Travle dager

Så ble det plutselig to søndager uten blogginnlegg. Tiden har dessverre ikke strukket til i det siste. Grunnet sykdom på jobb har min deltidsstilling som avisbud blitt til fulltid. Dette ser ut til å ville fortsette frem til over jul.

Vanligvis skriver jeg blogginnleggene mine på fredag og lørdag, før jeg ferdiggjør dem på søndag. Alt er avhengig av hvor mye tid jeg får til å holde på. I det siste har jeg ikke fått tid å skrive annet enn på søndager, og da er det vanskelig å komme på noe lurt å skrive om sånn på sparket.

Samtidig får jeg stadig spørsmål om når bok nr 2 i «Legenden om Thoke» vil komme. Planen var å ha den klar til slutten av 2018, men pga den ekstra arbeidsmengden ser det vanskeligere ut for hver dag. Jeg skriver i ledige stunder, men de har det altså blitt svært få av. Planen var også å ha den engelske versjonen av boka klar til like over jul, men også dette vil nå mest sannsynligvis bli dyttet ut til sommeren 2018.

For de som er interessert blir det lagt ut ting og tang i forbindelse med «Tyrannen av Egypt» på www.legendenomthoke.no fremover. Det ligger allerede en liten smakebit der.

Så her er det altså ikke viljen det står på, men mangelen av tid. Vi får håpe ting snart går tilbake til normalen igjen :-)

Positive Oliver :-)

Er det morsomt å leke med bilen, Oliver? «Ja!»

Liker du å se Brannmann Sam, Oliver? «Ja!»

Svarer du ja til alt, Oliver? «Ja!»

Er pappa sprø som stiller deg disse spørsmålene, Oliver? «Ja!»

Det kan virke som at hvis vi avslutter et spørsmål med navnet hans, vil svaret alltid være ja. Spesielt hvis vi legger en positiv tone i spørsmålet. Man kan begynne å lure, når jeg spør om vi skal ha på jakke og gå ut, så løper gutten ut i gangen og kommer tilbake med jakken sin. Så noe forstår han i det minste. Problemet ligger vel mer i at jeg ikke forstår hva han forstår.

Var det morsomt i barnehagen i dag, Oliver? «Ja!»

Skal vi ta av skoene våre, Oliver? «Naaaaaii..»

Noen ganger får vi også en slik. Noen ganger knurrer han på et vis.

Skal du se Postmann Pat? «Grrr...»

Skal du se Brannmann Sam? «Ja!! SAM!!»

Kommunikasjonen blir da den etter hvert.

Skal pappa få slippe å rydde leiligheten i dag, Oliver? «Ja!»

Søndagen er reddet :-)

Skriveuke

Denne uken fikk jeg noen dager fri fra jobb, og har benyttet uken til å få gjort mye skriving. «Et fjell av flammer» er nå snart halvveis oversatt til engelsk, men jeg ser at denne versjonen av boken blir noe lengre enn den norske. Språket har mye å si for uttrykket og jeg føler det blir lagt på noen ekstra setninger når jeg skriver engelsk. Kanskje har det noe med saken å gjøre at jeg hører «A song of ice and fire» bøkene som lydbok om natten mens jeg jobber. Disse hører jeg altså på engelsk. Forfatteren der er som kjent svært beskrivende i språket sitt, og jeg kan ikke gjøre annet enn å bli en smule inspirert.

Samtidig har jeg jobbet hardt med «Tyrannen av Egypt», bok nr. 2 i serien «Legenden om Thoke». Ting begynner å dra seg til her også. På hjemmesiden vår, legendenomthoke.no, har jeg nå lagt inn en liten smakebit fra boken. Tanken er å komme med noen flere slike etterhvert som utgivelse nærmer seg.

Smakebiten er tatt fra munnen til en mann som preker til folket av Memphis. Sitatet er i fra bokens første utkast og kan derfor være noe annerledes i den ferdige boken. Skrivemåte og noe pussing vil nok forekomme, men i store trekk vil det se ut slik som dette: 

"Faraoen har forarget gudene! Han har kastet dem til side og nå vil de få sin hevn!" mannen roper og peker i luften. Fler og fler kommer nærmere vognen. "Folk hvisker om forferdelige ting. Gudene har sluppet demoner løs i blant oss. De kommer i natten, og angriper alle som ferdes langs landeveiene! Det sies at de ledes av Osiris selv, og at han samler de dødes sjeler og legger de til i den sortstripede hæren sin. Faraoen er en tyrann og må veltes, det er vårt eneste håp! Snart vil Osiris ha samlet så mange sjeler at de sortstripede demonene vil bli ustoppelige! Noe må gjøres!"

Håper det smakte :-)

 

 

En bursdagspakke på avveie

Forrige mandag bestilte jeg det nyeste FIFA spillet som jeg alltid gjør på denne tiden av året. Som vanlig er det ment som en bursdagsgave til meg selv. Noen dager senere får jeg e-post fra PostNord om at pakken min er forventet å ligge i min postkasse på lørdag. Til min skuffelse var det ingen pakke i postkassen min denne dagen.

Det var det heller ikke påfølgende mandag, så jeg ringer PostNord og jeg sender e-post til leverandør CDON.com. Førstnevnte sier at de har rotet bort pakken min. Den ble scannet inn på lageret på Heimdal og POFF! Der var den gått i oppløsning. De forteller meg at de har gjort et omfattende søk etter pakken, Sherlock Holmes er satt på saken, men den er ikke å finne noe sted og at jeg må kontakte leverandør angående regningen de selvsagt har klart å sende meg.

Leverandøren brukte 3 dager på å svare, og forteller meg at de har sendt pakken og det er ikke lenger i deres hender. Jeg sendte en ny mail og forventer svar i løpet av neste måned. Hvis de da klarer å finne e-post kontoen sin.

Ironisk nok fikk jeg i dag bursdagshilsen fra CDON, med rabbattkode i deres nettbutikk. Tror jeg lar den ligge og heller koser meg med luftspillet jeg nettopp fikk.

Kona mi må være kjempefornøyd da hun aldri har fått så mye oppmerksomhet i dagene etter et nytt FIFA har blitt sluppet. Så for å avslutte positivt, så har PostNord sørget for god stemning her i hjemmet nå i oktober ;-)

 

En noe kvalmende uke

Etter en hel uke med oppkast og drit ble Oliver endelig frisk igjen. To dager senere satt jeg på dass med en bøtte i fanget. Det er store muligheter for at det kan bli hardt å ha sønnen i barnehagen.

Dagen etter Oliver virket å være kvitt sykdommen, dro vi alle tre til Tiller for å kjøpe en leke eller to. Valget falt på en liten motorsykkel og en liten traktor med henger. Traktorens henger var for å følge ukens tema en sådan ment for å spre møkk.

Dagen etter var altså jeg i gang med å kvitte meg med alt av kroppens innhold. Ikke rart jeg følte meg som en ny mann noen dager senere. Kona må ha et helt vanvittig anti-sykdom system i kroppen siden hun har kommet seg uskadd igjennom disse to ukene. Hun er min strake motsetning på det området. Immunforsvaret mitt setter ordet forsvar i skam, og bør vel heller kalles immunmottakelsen. Her har vi åpne grenser og alt er velkommen til å herje fritt.

Til slutt må jeg beklage all dritpraten i ukens innlegg, men jeg må innrømme at uken har vært dominert av akkurat det. Satser på at neste uke blir noe renere.

 

Min lille Oliver i barnehagen

Hei igjen :-)

Siden jeg har fått så mange snille lesere her inne, har jeg bestemt meg for å skrive litt oftere. målet er å legge ut et innlegg minimum hver søndag. Håper dere liker dagens :-)

 

For et par uker siden begynte min sønn Oliver i barnehagen. I tillegg til forfatterjobben kjører jeg en nattlig avisrute for Adresseavisen, og min kone har den senere tiden jobbet som hjemmehjelp. Dette betyr at jeg kommer hjem sånn omtrent i samme tid som min kone drar på jobb. Så vi møtes i ytterdøra på morgenen med en high five kan man si, og lykke til/takk for jobben.

Å levere Oliver i barnehagen, var i den første uka min jobb. I begynnelsen var det greit. Jeg kom dit, lekte litt med han til han følte seg trygg, og trøtt som jeg var, dro jeg hjem for og sove. Døgnrytmen min er ikke helt den samme som de fleste, kan man si. Den lille gutten brydde seg ikke det minste om at jeg dro. Han lekte jo seg med alle de nye lekene!

Et par dager etter luktet han lunta. «Hver gang vi drar hit, drar jo du i fra meg», så jeg for meg at han tenkte.

Noen dager senere parkerte jeg bilen ved barnehagen. I det jeg skulle slippe gutten ut av bilstolen, så jeg et surere fjes enn jeg noen gang har lagt mine øyne på. Underleppa lå så langt mot haka som han kunne få til. Øynene blunket i en langsom men hard takt. Han knep dem igjen så hardt som mulig, og holdt dem der så lenge han kunne. Det var ingen lyd, men misnøyen var klar. Dette gjentok seg et par ganger.

Bamsen hans, en løvebamse på størrelse med han selv, ble ikke så vidt sluppet fra grepet. Løven hadde en lyseblå strikket drakt på, en drakt Oliver selv hadde brukt som spedbarn. Den luktet nok betryggende. Den ville han nok aldri sluppet uten å strigråte. Både bamsen og smokken satt som støpt i gutten.

Det finnes ingenting verre enn det lille barnets smil, i det du slipper han ned på gulvet i barnehagen. Uviten som han er med tanke på det som skal skje. Man hater seg selv for at man må dra. Man tenker hvor glad barnet hadde vært om man bare hadde vært hjemme. Men barnet har jo godt av å være i barnehagen. Barnet trenger å sosialisere. Det gjorde jo jeg også i samme alder! Men som forelder får man en slags ubegrunnet irritasjon mot seg selv.

Det gikk bedre etterhvert, men pappahjerte blir like knust hver gang jeg må dra. I det dette innlegget blir skrevet synes Oliver det er morro å dra i barnehagen :-)

Endelig e-bok!

Endelig er «Et fjell av flammer» klar som e-bok. Den er nå tilgjengelig i en rekke norske nettbutikker. Forhåpentligvis vil dette gjøre at jeg kan nå ut til enda fler. Markedsføring er som vanlig min største utfordring. Det eneste jeg i grunn har råd til er en og annen promotering på Facebook, og de virker ikke å nå ut til så mange som de sier at de gjør. Når det står at man kan nå 6000 - 14 000 med en promotering, så betyr det egentlig at man når ut til ca 500 mennesker..

I tillegg til å skrive oppfølgeren «Tyrannen av Egypt» er jeg nå i full sving med å sette i stand en engelsk utgave av seriens første bok. Dette gjør at oppfølgeren nok vil komme litt senere enn forventet, men å ha en engelsk utgave har selvsagt mange fordeler, og vil derfor prioriteres i en periode.

Samtidig leker jeg med tanken om en ny forside til den engelske utgaven. Noen skisser har blitt tegnet opp, så nå gjelder det å finne noen som kan dette med å tegne skikkelig. En evne jeg altså dessverre ikke besitter.

Jeg har stor tro på e-boken, og enda større tro på den kommende engelske utgaven. Håpet er å ha den engelske versjonen klar like før, eller like etter jul. Eventuelle annonseringer kommer både her, på facebook siden og på vår hjemmeside legendenomthoke.no

Min kommende bokserie!

Oi. Der var det gått nesten 2 måneder siden forrige innlegg. For å være ærlig har jeg slitt med hva jeg skal skrive om her inne. Skrivingen av bok nr 2 i den planlagte serien "Legenden om Thoke" har også gått ganske dårlig den senere tiden. Som statusoppdatering kan jeg si at det første utkastet snart er ferdig. Selve grunnfortellingen er nedskrevet, men over halvparten av arbeidet gjenstår enda.

Jeg tenkte kanskje jeg skulle skrive litt om de to bøkene i serien for de som er nysgjerrige. Bøkenes Norrøne bakgrunn kan være overraskende for noen! Kanskje vil noen av de mer engasjerte leserne av "Et fjell av flammer" også lære noe nytt. 

"Et fjell av flammer" finner sted i steinalderen her oppe i Nord. Thoke, vår noe ufrivillige helt i det hele, blir "rørt av gudene" som noen i boken vil kalle det. I hodet mitt tenkte jeg ofte at Thoke hadde styrken av 10 mann, men det var vanskelig å sette et tak på hvor sterk han egentlig er. Det er ikke akkurat slik at jeg kan beskrive hvor mange kilo han løfter i benken! Thoke eldes også svært sakte, noe som gjør at han i bokens tidsrom ikke forandrer seg mye. Hele ideen har sine røtter i Norrøn mytologi, men med min egen vri om hvordan disse mytene ble til. Selv om de Norrøne navnene ikke blir brukt, vil du i boken møte Odin, Thor og Loke. Selv Frigg, Heimdall og flere er der, selv om det ikke beskrives i detalj. Hvis noen har plukket opp hvem som er hvem så send meg gjerne en melding. eller sleng av en kommentar!

I "Tyrannen av Egypt" forlater vi den nordiske steinalderen. Året ca 1330 f.kr. Den myteomspunnede faraoen Akhenaten regjerer i Egypt. Thoke er på utkikk etter gudene som ga ham kreftene sine og bortførte familien hans. Han blir umiddelbart dratt mot Egypt, der Akhenaten har gått bort i fra å dyrke de tradisjonelle gudene. Flere karakterer fra "Et fjell av flammer" dukker opp på ny, samtidig som at Thoke skaffer seg nye allierte. Et stort nytt steg skal tas i å nøste opp mysteriet i "Legenden om Thoke."

Er det noe mer dere er nysgjerrig på når det gjelder bokserien så ta gjerne kontakt. :-)

17. Mai vender tilbake

17. mai er i morgen og da må man faktisk ha på seg finstasen og gå ut ytterdøra. For bare noen få år siden brukte jeg som regel denne dagen på å sove ut rusen fra dagen før. Nå er situasjonen en ganske annen. Med kone og barn er plutselig 17. mai noe man vil ta del i igjen. Min teori er at ganske mange liker feiringen opp til man er ca 15/16 år. Da begynner det å synke ganske langt ned på prioriteringslisten. Dette varer altså til man blir «voksen.» Det frister ikke like mye å drikke seg dritings den 16. Mai, for så å vandre halvdau rundt i folkemengdene dagen etter. Man kan heller ikke holde senga slik jeg pleide. «Pappa blir ikke med ut i dag for han var så full i går» klinger ekstra dårlig på nasjonaldagen. Samtidig har jeg igjen fått opp øynene for is og kaker. Pappakroppen skal jo ikke bare vedlikeholdes, men også utbygges tross alt.

Fluemorderen

Bare noen meter i fra leiligheten vår går det hvert år et uvisst antall kyr og knaser gress. Det er nok ikke lenge nå til de nok en gang blir sluppet ut på jordet. Kyrne produserer store mengder kake av den udelikate sorten. Dyra og disse ulekre browniesene tiltrekker seg millioner av fluer.

En stor del av disse fluene synes også leiligheten vår er et passende sted og oppholde seg. Der er ikke jeg enig. Setter man opp vinduet i 5 minutter har man også invitert 5000 fluer inn på stua. Stenger man alle vinduer og drar på butikken vil allikevel en håndfull av disse summende skapningene klart å ta seg inn. Fluene flyr overalt og setter beina sine på oss, og ja jeg vet hvor de ekle bløte beina har vært.

Før du vet ordet av det utspiller det seg en flueorgie på stuebordet. Spiser av maten vår gjør de også, og det uten å ha bidratt med så mye som en krone i felleskassa. Heldigvis har jeg fikset 2 fluesmekkere, en plassert på kjøkkenet og en på stua. Så snart jeg ser eller hører en flue har jeg våpenet klart. Min indre barbar åpenbarer seg og jeg går berserk. Insekter hører ikke hjemme i min leilighet og hvis jeg ikke gjør noe med saken, vil de nok invitere de hundre millioner av søsken de har borte ved drittbufeten. Nei takk sier jeg da.

 

Fytti katta for en vår

Tro det eller ei så nærmer våren seg hurtig. På tross av flere etasjer med snø de siste dagene så har faktisk temperaturen begynt å heve seg. Her hos oss har vi to katter, en hunkatt på 8 år og en hankatt på 3 år. Begge har blitt fratatt evnen til å reprodusere seg, slik at vi slipper kattunger og pissing rundt husveggene. Siden det nå begynner og bli varmere renner kattene nå ut og inn konstant hele dagen. Vi slipper en katt inn, den spiser og stiller seg til og mjauer ved ytterdøra. Så snart katten er sluppet ut løper den bort til vinduet og syter fordi den vil inn igjen. Syting blir det også hvis man kan skimte bunnen i kattmatskåla. Det betyr at den nå er tom og det er ingen vits i å spise mer. Selv om begge kattene kunne spist seg mett på det som er igjen. Det oppstår da en psykologisk krigføring mellom menneskene og kattene i leiligheten. De vil ikke spise mer, og vi vil ikke fylle opp skåla før de har spist opp. Det hele ender som regel med at kattene vinner med sin «gå rundt beina dine og mjaue intenst» taktikk. Så når dette skjer i tillegg til vårens ankomst går vi stort sett rundt med tynnslitte nerver. Jeg må da holde meg for å ikke sparke katta bortgjennom gulvet i ren frustrasjon. Men det får holde med fantasien. Som den rolige sommerfuglen som jeg er går dette som regel greit og kattene lever i beste velgående.


 

Edderkopptrøbbel

Våren forsøker desperat og få feste her på Hovin. Temperaturen varierer fra 5 kuldegrader til 15 varmegrader. Det betyr at edderkoppen helst vil inn i leiligheten der ting er mer stabilt. Det kan jeg forsåvidt gjenkjenne meg i, men dessverre er ikke vi som bor i leiligheten spesielt begeistret for våre nye leietakere. De spinner nett i vinduene, betaler ikke husleie og ser forferdelig ekle ut.

Som mann i huset er det mitt ansvar å henvise edderkoppene ut av leiligheten igjen. Merkelig nok ender de aller fleste opp i do. Så snart en edderkopp blir observert setter mine huleboerinstinkter inn. Hurtig skanner jeg rommet etter et passende våpen. I dag ble det en ball fra Olivers lekekasse. En gedigen edderkopp stampet over stuegulvet. Den hadde lange hår og en tung flueånde. Med all min makt banket jeg ballen gjentatte ganger i gulvet. Edderkoppen flekket tenner og brølte det den kunne, men til slutt lå den skvist under ballen.

Kanskje er dette en noe uriktig representasjon av hva som skjedde, men personlig synes jeg dette er en mye bedre versjon av hendelsen. Edderkoppen var kanskje ikke større enn en negl og i følge min kone sto den helt stille. Krigen om leiligheten vant nå i hvertfall jeg. Enn så lenge....

Påske!

Nå er påsken her og da tar de fleste fri. Jeg får endelig anledning til å skrive litt, både her i bloggen og på boken. Etter å ha annonsert «Tyrannen av Egypt» kjenner jeg nå før første gang litt på presset. For skal boken være klar i 2018 så må det jobbes. Hele 5 dager med skriving ligger foran meg, så da skal man tro det blir noen sider av det. Dette innlegget skrives mens Oliver sover sin daglige dupp. Når han våkner drar vi til kunstgressbanen og løper litt rundt. Etterpå vil jeg trekke inn til kontoret og forhåpentligvis klemme ut noen boksider. God påske til dere alle! :-)

Skrivekløe

Jeg sitter her og klør i fingrene. I hodet mitt surrer det en mengde bokideer. Bare i serien Legenden om Thoke har jeg en hel haug med notater. Totalt har jeg plottet ut 9 bøker, med mulighet for en ekstra om jeg skulle trenge det. Det spørs litt om jeg klarer å nå slutten jeg ser for meg i den niende boken. Den største utfordringen blir ikke bare det og skrive bøkene i seg selv, men å få tid til det. Med fulltidsjobb, kone og barn er det ikke overdrevent mye tid til overs. Jeg prøver også å få tid til litt trening innimellom. Venner har jeg faktisk også. Trening og venner har dessverre ikke fått så veldig mye oppmerksomhet den senere tiden.

«Men du kan jo bare skrive på kveldstid!» sier de. Hadde det nå enda vært så enkelt. Når jeg skriver må jeg først sette meg ned og lese over hva jeg allerede har gjort. Det er litt dumt om jeg går glipp av en viktig tråd, eller glemmer et element fra tidligere i boken. Gjerne tar det meg en times tid før jeg begynner å skrive. Hvis jeg da har 1 time til overs en kveld, er det ikke mye vits i å sette seg ned. Hvis jeg virkelig er i flyten kan jeg klemme ut omtrent 4 boksider i timen. Gjerne vil jeg også sitte i 4-6 timer mens jeg er i denne flyten. Da er det utrolig irriterende og måtte avbryte etter et par timer. De beste kapitlene kommer alltid når jeg skriver dem i en enkelt økt. Hvis jeg bruker feks 7 økter på og skrive 1 kapittel, ja da synker dessverre også kvaliteten for min del.

Så hva skjer med bok nr 2 i Legenden om Thoke? Med tanke på hvor langt jeg har kommet så er det ikke usannsynlig å si at den kommer i løpet av 2018. Thoke våkner til liv og setter på ny i gang letingen etter sin gamle familie. En ny mulig ledetråd trekker han sørover. Der dukker det opp nye mysterier og han møter gamle kjente. I nye, hektiske omgivelser står han brått ansikt til ansikt med en farao som hevder å ha guddommelige aner. «Tyrannen av Egypt» kommer forhåpentligvis i 2018!

Ørebetennelse, blod og nydelige pipelyder

Piiiiiiiiiiiiip. Det er lyden jeg har gått og hørt på i litt over en uke. Onsdag i forrige uke smalt høyre øre for og jeg fikk ikke bort proppen. Dagen etter hadde proppen flyttet seg over til motsatt øre. Legen konkluderte med at dette var ørebetennelse. Etter et par dager, og masse medisiner, føltes ting mye bedre, helt til jeg kjente noe vått i øret. Jeg tørket det vekk med litt papir og synet som fulgte forskrekket meg. Blod! Ja masse blod! Fra øret. Full av panikk gjorde jeg det eneste riktige, nemlig å sende melding til mamma. Hun sa at trommehinnen nok hadde sprukket hull som følge av ørebetennelsen og at dette skulle gå over av seg selv. Konen min ville at jeg skulle ringe legen og spørre der. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Mamma hadde jo allerede fortalt meg hva dette var. Noe motvillig ringte jeg allikevel legevakten og de kunne fortelle meg akkurat det samme. Ringte for å bestille meg legetime i dag eller i morgen, og grunnet min nattlige arbeidstid trengte jeg sein time. Det hadde de ikke mulighet til. De hadde kun ledig time samme tidspunkt torsdag og fredag. Så da blir jeg sikkert gående med propp i venstre øret til over helgen. Det spørs om jeg ikke amputerer hele driten før den tid. PIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIP!

Falske overskrifter

Det er de små tingene i livet som irriterer meg. Ikke mye får blodet til å koke mer enn falske overskrifter. Et eksempel kom fra en stor norsk nyhetsside, men som den fredfulle sommerfuglen som jeg er, så skal jeg dikte opp noe lignende for ikke å henge ut noen spesifikke. Overskriften lyder: «Forlater Barcelona.» Medfølgende bildet er av Lionel Messi, Luis Suarez og Neymar som sannsynligvis feirer en scoring. Et eller annet er de i hvertfall svært fornøyd med. Som den ihuga fotballsupporteren som jeg er, må jeg jo sjekke hvem av dem det er. Dette er jo store greier! Etter å ha klikket meg inn leser jeg et stykke nedover, bare for å oppdage at, neida, ingen av DEM forlater klubben. Det gjør derimot fysioterapeuten som man kan skimte bakhodet til nederst til venstre i bildet. Nå er kanskje dette spennende for de som kjenner denne mannen, men for meg utgjør det fint lite.

Nå er kanskje dette å overdrive en smule, men saken jeg sikter til var ikke veldig ulik. Dette er veldig vanlig i nyhetsreportasjer. Man villeder leseren med vilje, mens man fortsatt holder seg så vidt innenfor det som er ok (fysioterapeuten var jo i bildet). Dette må ikke forvirres med overskrifter som kan virke villedende uten å være det. Hvis overskriften lyder: «Ola tente på huset sitt,» vil man forvente at Ola ønsket forsikringspenger, eller at han oppdaget en koloni med edderkopper i kjøkkenskapet. Men hvis det viser seg at Ola følte seg seksuelt tiltrukket av huset sitt, så er jo også ordet «tente» akseptabelt å bruke. Vi kan uansett konkludere med at Ola har et noe spesielt liv.

Hvis du skyter snøballer med sprettert på naboen din, før du legger han i bakken og dekker han med snø (da har du forresten problemer), kan du ikke bruke overskriften: «Jeg skjøt naboen og begravde han i hagen.» Dramatikken i overskriften står ikke til innholdet i teksten. Da har du lurt leseren til å klikke seg inn på innlegget/artikkelen din. Det er jo noe jeg kan forstå, jeg også vil ha flere klikk. Kanskje er jobben din avhengig av klikk. Klikk er bra, klikk er noe vi må ha. Så poenget mitt er at jeg vil også nå begynne med falske overskrifter.

Oliver på Mac'ern og sjekkern

Torsdag var min kone, jeg og vår sønn Oliver på McDonalds. Gutten storkoste seg med sin barnemeny mens han så seg rundt i omgivelsene. Så var det noe som fanget all hans oppmerksomhet. Like bortenfor oss hadde en gjeng tenåringsjenter satt seg ned. Oliver låste blikket og lot det kun slippe i små øyeblikk helt til jentene gikk sin vei. De virket begeistret for den lille sjarmøren der de satt og lo mellom seg. Ca 20 sekunder inn i videoen setter han inn støtet.

Pappahumor

En av fordelene med å være far er at jeg endelig kan benytte meg av min eminente pappahumor. (Uten å måtte skjemmes, det er jo bare slik pappaer er.) Et eksempel kom for noen dager siden på butikken. Siden 13-års alderen har jeg slitt med udugelig mage og først nå har jeg funnet løsningen. Vidundermiddelet kalt Kefir. Noe som får meg til å føle meg som en gammel mann farlig nær holdbarhetsdatoen. Her drikker jeg i en alder av 27 år det samme som min Morfar på over 80 trenger for å få det hele på gli.

Pappavitsen var i alle fall klar. Først må jeg forklare at på min nydelige trønderdialekt sier jeg ikke «hvorfor», men «koffer». Her kommer så min vanvittig tørre pappavits idet jeg plukker en kartong ut av hylla og ser bort på min kone: «E har vært så bra i magen i det siste, e lure på Kefir?» sier jeg mens jeg holder kartongen opp foran meg og drar frem mitt mest fårete glis. Kona mi, fantastisk som hun er, bryter ut i latter. Om ikke annet så har jeg i hvertfall riktig publikum. Og pappavitsene, de produseres på løpende bånd. Om det kan kalles humor er vel opp til debatt.

Pudding TV

Denne bloggen skal ikke kun handle om bokskriving. Litt tull og tøys må jeg også få plass til. Livet som pappa er noe som opptar mye tid, så jeg trengte ikke å tenke lenge før jeg fant ut hva jeg skulle skrive om i dag.

Dagens spørsmål var: «Hvordan kan noe som brenner i øregangene mine, være søt musikk for andre?» Sønnen min Oliver på 1 år og 4 måneder elsker noe som kalles «Pudding TV» på Youtube. Inger Lise setter det på TV'en, og gutten danser med. Merkelige figurer florerer på skjermen mens barnesanger spilles i høyttalerne. Noen av sangene er ikke akkurat slik jeg husker de fra da jeg var liten, men det spiller vel ingen rolle. Sangene er irriterende, men også dessverre fengende. Ørene mine liker ikke musikken, men hjernen virker ikke å være enig. Til stadighet sitter «Bukkene bruse», «Napoleon med sin hær» og «Lille Petter Edderkopp» brent inn og klar til å spilles der inne. Mens jeg kjører min nattlige avisrute begynner hjernen min å spille barnesang etter barnesang. Utrolig nok kan jeg også til en viss grad teksten på de. Frustrerende er det når jeg ikke helt klarer å huske en av versene.

Selv hvor irriterende sangene er, gjøres det opp med synet av Oliver som digger hele opplegget. Jeg klarer å holde meg en stund, men må til slutt bare slå av. Helt til gutten begynner å nynne en strofe mens han går bort til TV'en. Da har ikke pappa samvittighet til å gjøre annet enn å bare sette på igjen. 

 



 

Bokserien

Tidlig i bokskrivingen innså jeg at dette aldri kunne bare bli til 1 bok. «ET FJELL AV FLAMMER» skulle bli den første boken i serien «LEGENDEN OM THOKE»

«ET FJELL AV FLAMMER» kom ut i midten av November 2016. Allerede nå får jeg spørsmål om når neste bok treffer hyllene. Vel, det kommer veldig an på hvordan salget går. Etter utgivelsen har jeg slitt stort med markedsføring. Vi har rett og slett ikke råd til å ta ut store annonser og bokhandlene virker å være redd for forfattere som har gitt ut bok på eget forlag. Jeg kan se hvordan de strammes til i det jeg introduserer meg og boken min. Raske til å svare er de heller ikke.

Boken ble nylig registrert i den norske bokdatabasen. Slike nyttige ting oppdager jeg en gang i blant. Leverandøravtalen med Norli er også endelig i boks, så jeg håper boken snart kan dukke opp i deres butikker. Så langt er boksalget begrenset til noen butikker her i nærmiljøet og på nettsiden legendenomthoke.no. Det er fortsatt håp om at boken blir tilgjengelig flere steder i nær fremtid.

Så langt har jeg kommet 140 sider inn i bok nr 2 i serien. Det meste er planlagt og klart. Alt som mangler er å skrive det hele. Selv om denne boken vil bli litt lengre enn den forrige, kan et første utkast skimtes på horisonten. 

«ET FJELL AV FLAMMER» har blitt godt mottatt i nærmiljøet, men salget har begynt å bremse. Kanskje har publikumet her i nærheten nådd sitt toppunkt. Derfor har jeg i den senere tiden tatt på meg mer aviskjøring slik at vi kan styrke økonomien her på hjemmefronten. Skrivingen går derfor en god del tregere nå enn før.

Forhåpentligvis vil ting og tang snart falle på plass slik at jeg igjen kan redusere arbeidsmengden utenfor skrivingen. I det siste har jeg smakt på en del forskjellige titler til bok nr 2, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Jeg håper i det minste å kunne annonsere en midlertidig tittel ganske snart. 

Thoke vil uansett på et eller annet tidspunkt komme tilbake. Da vil han bli nødt til å dra mot nye og ukjente omgivelser!

Veien til bok

Fra jeg begynte å skrive til jeg ble ferdig med boken, tok det omtrent 2 år. Etter 1 års skriving sendte jeg inn mitt første utkast til et forlag. Når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke hvordan jeg turte. Det første utkastet var ikke akkurat spesielt bra. Jeg hadde aldri skrevet bok før og ante ikke hva jeg drev med. Allikevel følte jeg at ideen min var såppas bra, at kanskje, bare kanskje ville de gå for det. Avslaget kom et par måneder etter. Allerede da var jeg klar for å gi opp. Min kone ville det annerledes og jeg fortsatte å jobbe. Nå begynte jeg å studere noen bøker for å se hvordan de «skikkelige» forfatterne hadde gjort det. Jeg leste skrivekurs på nettet og gjorde det jeg kunne for å bli bedre. Kort tid etter sendte jeg inn enda ett utkast til et nytt forlag. Som jeg igjen nå innser at nok en gang var for tidlig. Svaret jeg fikk var derimot oppløftende. De likte boken og syntes det hele var svært interessant, men de følte jeg kanskje ikke helt traff i deres målgruppe. Greit nok, tenkte jeg og sendte utkastet til enda et forlag. I tre måneder ventet jeg før jeg innså at de ikke kom til å svare. På dette tidspunktet hadde jeg utsatt planen om å ta en Mastergrad i Arkeologi, jeg skulle få gitt ut denne boken. Nå ville jeg gå helt inn i dette og virkelig få det til. I mellomtiden hadde min lille familie økt fra 2 til 3. Oliver var kommet til verden og dermed var det ikke bare å slippe alt for å jage forfatterdrømmen. Heldigvis snublet jeg over en 50% jobb som avisbud. Slik kunne jeg dedikere halvparten av tiden min til å skrive bok og hjelpe min kone med sønnen vår. Samtidig tjente jeg nok til at vi fikk endene til å møtes.

 

Boken skulle gis ut og nå var jeg lei av å vente på forlag. Jeg bestemte meg for å gi den ut selv. Alle sa at dette var vanskelig, ja nært umulig. Denne gang skulle jeg derimot ikke avskrekkes. Redaktør var det første jeg hyrte og det gjorde underverk for boken. Sideantallet gikk raskt fra et par hundre sider til over tre hundre, kun basert på redaktørens anbefalinger. Etter et par runder til redaktøren ble teksten sendt til korrekturleser. Så startet et aldri så lite trykkerimareritt. De første trykkeriene jeg kontaktet virket ikke veldig seriøse. Valget falt på et trykkeri i Trondheim som virkelig virket proffe, noe de nok også var. Etter å ha sett den foreslåtte sluttsummen ble jeg slått nokså hardt i bakken. Dette kunne jo umulig bli lønnsomt. Redningen kom da jeg fant det endelige trykkeriet. De var også dyre, men innenfor rimelighetens grenser. Fra jeg i begynnelsen av September fikk boken fra korrekturleser, satt jeg endelig i midten av November med boken i hendene. Leiligheten vår ble seende ut som et lager med eske på eske fylt med bøker. «ET FJELL AV FLAMMER» var endelig en realitet.

Den aller første

Da min kone og min mor spurte om jeg ikke skulle starte blogg, var min første reaksjon: «Hva i all verden skal jeg skrive om da?» Svaret må vel bli om litt av hvert. Naturlig nok vil nok det meste handle om de to tingene som tar det meste av min tid, nemlig familien og bokskriving. Kanskje burde jeg lest meg opp om hvordan man egentlig skal skrive en blogg først, men som med bokskrivingen min så går jeg for å føle meg frem.

 

Som man sier er det nok best å begynne med starten. Jeg kan begynne så langt tilbake til da jeg var en liten gutt og satt i trappen opp mot loftet hjemme hos mormor og morfar. Der kunne jeg sitte alene i timesvis og leke med mine actionfigurer. Allerede som femåring lagde jeg alltid en handling til leken. Det var ofte en helt, noen som måtte reddes og en kjeltring med en ond plan. Turtles var til å begynne med favoritten. Jeg fikk min første figur rundt denne tiden. På tur inn i huset klarte jeg å miste min nye Turtles figur, samuraiversjonen av Rafael fra den tredje Turtles filmen, ned trappen. Han mistet hånden, og vi klarte aldri å finne igjen den grønne hånden hans i midtsommersgresset. Selv om jeg var skuffet så klarte jeg å vri det om; han hadde selvsagt mistet hånden i kamp mot en eller annen kjeltring.

 

Over årene ble det mange actionfigurer. Alt fra Batman og M.C Musene fra Mars til Turtles og Spider-Man. Alle ble introdusert til samlingen med hver sine individuelle særtrekk og bakgrunnshistorier. Etter hvert som jeg ble eldre ble lekene byttet ut med dataspill. Her ville jeg også trekke mest mot spill der hvor jeg kunne skape mine egne historier utover det som skjedde i selve handlingen.

 

Som 19-åring deltok jeg i et arbeidssøkerkurs regissert av NAV, da jeg som så mange andre etter mange års skolegang, var lei av det hele. Tidlig i kurset fikk jeg interessen opp for forfatteryrket. Jeg kunne huske min gamle norsklærer fra ungdomskolen gi meg gode tilbakemeldinger for oppfinnsomheten i mine skrevne fortellinger. Dessverre var ikke positiviteten der hos noen andre. Som vanlig når folk sa til meg at noe var vanskelig, valgte jeg å gi opp før jeg i det hele tatt prøvde.

 

Det ble deretter 1 årsstudium i Pedagogikk og en Bachelorgrad i Arkeologi mens jeg desperat forsøkte å finne ut hva jeg skulle gjøre i livet. Midtveis i Bachelorgraden møtte jeg min fremtidige kone Inger Lise. Etter å ha sittet litt demotivert i Arkeologiforelesningene og dagdrømt om historier jeg ønsket å skrive, begynte jeg å fortelle disse til min kjæreste. Hun overtalte meg til å skrive ned noen av disse tankene og ikke lenge etter var boken «ET FJELL AV FLAMMER» i ferd med å ta form.

 

Slik begynte jeg altså og skrive. Alt som skulle til var å møte riktig person, få den riktige motivasjonen og den støtten jeg trengte.

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits