting mye bedre, helt til jeg kjente noe vått i øret. Jeg tørket det vekk med litt papir og synet som fulgte forskrekket meg. Blod! Ja masse blod! Fra øret. Full av panikk gjorde jeg det eneste riktige, nemlig å sende melding til mamma. Hun sa at trommehinnen nok hadde sprukket hull som følge av ørebetennelsen og at dette skulle gå over av seg selv. Konen min ville at jeg skulle ringe legen og spørre der. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Mamma hadde jo allerede fortalt meg hva dette var. Noe motvillig ringte jeg allikevel legevakten og de kunne fortelle meg akkurat det samme. Ringte for å bestille meg legetime i dag eller i morgen, og grunnet min nattlige arbeidstid trengte jeg sein time. Det hadde de ikke mulighet til. De hadde kun ledig time samme tidspunkt torsdag og fredag. Så da blir jeg sikkert gående med propp i venstre øret til over helgen. Det spørs om jeg ikke amputerer hele driten før den tid. PIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIP!

Falske overskrifter

Det er de små tingene i livet som irriterer meg. Ikke mye får blodet til å koke mer enn falske overskrifter. Et eksempel kom fra en stor norsk nyhetsside, men som den fredfulle sommerfuglen som jeg er, så skal jeg dikte opp noe lignende for ikke å henge ut noen spesifikke. Overskriften lyder: «Forlater Barcelona.» Medfølgende bildet er av Lionel Messi, Luis Suarez og Neymar som sannsynligvis feirer en scoring. Et eller annet er de i hvertfall svært fornøyd med. Som den ihuga fotballsupporteren som jeg er, må jeg jo sjekke hvem av dem det er. Dette er jo store greier! Etter å ha klikket meg inn leser jeg et stykke nedover, bare for å oppdage at, neida, ingen av DEM forlater klubben. Det gjør derimot fysioterapeuten som man kan skimte bakhodet til nederst til venstre i bildet. Nå er kanskje dette spennende for de som kjenner denne mannen, men for meg utgjør det fint lite.

Nå er kanskje dette å overdrive en smule, men saken jeg sikter til var ikke veldig ulik. Dette er veldig vanlig i nyhetsreportasjer. Man villeder leseren med vilje, mens man fortsatt holder seg så vidt innenfor det som er ok (fysioterapeuten var jo i bildet). Dette må ikke forvirres med overskrifter som kan virke villedende uten å være det. Hvis overskriften lyder: «Ola tente på huset sitt,» vil man forvente at Ola ønsket forsikringspenger, eller at han oppdaget en koloni med edderkopper i kjøkkenskapet. Men hvis det viser seg at Ola følte seg seksuelt tiltrukket av huset sitt, så er jo også ordet «tente» akseptabelt å bruke. Vi kan uansett konkludere med at Ola har et noe spesielt liv.

Hvis du skyter snøballer med sprettert på naboen din, før du legger han i bakken og dekker han med snø (da har du forresten problemer), kan du ikke bruke overskriften: «Jeg skjøt naboen og begravde han i hagen.» Dramatikken i overskriften står ikke til innholdet i teksten. Da har du lurt leseren til å klikke seg inn på innlegget/artikkelen din. Det er jo noe jeg kan forstå, jeg også vil ha flere klikk. Kanskje er jobben din avhengig av klikk. Klikk er bra, klikk er noe vi må ha. Så poenget mitt er at jeg vil også nå begynne med falske overskrifter.

Oliver på Mac'ern og sjekkern

Torsdag var min kone, jeg og vår sønn Oliver på McDonalds. Gutten storkoste seg med sin barnemeny mens han så seg rundt i omgivelsene. Så var det noe som fanget all hans oppmerksomhet. Like bortenfor oss hadde en gjeng tenåringsjenter satt seg ned. Oliver låste blikket og lot det kun slippe i små øyeblikk helt til jentene gikk sin vei. De virket begeistret for den lille sjarmøren der de satt og lo mellom seg. Ca 20 sekunder inn i videoen setter han inn støtet.

Pappahumor

En av fordelene med å være far er at jeg endelig kan benytte meg av min eminente pappahumor. (Uten å måtte skjemmes, det er jo bare slik pappaer er.) Et eksempel kom for noen dager siden på butikken. Siden 13-års alderen har jeg slitt med udugelig mage og først nå har jeg funnet løsningen. Vidundermiddelet kalt Kefir. Noe som får meg til å føle meg som en gammel mann farlig nær holdbarhetsdatoen. Her drikker jeg i en alder av 27 år det samme som min Morfar på over 80 trenger for å få det hele på gli.

Pappavitsen var i alle fall klar. Først må jeg forklare at på min nydelige trønderdialekt sier jeg ikke «hvorfor», men «koffer». Her kommer så min vanvittig tørre pappavits idet jeg plukker en kartong ut av hylla og ser bort på min kone: «E har vært så bra i magen i det siste, e lure på Kefir?» sier jeg mens jeg holder kartongen opp foran meg og drar frem mitt mest fårete glis. Kona mi, fantastisk som hun er, bryter ut i latter. Om ikke annet så har jeg i hvertfall riktig publikum. Og pappavitsene, de produseres på løpende bånd. Om det kan kalles humor er vel opp til debatt.

Pudding TV

Denne bloggen skal ikke kun handle om bokskriving. Litt tull og tøys må jeg også få plass til. Livet som pappa er noe som opptar mye tid, så jeg trengte ikke å tenke lenge før jeg fant ut hva jeg skulle skrive om i dag.

Dagens spørsmål var: «Hvordan kan noe som brenner i øregangene mine, være søt musikk for andre?» Sønnen min Oliver på 1 år og 4 måneder elsker noe som kalles «Pudding TV» på Youtube. Inger Lise setter det på TV'en, og gutten danser med. Merkelige figurer florerer på skjermen mens barnesanger spilles i høyttalerne. Noen av sangene er ikke akkurat slik jeg husker de fra da jeg var liten, men det spiller vel ingen rolle. Sangene er irriterende, men også dessverre fengende. Ørene mine liker ikke musikken, men hjernen virker ikke å være enig. Til stadighet sitter «Bukkene bruse», «Napoleon med sin hær» og «Lille Petter Edderkopp» brent inn og klar til å spilles der inne. Mens jeg kjører min nattlige avisrute begynner hjernen min å spille barnesang etter barnesang. Utrolig nok kan jeg også til en viss grad teksten på de. Frustrerende er det når jeg ikke helt klarer å huske en av versene.

Selv hvor irriterende sangene er, gjøres det opp med synet av Oliver som digger hele opplegget. Jeg klarer å holde meg en stund, men må til slutt bare slå av. Helt til gutten begynner å nynne en strofe mens han går bort til TV'en. Da har ikke pappa samvittighet til å gjøre annet enn å bare sette på igjen. 

 



 

Bokserien

Tidlig i bokskrivingen innså jeg at dette aldri kunne bare bli til 1 bok. «ET FJELL AV FLAMMER» skulle bli den første boken i serien «LEGENDEN OM THOKE»

«ET FJELL AV FLAMMER» kom ut i midten av November 2016. Allerede nå får jeg spørsmål om når neste bok treffer hyllene. Vel, det kommer veldig an på hvordan salget går. Etter utgivelsen har jeg slitt stort med markedsføring. Vi har rett og slett ikke råd til å ta ut store annonser og bokhandlene virker å være redd for forfattere som har gitt ut bok på eget forlag. Jeg kan se hvordan de strammes til i det jeg introduserer meg og boken min. Raske til å svare er de heller ikke.

Boken ble nylig registrert i den norske bokdatabasen. Slike nyttige ting oppdager jeg en gang i blant. Leverandøravtalen med Norli er også endelig i boks, så jeg håper boken snart kan dukke opp i deres butikker. Så langt er boksalget begrenset til noen butikker her i nærmiljøet og på nettsiden legendenomthoke.no. Det er fortsatt håp om at boken blir tilgjengelig flere steder i nær fremtid.

Så langt har jeg kommet 140 sider inn i bok nr 2 i serien. Det meste er planlagt og klart. Alt som mangler er å skrive det hele. Selv om denne boken vil bli litt lengre enn den forrige, kan et første utkast skimtes på horisonten. 

«ET FJELL AV FLAMMER» har blitt godt mottatt i nærmiljøet, men salget har begynt å bremse. Kanskje har publikumet her i nærheten nådd sitt toppunkt. Derfor har jeg i den senere tiden tatt på meg mer aviskjøring slik at vi kan styrke økonomien her på hjemmefronten. Skrivingen går derfor en god del tregere nå enn før.

Forhåpentligvis vil ting og tang snart falle på plass slik at jeg igjen kan redusere arbeidsmengden utenfor skrivingen. I det siste har jeg smakt på en del forskjellige titler til bok nr 2, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Jeg håper i det minste å kunne annonsere en midlertidig tittel ganske snart. 

Thoke vil uansett på et eller annet tidspunkt komme tilbake. Da vil han bli nødt til å dra mot nye og ukjente omgivelser!

Veien til bok

Fra jeg begynte å skrive til jeg ble ferdig med boken, tok det omtrent 2 år. Etter 1 års skriving sendte jeg inn mitt første utkast til et forlag. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke hvordan jeg turte. Det første utkastet var ikke akkurat spesielt bra. Jeg hadde aldri skrevet bok før og ante ikke hva jeg drev med. Allikevel følte jeg at ideen min var såppas bra, at kanskje, bare kanskje ville de gå for det. Avslaget kom et par måneder etter. Allerede da var jeg klar for å gi opp. Min kone ville det annerledes og jeg fortsatte å jobbe. Nå begynte jeg å studere noen bøker for å se hvordan de «skikkelige» forfatterne hadde gjort det. Jeg leste skrivekurs på nettet og gjorde det jeg kunne for å bli bedre. Kort tid etter sendte jeg inn enda ett utkast til et nytt forlag. Som jeg igjen nå innser at nok en gang var for tidlig. Svaret jeg fikk var derimot oppløftende. De likte boken og syntes det hele var svært interessant, men de følte jeg kanskje ikke helt traff i deres målgruppe. Greit nok, tenkte jeg og sendte utkastet til enda et forlag. I tre måneder ventet jeg før jeg innså at de ikke kom til å svare. På dette tidspunktet hadde jeg utsatt planen om å ta en Mastergrad i Arkeologi, jeg skulle få gitt ut denne boken. Nå ville jeg gå helt inn i dette og virkelig få det til. I mellomtiden hadde min lille familie økt fra 2 til 3. Oliver var kommet til verden og dermed var det ikke bare å slippe alt for å jage forfatterdrømmen. Heldigvis snublet jeg over en 50% jobb som avisbud. Slik kunne jeg dedikere halvparten av tiden min til å skrive bok og hjelpe min kone med sønnen vår. Samtidig tjente jeg nok til at vi fikk endene til å møtes.

 

Boken skulle gis ut og nå var jeg lei av å vente på forlag. Jeg bestemte meg for å gi den ut selv. Alle sa at dette var vanskelig, ja nært umulig. Denne gang skulle jeg derimot ikke avskrekkes. Redaktør var det første jeg hyrte og det gjorde underverk for boken. Sideantallet gikk raskt fra et par hundre sider til over tre hundre, kun basert på redaktørens anbefalinger. Etter et par runder til redaktøren ble teksten sendt til korrekturleser. Så startet et aldri så lite trykkerimareritt. De første trykkeriene jeg kontaktet virket ikke veldig seriøse. Valget falt på et trykkeri i Trondheim som virkelig virket proffe, noe de nok også var. Etter å ha sett den foreslåtte sluttsummen ble jeg slått nokså hardt i bakken. Dette kunne jo umulig bli lønnsomt. Redningen kom da jeg fant det endelige trykkeriet. De var også dyre, men innenfor rimelighetens grenser. Fra jeg i begynnelsen av September fikk boken fra korrekturleser, satt jeg endelig i midten av November med boken i hendene. Leiligheten vår ble seende ut som et lager med eske på eske fylt med bøker. «ET FJELL AV FLAMMER» var endelig en realitet.

Den aller første

Da min kone og min mor spurte om jeg ikke skulle starte blogg, var min første reaksjon: «Hva i all verden skal jeg skrive om da?» Svaret må vel bli om litt av hvert. Naturlig nok vil nok det meste handle om de to tingene som tar det meste av min tid, nemlig familien og bokskriving. Kanskje burde jeg lest meg opp om hvordan man egentlig skal skrive en blogg først, men som med bokskrivingen min så går jeg for å føle meg frem.

 

Som man sier er det nok best å begynne med starten. Jeg kan begynne så langt tilbake til da jeg var en liten gutt og satt i trappen opp mot loftet hjemme hos mormor og morfar. Der kunne jeg sitte alene i timesvis og leke med mine actionfigurer. Allerede som femåring lagde jeg alltid en handling til leken. Det var ofte en helt, noen som måtte reddes og en kjeltring med en ond plan. Turtles var til å begynne med favoritten. Jeg fikk min første figur rundt denne tiden. På tur inn i huset klarte jeg å miste min nye Turtles figur, samuraiversjonen av Rafael fra den tredje Turtles filmen, ned trappen. Han mistet hånden, og vi klarte aldri å finne igjen den grønne hånden hans i midtsommersgresset. Selv om jeg var skuffet så klarte jeg å vri det om; han hadde selvsagt mistet hånden i kamp mot en eller annen kjeltring.

 

Over årene ble det mange actionfigurer. Alt fra Batman og M.C Musene fra Mars til Turtles og Spider-Man. Alle ble introdusert til samlingen med hver sine individuelle særtrekk og bakgrunnshistorier. Etter hvert som jeg ble eldre ble lekene byttet ut med dataspill. Her ville jeg også trekke mest mot spill der hvor jeg kunne skape mine egne historier utover det som skjedde i selve handlingen.

 

Som 19-åring deltok jeg i et arbeidssøkerkurs regissert av NAV, da jeg som så mange andre etter mange års skolegang, var lei av det hele. Tidlig i kurset fikk jeg interessen opp for forfatteryrket. Jeg kunne huske min gamle norsklærer fra ungdomskolen gi meg gode tilbakemeldinger for oppfinnsomheten i mine skrevne fortellinger. Dessverre var ikke positiviteten der hos noen andre. Som vanlig når folk sa til meg at noe var vanskelig, valgte jeg å gi opp før jeg i det hele tatt prøvde.

 

Det ble deretter 1 årsstudium i Pedagogikk og en Bachelorgrad i Arkeologi mens jeg desperat forsøkte å finne ut hva jeg skulle gjøre i livet. Midtveis i Bachelorgraden møtte jeg min fremtidige kone Inger Lise. Etter å ha sittet litt demotivert i Arkeologiforelesningene og dagdrømt om historier jeg ønsket å skrive, begynte jeg å fortelle disse til min kjæreste. Hun overtalte meg til å skrive ned noen av disse tankene og ikke lenge etter var boken «ET FJELL AV FLAMMER» i ferd med å ta form.

 

Slik begynte jeg altså og skrive. Alt som skulle til var å møte riktig person, få den riktige motivasjonen og den støtten jeg trengte.

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Februar 2018